Historien

28 Jan

To dager før det ble ett nytt år, ringte et ukjent nummer. Jeg tok telefonen, der jeg satt innpakket i teppe på sofaen full av feber og influensa. Da jeg hørte stemmen, visste jeg umiddelbart hvem det var. Det stakk langt ned i magen min.

Han spurte om han fikk komme innom og levere gaver til meg og datteren min. Datteren vår. Og jeg tenkte umiddelbart at det er nesten et år siden jeg hørte stemmen hans sist. Og at jeg egentlig bare har hatt korte glimt av han i mellomtiden, slik som da han stod i gaten min 2. juledag og så knust ut.

Jeg sa at han fikk komme, men at jeg kom ned i døren og hentet gavene.

Og da jeg åpnet døren og så han stod der i mørket, ble jeg nesten slått i bakken. På trappen min stod sorgen, smerten og elendigheten. Vi utvekslet noen få ord, og jeg sa til ham at jeg ikke syns det er greit at han er i nabolaget og at han kommer seg inn i oppgangen og legger fra seg gaver til datteren min. Datteren vår. Han ble sønderknust da jeg sa det, han sa farvel og gikk. Han forsvant i mørket, og jeg lukket døren bak meg. Jeg løp opp i leiligheten og knakk sammen i gråt.

Jeg savner han ikke, jeg savner ikke tiden vår sammen eller det vi på et tidspunkt hadde sammen. Han er bare et skall av det han var og et symbol på hvor mye han knuste meg sønder og sammen. Han er sorgen som har hengt som et tykt lag utenpå meg, han er påminnelsen om alt som ikke ble. Han var mitt livs kjærlighet, men den dagen i dag skjønner jeg ikke hvorfor.

Da hun var 5 uker, valgte han å gå en annen vei. Han valgte å løse problemene sine ved å rømme vekk fra dem på måter som gjør at han ikke kan være i nærheten av et barn. Han valgte å forbli i denne verden, men la sinnet rømme et annet sted. Jeg var ikke nok, datteren min var ikke nok. Han valgte å gå tilbake til gamle synder og igjen bli et av byens spøkelser full av smerte og sorg. Og med seg, tok han en stor del av meg.

Du var borte fra byen akkurat den dagen, så en venninne kom og hjalp meg å plukke opp bitene av meg selv. Jeg gråt igjen da jeg åpnet gaven fra han, og så at han hadde kjøpt en nydelig bok med blanke ark, som han hadde fylt med kjærlighetsdikt og erklæringer. Jeg så skriften hans var preget av tilstanden han var i, slik han var preget av den da han overleverte gavene.

Jeg sendte tekstmelding til deg og fortalte han hadde vært her. Og du skrev du skulle ønske at du var der med meg.

All smerten, all sorgen veltet opp i meg. Feberen trakk seg tilbake og lot sorgen fortære meg. Jeg gråt flere tårer og følte meg uendelig tung. Det ble som en snikende hodepine som ble værende i flere dager etterpå.

Nå ser jeg meg alltid over skulderen når jeg er ute og går, jeg er redd for å treffe på ham igjen. Redd for å se sorgen hans, som fins der inne et sted bak all tåke og fjernhet. Han blir et symbol på frykten jeg bærer på, og et glimt av han gjør at jeg faller tilbake i elendigheten jeg i over to år har forsøkt å løpe fra.

Det eneste tegnet på at han eksisterer, er bilder i hjemmet vårt. Ikke fordi jeg selv ønsker det, men fordi jeg vil at datteren min skal vite hvordan han ser ut, og at hun har en far. Ikke en pappa, fordi det har han aldri vært. Men en far.

Advertisements

6 kommentar to “Historien”

  1. henriettegren 28. januar 2015 kl. 19:57 #

    Du skriver så uendelig vakkert. Det er de triste tekstene dine som er de vakreste. Jeg sitter i sofaen hjemme og lever meg sånn inn i livet ditt. I erfaringene dine. Grøsser, gråter og blir forbannet av tanken på at noen fedre forlater 5 uker gamle barn og nybakte mødre. Forbannet for at han er for feig og svak til å la dere være i fred. Trist for at en liten skapning må vokse opp – og leve et helt liv – med en sånn far. At hun ikke har en pappa.
    Men jeg tror du er sterk og modig nok til å gi henne en pappa. Den beste av de beste, faktisk.

    Jeg kommenterer altfor sjeldent, men jeg leser alltid. Og berøres.
    Du er så dyktig. Og så reflektert.
    Jeg elsker alt du skriver.

    Klem til deg

    • froekenk 3. februar 2015 kl. 21:48 #

      Henriette, tusen takk for nydelige ord! Du aner ikke hvor glad jeg er fordi det er dine ord!

      (Og så må jeg jo si at jeg ble gledelig overrasket når du begynte å følge meg på instagram her om dagen. Jeg vet ikke om du er klar over det selv? 🙂 )

  2. Anne-Lise 30. januar 2015 kl. 09:57 #

    Håper at operasjonen din og resultatene rundt den går fint og at livet ditt kan bli litt enklere.

    Har lest alt du har skrevet og er ofte innom og ser etter oppdateringer, er ikke flink til å kommentere derimot 🙂

    Den siste posten din var veldig oppklarende. Jeg har en sønn som er like gammel som din datter og har ikke kunnet forstå hva som gjorde at du tok de valgene du gjorde rundt Olivias far. Tenkte hele tiden at det handlet om tillit og muligens utroskap, men nå når du har vært litt tydeligere på hva det gjelder vil jeg berømme deg for at du har tatt de valgene du har og alltid satt ditt barn først.

    Kan nesten ikke fatte hvor vanskelig det må ha vært for deg, spesielt i den sårbare perioden hvor man nettopp har fått et barn.

    Ønsker deg alt vel og håper du tør å være modig med den nye mannen 🙂

    • froekenk 3. februar 2015 kl. 21:46 #

      Takk for gode ord!

      Jeg har vel vært klar over at det naturlig nok har dukket opp en del spørsmål i forbindelse med valgene jeg har tatt i forhold til faren til Olivia. Uten historien bak, har det vært vanskelig for mange å skjønne hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort.

      Jeg hadde gjort det igjen, til tross for at det på den tiden innebar å gi slipp på mitt livs kjærlighet. Men heldigvis har jeg en enda større kjærlighet som er verdt å miste alt godt for – og det minner hun meg på hver eneste dag ❤

  3. Lammelårtanker 4. februar 2015 kl. 20:38 #

    Jeg liker teksten din, men samtidig er den så uendelig trist at jeg nesten ikke kan like den. Den gjør vondt.

    • froekenk 7. februar 2015 kl. 18:17 #

      Jeg skal ikke legge skjul på at det ligger mye smerte i den teksten, men det var egentlig ganske fint å få den ned i skrevne ord. Så er den kanskje enda litt mindre min å bære.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: