Archive | januar, 2015

Historien

28 Jan

To dager før det ble ett nytt år, ringte et ukjent nummer. Jeg tok telefonen, der jeg satt innpakket i teppe på sofaen full av feber og influensa. Da jeg hørte stemmen, visste jeg umiddelbart hvem det var. Det stakk langt ned i magen min.

Han spurte om han fikk komme innom og levere gaver til meg og datteren min. Datteren vår. Og jeg tenkte umiddelbart at det er nesten et år siden jeg hørte stemmen hans sist. Og at jeg egentlig bare har hatt korte glimt av han i mellomtiden, slik som da han stod i gaten min 2. juledag og så knust ut.

Jeg sa at han fikk komme, men at jeg kom ned i døren og hentet gavene.

Og da jeg åpnet døren og så han stod der i mørket, ble jeg nesten slått i bakken. På trappen min stod sorgen, smerten og elendigheten. Vi utvekslet noen få ord, og jeg sa til ham at jeg ikke syns det er greit at han er i nabolaget og at han kommer seg inn i oppgangen og legger fra seg gaver til datteren min. Datteren vår. Han ble sønderknust da jeg sa det, han sa farvel og gikk. Han forsvant i mørket, og jeg lukket døren bak meg. Jeg løp opp i leiligheten og knakk sammen i gråt.

Jeg savner han ikke, jeg savner ikke tiden vår sammen eller det vi på et tidspunkt hadde sammen. Han er bare et skall av det han var og et symbol på hvor mye han knuste meg sønder og sammen. Han er sorgen som har hengt som et tykt lag utenpå meg, han er påminnelsen om alt som ikke ble. Han var mitt livs kjærlighet, men den dagen i dag skjønner jeg ikke hvorfor.

Da hun var 5 uker, valgte han å gå en annen vei. Han valgte å løse problemene sine ved å rømme vekk fra dem på måter som gjør at han ikke kan være i nærheten av et barn. Han valgte å forbli i denne verden, men la sinnet rømme et annet sted. Jeg var ikke nok, datteren min var ikke nok. Han valgte å gå tilbake til gamle synder og igjen bli et av byens spøkelser full av smerte og sorg. Og med seg, tok han en stor del av meg.

Du var borte fra byen akkurat den dagen, så en venninne kom og hjalp meg å plukke opp bitene av meg selv. Jeg gråt igjen da jeg åpnet gaven fra han, og så at han hadde kjøpt en nydelig bok med blanke ark, som han hadde fylt med kjærlighetsdikt og erklæringer. Jeg så skriften hans var preget av tilstanden han var i, slik han var preget av den da han overleverte gavene.

Jeg sendte tekstmelding til deg og fortalte han hadde vært her. Og du skrev du skulle ønske at du var der med meg.

All smerten, all sorgen veltet opp i meg. Feberen trakk seg tilbake og lot sorgen fortære meg. Jeg gråt flere tårer og følte meg uendelig tung. Det ble som en snikende hodepine som ble værende i flere dager etterpå.

Nå ser jeg meg alltid over skulderen når jeg er ute og går, jeg er redd for å treffe på ham igjen. Redd for å se sorgen hans, som fins der inne et sted bak all tåke og fjernhet. Han blir et symbol på frykten jeg bærer på, og et glimt av han gjør at jeg faller tilbake i elendigheten jeg i over to år har forsøkt å løpe fra.

Det eneste tegnet på at han eksisterer, er bilder i hjemmet vårt. Ikke fordi jeg selv ønsker det, men fordi jeg vil at datteren min skal vite hvordan han ser ut, og at hun har en far. Ikke en pappa, fordi det har han aldri vært. Men en far.

Smerte og glede

25 Jan

Stillhet.

Som ringer i ørene mine. Ekkoet av latteren og gleden ligger fortsatt mellom veggene. Og tankene. Som ikke gir meg fred, som føles ut som en storm på innsiden.

– Jeg forventer liksom ikke noe av noen lenger, forteller jeg. Jeg står med ryggen til deg, og svelger unna den store klumpen i halsen min. Du legger armene dine rundt meg og sier at du synes det er trist. Men jeg vet at du er ødelagt også, bare på en helt annen måte. Jeg spør deg om jeg har valgt feil igjen, og du sier at du ikke vet. At du ikke tror det.

Jeg sitter i mørket, med beina krøllet opp under meg. Forsøker å sortere, forsøker å puste. For selv om jeg er så inderlig inderlig glad i deg, så vet jeg ikke om du er i stand til å forestille deg hvordan det er å være i livet mitt. Jeg vet ikke om du kan elske meg, eller om jeg orker å elske deg. Og jeg vet ikke om det er plass til meg i hjertet ditt.

Du kommer inn døren min hver dag. Du har ekstranøkkelen min, som jeg knapt har sett den siste måneden. Fordi du har den. Du smiler varmt til meg, klemmer meg og sier at jeg er søt. Vi ligger i mørket sammen og deler hemmeligheter, vi sovner i hverandres armer og vi ler sammen. Hardt og lenge.
Jeg sovner med hodet i fanget ditt, du dytter irritert i meg fordi jeg sovner i nok en film. Jeg står opp lenge før deg, og jeg dytter irritert i deg fordi du får sove litt til. Jeg kysser deg hadet, mens du enda er i drømmeland – og når du våkner, ringer du meg alltid.

Vi inviterer venner hjem til meg, og du kaller det «hjem til oss», selv om du fortsatt sier at du ser etter en leilighet å kjøpe. Du ler av meg når jeg spiller spill, og jeg merker du ser på meg med et smil når jeg jubler fordi jeg vinner. Du holder rundt meg og sier at jeg er en dårlig vinner, og jeg nikker og er enig, fordi at jeg er det. Du ler fordi jeg har like mye konkurranseinstinkt som deg, og fordi jeg lever meg sånn inn i spillet at jeg knapt sitter nedpå.

Og så kommer alvoret. De øyeblikkene vi er stille, fordi vi begge tenker over hvor dette går videre. Om det går videre. Hvor kan vi gå fra her? Vi er sammen hver dag, sover sammen hver natt. Vi har vært på hyttetur med et vennepar av deg, og hver gang noen kaller oss kjærester, retter du aldri på det. Vi snakker om alt vi skal gjøre, men ikke hvordan. I blant ser jeg på deg og spør om du vet hva det innebærer å være i livet mitt. At noen ganger er det en tap-tap situasjon for meg, fordi jeg må velge bort deg eller datteren min. Du sier at du har tenkt på det, men forteller meg aldri hva du konkluderte med.

I dag har du sagt at du sover hjemme. Fordi du skal et annet sted og at det blir så seint. Egentlig synes jeg det er godt med litt stillet, litt tid til å tenke. Men det er også første natten jeg sover alene siden du kom tilbake fra reisen din. Mitt ødelagte hjerte skriker at det er noe gale, at du ikke kan være med meg. Men jeg vet, at det kanskje ikke er noe gale likevel. At det er en mulighet at jeg overreagerer.

På torsdag kommer dagen jeg har gruet meg til lenge. Og da jeg fortalte deg om det, så du på meg med blanke øyne og spurte hvorfor jeg hadde ventet så lenge med å fortelle det.

Jeg skal opereres. Og hver gang jeg tenker på det, får jeg vondt i magen. Fordi jeg har ventet så lenge med å undersøke hva det er. De må kanskje fjerne en eggstokk, og svulsten må de undersøke når den er ute av meg. Ingen vil love meg at den er godartet. Og da jeg fikk operasjon fortere enn forventet, knøt det seg i magen. Kanskje de blodprøvene viste noe som gav de grunn til å skyndte seg? Hvorfor ventet jeg så lenge? Hvorfor gikk jeg ikke til legen rett etter fødselen, slik som de sa jeg skulle gjøre?

Vi sitter i sofaen. Blikket mitt er forbi disse fire veggene. Du spør hva jeg tenker på, og jeg forteller deg at jeg gruer meg til operasjonen. Du sier at det ikke er noe å grue seg til, og jeg svarer irritert at du ikke er redd sykehus, nåler og slike ting – som jeg er. Jeg sier at du da ikke kan forstå hvordan det knyter seg i magen. Du sier at du er redd for at jeg har kreft, og jeg svarer at det tenker jeg ikke på en gang. Jeg lyver litt, fordi det gjør jeg jo. Forrige uke låste jeg kontordøren på jobben og leste igjennom lovverket. Og så skrev jeg en viljeerklæring, hvor jeg i detalj gjorde rede for hva jeg ønsker skal skje med Olivia dersom jeg dør. Ikke fordi at jeg tror at jeg dør på torsdag, men fordi jeg vet at egentlig kan jeg dø når som helst.

Jeg har slått meg til ro med det, døden skremmer meg ikke noe særlig akkurat nå. Tanken på hva som kan skje med jenten min, skremmer meg mer. Du holder rundt meg, og hvisker at du skal hente meg på sykehuset og ta vare på meg til jeg føler meg bedre.

Og så sitter jeg her i mørket, og vet ikke hva som skjer. Jeg har ingen forventinger til deg, men jeg har forhåpninger. I går ba du meg om å ha forventninger til deg, men mitt knuste hjerte sa at jeg ikke orker det. Jeg så hvordan det stakk i deg. Selv om du sier at du er ødelagt, så tror jeg ikke du vet hvor ødelagt jeg er.

Så får jeg en tekstmelding fra deg. Det er ikke lenge siden du dro fra oss. Det er ikke lenge siden vi tre var sammen og badet, og du tullet og lo sammen med datteren min, og jeg kjente lykken boble på innsiden av meg. Men siden du dro, har sorgen overveldet meg. Kanskje du allerede vet at du ikke vil være i livet mitt, men ikke orker å si det.

For livet mitt er ikke en ubekymret dans, hvor spontane innfall og uplanlagte ting skjer. Livet mitt består av datteren min, rutiner og forutsigbarhet. Selv om du sier at du ønsker de tingene, så vet jeg ikke om du er klar for det.

Men jeg gir deg ikke opp helt enda, jeg har ikke dyttet deg vekk enda, slik som jeg har gjort med alle andre siden han. Jeg er lykkelig med deg.

Og jeg tror at jeg kanskje er forelsket.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.