Smerte og glede

25 Jan

Stillhet.

Som ringer i ørene mine. Ekkoet av latteren og gleden ligger fortsatt mellom veggene. Og tankene. Som ikke gir meg fred, som føles ut som en storm på innsiden.

– Jeg forventer liksom ikke noe av noen lenger, forteller jeg. Jeg står med ryggen til deg, og svelger unna den store klumpen i halsen min. Du legger armene dine rundt meg og sier at du synes det er trist. Men jeg vet at du er ødelagt også, bare på en helt annen måte. Jeg spør deg om jeg har valgt feil igjen, og du sier at du ikke vet. At du ikke tror det.

Jeg sitter i mørket, med beina krøllet opp under meg. Forsøker å sortere, forsøker å puste. For selv om jeg er så inderlig inderlig glad i deg, så vet jeg ikke om du er i stand til å forestille deg hvordan det er å være i livet mitt. Jeg vet ikke om du kan elske meg, eller om jeg orker å elske deg. Og jeg vet ikke om det er plass til meg i hjertet ditt.

Du kommer inn døren min hver dag. Du har ekstranøkkelen min, som jeg knapt har sett den siste måneden. Fordi du har den. Du smiler varmt til meg, klemmer meg og sier at jeg er søt. Vi ligger i mørket sammen og deler hemmeligheter, vi sovner i hverandres armer og vi ler sammen. Hardt og lenge.
Jeg sovner med hodet i fanget ditt, du dytter irritert i meg fordi jeg sovner i nok en film. Jeg står opp lenge før deg, og jeg dytter irritert i deg fordi du får sove litt til. Jeg kysser deg hadet, mens du enda er i drømmeland – og når du våkner, ringer du meg alltid.

Vi inviterer venner hjem til meg, og du kaller det «hjem til oss», selv om du fortsatt sier at du ser etter en leilighet å kjøpe. Du ler av meg når jeg spiller spill, og jeg merker du ser på meg med et smil når jeg jubler fordi jeg vinner. Du holder rundt meg og sier at jeg er en dårlig vinner, og jeg nikker og er enig, fordi at jeg er det. Du ler fordi jeg har like mye konkurranseinstinkt som deg, og fordi jeg lever meg sånn inn i spillet at jeg knapt sitter nedpå.

Og så kommer alvoret. De øyeblikkene vi er stille, fordi vi begge tenker over hvor dette går videre. Om det går videre. Hvor kan vi gå fra her? Vi er sammen hver dag, sover sammen hver natt. Vi har vært på hyttetur med et vennepar av deg, og hver gang noen kaller oss kjærester, retter du aldri på det. Vi snakker om alt vi skal gjøre, men ikke hvordan. I blant ser jeg på deg og spør om du vet hva det innebærer å være i livet mitt. At noen ganger er det en tap-tap situasjon for meg, fordi jeg må velge bort deg eller datteren min. Du sier at du har tenkt på det, men forteller meg aldri hva du konkluderte med.

I dag har du sagt at du sover hjemme. Fordi du skal et annet sted og at det blir så seint. Egentlig synes jeg det er godt med litt stillet, litt tid til å tenke. Men det er også første natten jeg sover alene siden du kom tilbake fra reisen din. Mitt ødelagte hjerte skriker at det er noe gale, at du ikke kan være med meg. Men jeg vet, at det kanskje ikke er noe gale likevel. At det er en mulighet at jeg overreagerer.

På torsdag kommer dagen jeg har gruet meg til lenge. Og da jeg fortalte deg om det, så du på meg med blanke øyne og spurte hvorfor jeg hadde ventet så lenge med å fortelle det.

Jeg skal opereres. Og hver gang jeg tenker på det, får jeg vondt i magen. Fordi jeg har ventet så lenge med å undersøke hva det er. De må kanskje fjerne en eggstokk, og svulsten må de undersøke når den er ute av meg. Ingen vil love meg at den er godartet. Og da jeg fikk operasjon fortere enn forventet, knøt det seg i magen. Kanskje de blodprøvene viste noe som gav de grunn til å skyndte seg? Hvorfor ventet jeg så lenge? Hvorfor gikk jeg ikke til legen rett etter fødselen, slik som de sa jeg skulle gjøre?

Vi sitter i sofaen. Blikket mitt er forbi disse fire veggene. Du spør hva jeg tenker på, og jeg forteller deg at jeg gruer meg til operasjonen. Du sier at det ikke er noe å grue seg til, og jeg svarer irritert at du ikke er redd sykehus, nåler og slike ting – som jeg er. Jeg sier at du da ikke kan forstå hvordan det knyter seg i magen. Du sier at du er redd for at jeg har kreft, og jeg svarer at det tenker jeg ikke på en gang. Jeg lyver litt, fordi det gjør jeg jo. Forrige uke låste jeg kontordøren på jobben og leste igjennom lovverket. Og så skrev jeg en viljeerklæring, hvor jeg i detalj gjorde rede for hva jeg ønsker skal skje med Olivia dersom jeg dør. Ikke fordi at jeg tror at jeg dør på torsdag, men fordi jeg vet at egentlig kan jeg dø når som helst.

Jeg har slått meg til ro med det, døden skremmer meg ikke noe særlig akkurat nå. Tanken på hva som kan skje med jenten min, skremmer meg mer. Du holder rundt meg, og hvisker at du skal hente meg på sykehuset og ta vare på meg til jeg føler meg bedre.

Og så sitter jeg her i mørket, og vet ikke hva som skjer. Jeg har ingen forventinger til deg, men jeg har forhåpninger. I går ba du meg om å ha forventninger til deg, men mitt knuste hjerte sa at jeg ikke orker det. Jeg så hvordan det stakk i deg. Selv om du sier at du er ødelagt, så tror jeg ikke du vet hvor ødelagt jeg er.

Så får jeg en tekstmelding fra deg. Det er ikke lenge siden du dro fra oss. Det er ikke lenge siden vi tre var sammen og badet, og du tullet og lo sammen med datteren min, og jeg kjente lykken boble på innsiden av meg. Men siden du dro, har sorgen overveldet meg. Kanskje du allerede vet at du ikke vil være i livet mitt, men ikke orker å si det.

For livet mitt er ikke en ubekymret dans, hvor spontane innfall og uplanlagte ting skjer. Livet mitt består av datteren min, rutiner og forutsigbarhet. Selv om du sier at du ønsker de tingene, så vet jeg ikke om du er klar for det.

Men jeg gir deg ikke opp helt enda, jeg har ikke dyttet deg vekk enda, slik som jeg har gjort med alle andre siden han. Jeg er lykkelig med deg.

Og jeg tror at jeg kanskje er forelsket.

Advertisements

2 kommentar to “Smerte og glede”

  1. Karina 26. januar 2015 kl. 11:27 #

    Nå ble jeg trist. Lykke til med operasjonen og lykke til med kjærligheten. Jeg kan bare ikke forstå annet enn at alt kommer til å ordne seg. Det virker som at du har hatt mer enn nok motgang i livet og at det derfor må være gode ting som ligger foran nå- the best is yet to come! ❤

    • froekenk 3. februar 2015 kl. 21:49 #

      Tusen tusen takk, Karina ❤ Jeg håper du har rett!! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: