Arkiv | desember, 2014

Julemagi, likevel

29 Dec

Fra øyeblikket jeg ser deg, begynner jeg å smile. Og jeg smiler resten av kvelden og de andre dagene som følger etter der. Selv om pappaen til jenten min plutselig stod der ute i gaten min, etter et år uten kontakt. Selv om han så på meg med skam og desperasjon. Selv om jeg så han i øynene, og jeg ikke fant ordene. Jeg snudde meg og gikk fra han uten et ord. For jeg skulle jo til deg og jeg hadde jo så mye å si til deg.

Da jeg gikk fra han, lå sorgen i magen min. Ikke fordi jeg savner han, men fordi det ligger så mye sinne og knust håp i mellom oss. Jeg kjente den bunnløse sorgen innhente meg, håpløsheten og tanken på alt som ikke ble. Men så var du der plutselig, og du smilte til meg. Du lettet sorgen og alle bekymringer, og så tenkte jeg ikke mer på det vonde, ordløse møtet der ute i gaten min.

Du holder rundt meg, og jeg føler at jeg er vektløs for en stund. Måten du holder hånden min på, måten du smiler til meg på. Måten alt mellom oss er en selvfølge.

Du blir liksom værende her. Selv om jenten min aldri får se deg. Jeg stusser over det, selv om hun er 2 år. For dersom du får treffe henne, er hun også plutselig en del av det. Og jeg vet jo egentlig ikke hvor jeg har deg, selv om kyssene dine er inderlige og ekte, og måten du ser på meg, gjør meg fnisete og usikker. Jeg vil ikke la hun treffe deg, før jeg vet at du vil ha både meg og henne.

Så vi ligger der i mørket. Du skal dra igjen neste dag, selv om du egentlig ikke vil. Vi nyter hvert eneste minutt sammen, slik at vi føler vi ikke går glipp av noe. Du sier at du ikke føler det er rett at du sniker deg inn hver kveld og sniker deg ut hver eneste morgen. Jeg lar stillheten mellom oss leve litt. Jeg tar deg i hånden og spør om du tenker at du vil møte jenten min. Du svarer ja med en eneste gang.

Jeg lar stillheten erobre mørket igjen, og spør deg forsiktig om jeg ikke bare er et midlertidig tidsfordriv for deg, du ler og tar ansiktet mitt i hendene dine. Du sier at du vil treffe jenten min fordi hun betyr alt for meg, og fordi hun er viktig for deg også. Jeg slår blikket ned og smiler, og sier at hvis du er heldig, så kan du kanskje få treffe henne snart.

Egentlig er hjertet mitt i vill gallopp, med de ordene bekrefter du det jeg hele tiden har fryktet å håpe på – at du vil være med meg – og at du ikke bare vil ha meg, men hele meg.

Jeg lar følelsene flyte i mellom oss, det føles ut som om vi har kjent hverandre i en evighet. Selv om vi egentlig ikke har det. Jeg tar meg selv i å føle meg komfortabel rundt deg, selv om jeg likevel blir usikker. Jeg kjenner sommerfuglene i magen hver gang du tar på meg, og jeg kjenner lykken brer seg som en varme, når du ler av hvordan jeg spiller spill på ipaden din.

Du sender meg et bilde som bare vi to ler av, fordi det bare er vårt og ingen andres. Og det får meg til å føle meg spesiell, at du er spesiell og at vi er spesiell.

Og så drar du igjen. Men denne gangen er det ikke så mange ubesvarte spørsmål. Bare glede ved tanken om at jeg snart får se deg igjen.

Advertisements

Himmel og helvete.

22 Dec

Jeg kan bare skimte konturene av deg, der vi ligger i mørket. Det eneste som gjør at jeg ser deg, er den fargerike masten på Ulrikens topp som lyser magisk i mørket.

Jeg studerer konturene av ansiktet ditt, memorerer hver eneste linje, hver eneste centimeter. Jeg stryker deg langs kinnet. Og plutselig slår det ned i meg. Du kommer til å såre meg, tenker jeg i halvmørket. Jeg trekker hånden til meg, og venter litt. Jeg reiser meg fra sengen, mens du forsøker å trekke meg tilbake. Jeg smiler til deg, jeg forsøker å smile til deg.

– Snart tilbake, sier jeg og går ut på badet.

Jeg lener meg mot vasken, og trekker pusten. Ser meg selv i speilet, og tanken er blitt værende. Følelsen er overveldende og mektig. Jeg kjenner det i ryggmargen og i hjertet. Du kommer til å knuse hjertet mitt.

Jeg setter meg ned på gulvet, og hører at du beveger deg der inne. Det svir i magen min, og jeg forsøker å gjenvinne balansen. Kanskje jeg bare er redd, tenker jeg. Kanskje jeg bare tenker at du vil såre meg, fordi da er jeg i alle fall forberedt dersom du faktisk gjør det. Jeg reiser meg igjen. Ser en siste gang i speilet, og kjenner at jeg er usikker på om jeg fortjener den lykken som ligger inne i sengen min. Og jeg er usikker på om du vil være den lykken.

Jeg går inn igjen til deg, og du reiser deg opp og tar i mot meg. Holder rundt meg og hvisker de fineste ting i øret mitt. Jeg smiler, og følelsen som grep meg tidligere svinner som dugg for solen.

Neste dag må du dra. Du skal reise bort, sier du igjen. Jeg kjenner med ett at jeg blir usikker igjen, og jeg ser at du blir det samme. Vi vet ikke hvordan vi skal fjerne den usikkerheten, hverken for oss selv eller sammen. Så vi ser på hverandre. Vi står der i gangen min, lar verden ta en pause for et lite øyeblikk mens vi bare ser på hverandre og tar innover oss den siste tiden vi har tilbrakt sammen.

Til slutt tar jeg deg i hendene, og du smiler. Du kysser meg på halsen, på kinnet og på leppene. Jeg holder rundt deg og tenker at jeg aldri vil gi slipp. Og slik står vi en stund. Mens tiden står stille, og gnistene flyr i mellom oss.

– Kanskje jeg tør å slippe han inn, sier jeg til henne. Hun smiler til meg og ber meg om å ikke ødelegge det. Og så ler hun og sier hun blir forbauset den dagen noen klarer å fange meg.

Nå er du reist. Tomrommet etter deg er overveldende, selv om du er snart tilbake. Alle spørsmålene som forble ubesvart, henger tykt i luften. Selv når du ringer meg, merker vi begge alt vi ikke tør å si, alt vi ikke tør å love, alt vi ikke tør å håpe.

Jeg venter på deg, jeg, sier jeg.
– Fint, da venter jeg på deg også, sier han.

Snø og hverdagsmagi

16 Dec

Det glitrer i snøen, når vi går der hånd i hånd.
Du og jeg.

Varmen brer seg i kroppen min, når du setter deg inn i bilen min. Du tar hånden min, som om du alltid har gjort det. Du smiler trygt til meg, og kysser meg lett.

Vi hadde jo truffet hverandre før. Trippet nervøst rundt hverandre og veid ordene våre. Jeg tror vi begge visste fra da at det kanskje var noe mer. Jeg så du lyste opp da jeg kom inn i lokalet, flere måneder etterpå. Jeg kjente helt ned i magen hvor glad du var, og hvor glad jeg var.

Er det ikke rart? Etter bare noen timer sammen i en formell setting, hvor vi knapt vekslet noen ord?

Jeg så deg kikke stjålent på meg over bordet, for jeg kikket stjålent på deg i blant også. Og alle rundt oss var bare statister. Og når vi endelig fikk et øyeblikk sammen, bare du og jeg – så visste vi det begge to. Vi smilte til hverandre, og du tok hendene mine. Du hvisket nærmest med glitrende øyne «Jeg har gledet meg til å se deg igjen, siden jeg først så deg».

Det viser seg at du faktisk er fantastisk. At du er god og snill, søt til og med. Du er smart og interessant, og morsom. Du er den første jeg har truffet siden han, som har gjort meg nysgjerrig, usikker og glad. Men du er også den første som har fått meg til å tvile, til å føle meg utilstrekkelig. For hvis jeg ikke er god nok, snill nok, bra nok – vil du da såre meg?

Du vekker alt som er godt, og alt som er vondt inne i meg. Kan jeg i det hele tatt elske igjen? Er du den jeg kan elske? Vil du såre meg? Skade meg? Svikte meg? Vil du være en jeg kan bli lykkelig med? Vil datteren min like deg, vil du forgude henne? Vil du tåle alt som ligger i fortiden min? Vil du kunne se forbi valgene mine og ta meg for den jeg er? Eller vil du holde det i mot meg, og sparke meg mens jeg ligger nede?

Du tar ansiktet mitt i hendene dine og ser varm på meg. Du sier at du lenge har manglet glede, men at nå gjør jeg deg glad.

Det er helt mørkt, jeg kjenner bare varmen fra kroppen din og hører den jevne pusten din. Jeg tillater meg selv å kjenne litt på lykken, litt på sommerfugler og litt på gleden. Du trekker meg inntil deg og kysser meg på halsen. Og så sovner vi.

Du og jeg.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.