Himmel og helvete.

22 Dec

Jeg kan bare skimte konturene av deg, der vi ligger i mørket. Det eneste som gjør at jeg ser deg, er den fargerike masten på Ulrikens topp som lyser magisk i mørket.

Jeg studerer konturene av ansiktet ditt, memorerer hver eneste linje, hver eneste centimeter. Jeg stryker deg langs kinnet. Og plutselig slår det ned i meg. Du kommer til å såre meg, tenker jeg i halvmørket. Jeg trekker hånden til meg, og venter litt. Jeg reiser meg fra sengen, mens du forsøker å trekke meg tilbake. Jeg smiler til deg, jeg forsøker å smile til deg.

– Snart tilbake, sier jeg og går ut på badet.

Jeg lener meg mot vasken, og trekker pusten. Ser meg selv i speilet, og tanken er blitt værende. Følelsen er overveldende og mektig. Jeg kjenner det i ryggmargen og i hjertet. Du kommer til å knuse hjertet mitt.

Jeg setter meg ned på gulvet, og hører at du beveger deg der inne. Det svir i magen min, og jeg forsøker å gjenvinne balansen. Kanskje jeg bare er redd, tenker jeg. Kanskje jeg bare tenker at du vil såre meg, fordi da er jeg i alle fall forberedt dersom du faktisk gjør det. Jeg reiser meg igjen. Ser en siste gang i speilet, og kjenner at jeg er usikker på om jeg fortjener den lykken som ligger inne i sengen min. Og jeg er usikker på om du vil være den lykken.

Jeg går inn igjen til deg, og du reiser deg opp og tar i mot meg. Holder rundt meg og hvisker de fineste ting i øret mitt. Jeg smiler, og følelsen som grep meg tidligere svinner som dugg for solen.

Neste dag må du dra. Du skal reise bort, sier du igjen. Jeg kjenner med ett at jeg blir usikker igjen, og jeg ser at du blir det samme. Vi vet ikke hvordan vi skal fjerne den usikkerheten, hverken for oss selv eller sammen. Så vi ser på hverandre. Vi står der i gangen min, lar verden ta en pause for et lite øyeblikk mens vi bare ser på hverandre og tar innover oss den siste tiden vi har tilbrakt sammen.

Til slutt tar jeg deg i hendene, og du smiler. Du kysser meg på halsen, på kinnet og på leppene. Jeg holder rundt deg og tenker at jeg aldri vil gi slipp. Og slik står vi en stund. Mens tiden står stille, og gnistene flyr i mellom oss.

– Kanskje jeg tør å slippe han inn, sier jeg til henne. Hun smiler til meg og ber meg om å ikke ødelegge det. Og så ler hun og sier hun blir forbauset den dagen noen klarer å fange meg.

Nå er du reist. Tomrommet etter deg er overveldende, selv om du er snart tilbake. Alle spørsmålene som forble ubesvart, henger tykt i luften. Selv når du ringer meg, merker vi begge alt vi ikke tør å si, alt vi ikke tør å love, alt vi ikke tør å håpe.

Jeg venter på deg, jeg, sier jeg.
– Fint, da venter jeg på deg også, sier han.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: