Arkiv | november, 2014

Jule-blues

30 Nov

Jeg har alltid elsket julen. Jeg mener, her snakker vi julestemning fra oktober og vill glede når kakemennene kommer i butikken. Men nå er det straks 2 år siden livet mitt falt i tusen knas, og jeg innså at jeg ikke kunne være med mitt livs kjærlighet.

Det er først i år jeg innser at julen ikke har vært den samme siden.

Jenten min var 5 uker da han dro. Tomrommet etter han var merkbart, det var en gjenklang av sorg i hjemmet mitt. Foreldrene mine malte stuen min, mens jeg ammet og skiftet bleier, i et forsøk på å gjøre det koselig hjemme hos meg igjen. I et forsøk på å male over sorgen som klamret seg til meg. Og jeg dro på julehandlel alene, med lille babyen min. Mens tårene hele tiden truet bak øynene, og jeg innimellom måtte gjemme meg bak en hylle i butikken for å skjule tårene som rant. Trøstesløs og ensom. På julaften etter alt av besøk var ferdig og vi hadde kommet oss inn dørene hjemme – satt jeg og gråt. Med hun lille ved siden av meg sovende, uvitende om den uendelige sorgen jeg kjente.
På nyttårsaften, satt jeg i den mørke stuen min med jenten min sovende i armene mine, mens jeg hørte klokken slo tolv og alle rakettene smalt rundt i hele byen. Og jubel fra glade mennesker. Jeg gråt.

I fjor jobbet jeg igjen. Forsøkte å drukne meg selv i arbeid mens jeg var på jobb og forsøkte å la gleden fylle meg mens jeg var med jenten min. Og så kom kveldene. Jeg satt alene i stuen, omringet av julelys og andre stuevinduer som et display av julestemning og familieglede. Det var ikke mange månedene etter det aller siste forsøket mellom meg og pappaen til jenten min, gikk rett til helvete. Vi var hos foreldrene mine i julen, og jeg forsøkte å skjule sorgen så godt jeg kunne. I blant vandret jeg i stuen, bare for å skjule tårene som rant.

Det er først i år jeg innser at julen som alltid har vært fylt av glede, er blitt en høytid av sorg over alt som ikke ble. Over han som ikke klarer å være pappaen til jenten min, som er verdens søteste, snilleste og godeste. Det er blitt en påminnelse på det som er så vondt å tenke på, at magen knyter seg bare ved tanken. På alt som ikke lenger er, og som aldri vil bli.

Jeg skal forsøke så godt jeg kan, jeg skal gi det mitt beste – å la julen bli en glede igjen – både for hun lille og for meg selv.

She’s so hard

14 Nov

«Role-reversal», sier den utenlandske typen til venninnen min. Jeg sukker tung og ser intetsigende på han. Jeg har gitt slipp på enda en fin fyr, bare fordi han ble en kjerring. Behov for konstant bekreftelse og overanalyserte alt. Jeg tar en ny slurk av brusen min og ser ut vinduet. Og innser i det kullsyren når nesen, at jeg er blitt ødelagt et sted på veien.

Venninnen min foreslår at jeg skal holde kurs for de single venninne hennes, i hvordan å få en fyr interessert. «Men det er jo ikke noe problem», sier jeg. «Det er jo bare å finne en fyr du ikke er interessert i, så ordner det seg kjapt.»

For det er jo det som skjer, når man har en illusjon om at drømmemannen kommer rekende på en fjøl. Jeg mener, bare en fyr har sett ok ut og fått meg til å le de siste månedene, har jeg umiddelbart tenkt tanken at her kan det bli noe mer. Og så har jeg innledet en «greie», som kjapt viser seg å være uinteressant, sånn egentlig. Derfor blir jeg uengasjert – derav interesserte gutter. Er det ikke nitrist at det først er da de legger seg i selen for å imponere deg?

Jeg skylder på ensomheten, og den enorme trangen til å komme seg videre fra sorgen og savnet. Etter å ha prøvd å begrave tristheten med melkesjokolade og eplejuice i månedsvis, fant jeg ut at det eneste som kom ut av det, var noen ekstra kilo. Derfor tenkte jeg at jeg måtte bare kaste meg ut i det. Prøve å finne det eneste jeg føler jeg mangler i livet. Prøve å fylle tomrommet som eksen etterlot, og fylle igjen det store, svarte hullet inne i meg.

Jeg har jo nevnt det før, men jeg har blitt overveldet av alt fra stalkere, ungfoler, en fyr som skrev «klem» etter hver eneste bidige tekstmelding og en pinlig mengde bilder av kjønnsorgan. Jeg er faktisk ganske sikker på at han ene hadde tendenser til å være en blotter. Men det er en annen historie.

«Er det noe i veien med meg?», spør jeg venninnen min i fullt alvor. Hun tar en pause, jeg ser hun tenker. Og jeg tenker at det er fint hun faktisk tenker på det, for da får jeg sikkert et ærlig svar.
«Jeg vet ikke», svarer hun. «Jeg tror ikke det», svarer hun. Jeg klør meg i hodet og sukker tung. Tar meg en ny slurk med brus.

Og for første gang åpner jeg meg helt opp. Jeg forteller om hvordan livet mitt med eksen var. Om hvordan jeg føler at jeg snakker om to ulike mennesker når det gjelder han, om hvordan det føles fjernt for meg å snakke om han, som om han aldri har vært et valg jeg har tatt.
Jeg gråter ikke. Men jeg kjenner hjertet banke på innsiden, som et tegn på at jeg fortsatt føler noe, på at jeg fortsatt lever og er her. Jeg er glad at jeg fortsatt er meg, selv om det ikke har føltes slik på veldig, veldig lenge.

Mobilen piper. Klok av skade, myser jeg med øynene i tilfelle det nytt upassende bilde dukker opp på skjermen. Det er en fyr. Som jeg nettopp har truffet. Jeg smiler til venninnen min, trekker på skuldrene. «Jaja, jeg får vel prøve på nytt igjen.»

Og så gjør jeg det.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.