Jule-blues

30 Nov

Jeg har alltid elsket julen. Jeg mener, her snakker vi julestemning fra oktober og vill glede når kakemennene kommer i butikken. Men nå er det straks 2 år siden livet mitt falt i tusen knas, og jeg innså at jeg ikke kunne være med mitt livs kjærlighet.

Det er først i år jeg innser at julen ikke har vært den samme siden.

Jenten min var 5 uker da han dro. Tomrommet etter han var merkbart, det var en gjenklang av sorg i hjemmet mitt. Foreldrene mine malte stuen min, mens jeg ammet og skiftet bleier, i et forsøk på å gjøre det koselig hjemme hos meg igjen. I et forsøk på å male over sorgen som klamret seg til meg. Og jeg dro på julehandlel alene, med lille babyen min. Mens tårene hele tiden truet bak øynene, og jeg innimellom måtte gjemme meg bak en hylle i butikken for å skjule tårene som rant. Trøstesløs og ensom. På julaften etter alt av besøk var ferdig og vi hadde kommet oss inn dørene hjemme – satt jeg og gråt. Med hun lille ved siden av meg sovende, uvitende om den uendelige sorgen jeg kjente.
På nyttårsaften, satt jeg i den mørke stuen min med jenten min sovende i armene mine, mens jeg hørte klokken slo tolv og alle rakettene smalt rundt i hele byen. Og jubel fra glade mennesker. Jeg gråt.

I fjor jobbet jeg igjen. Forsøkte å drukne meg selv i arbeid mens jeg var på jobb og forsøkte å la gleden fylle meg mens jeg var med jenten min. Og så kom kveldene. Jeg satt alene i stuen, omringet av julelys og andre stuevinduer som et display av julestemning og familieglede. Det var ikke mange månedene etter det aller siste forsøket mellom meg og pappaen til jenten min, gikk rett til helvete. Vi var hos foreldrene mine i julen, og jeg forsøkte å skjule sorgen så godt jeg kunne. I blant vandret jeg i stuen, bare for å skjule tårene som rant.

Det er først i år jeg innser at julen som alltid har vært fylt av glede, er blitt en høytid av sorg over alt som ikke ble. Over han som ikke klarer å være pappaen til jenten min, som er verdens søteste, snilleste og godeste. Det er blitt en påminnelse på det som er så vondt å tenke på, at magen knyter seg bare ved tanken. På alt som ikke lenger er, og som aldri vil bli.

Jeg skal forsøke så godt jeg kan, jeg skal gi det mitt beste – å la julen bli en glede igjen – både for hun lille og for meg selv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: