Arkiv | februar, 2015

Kjærlighet

12 Feb

– Jeg tenker egentlig at vi er litt kjærester, sier han midt i en diskusjon om noe helt annet.

Jeg stopper opp og mister ordene jeg forsøkte å formulere. Jeg prøver å fordøye ordene han nettopp har formet.

Bare litt? spør jeg og ser på han med et svakt smil.

Det blir stille mellom oss, som om vi begge veier ordene våre. Det slår meg som en murvegg. Selv om at vi sier det høyt og forklarer hva vi har med et generelt ord og selv om det egentlig ikke forandrer noen verdens ting, kjenner jeg hjertet slår fortere. Jeg bruker litt tid på å finne ut om det er frykt eller om det er glede. Jeg konkluderer en eller annen gang i løpet av stillheten, med at det er en blanding av begge deler, men kanskje mest glede.

Jeg smiler til deg, og du kommenterer det, siden jeg ikke har gitt deg så mange smil i løpet av ettermiddagen og kvelden. Men det handlet aldri om deg, det handlet om meg, om frykten og om noe helt annet som tynger meg ned. Jeg forsøker å skjule smilet mitt litt, slik at du ikke forstår at jeg bare smiler fordi du vil at jeg skal være kjæresten din. Jeg blir sint på meg selv, fordi jeg tenker slik. Fordi jeg aldri tør å gi deg overtaket eller gi meg hundre prosent hen.

Jeg tar hånden din og stryker deg langs skjegget som jeg synes du er så fin med. Jeg kysser deg og forsøker å skjule smilet mitt, men det er ikke mulig. Jeg ser på deg og spør om du virkelig vil ha en gammel røy som meg til kjæreste og du bare ser på meg med store, nysgjerrige øyne. Du sier at du er så glad i meg, og at det er bare med meg du føler du kan slappe av og være deg selv helt. Vi ser på hverandre i noen sekunder, og så kysser du meg.

Og med ett ble du min. Og jeg? Jeg ble din.

Advertisements

Til deg

7 Feb

Jeg vet at kjærligheten din ligger i handlingene dine, jeg merker det på hvordan du ser på meg. Hvordan du holder hånden min i mens. Jeg merker det på hvordan du klemmer meg, på lyden du lager når du drar meg inntil deg på natten, mens du enda sover og bare søker litt nærhet.

Vi finner ikke ordene. Jeg finner dem ikke fordi hjertet mitt aldri vil bli helt igjen på ordentlig, fordi jeg er så fryktelig redd for at du skal knuse det igjen og fordi jeg egentlig ikke helt vet hva jeg selv føler. Du finner dem ikke fordi du er tynget av sorg etter å ha mistet ditt forbilde, din mentor, din nærmeste. Du famler rotløst etter en mening med det hele og er så oppslukt av sorgen at du ikke vet det selv. Men jeg ser det. Jeg så det da vi tente et lys på graven hans, og du fortalte om et barndomsminne som stod så klart for deg. Jeg følte det, da det hadde vært stille mellom oss en stund og du plutselig brøt stillheten og fortalte alt han hadde lært deg.

Vi roter rundt i mørket, vi to. Vi fant hverandre, det gjorde vi. Men sammen famler vi mot lyset, og i blant mister vi håpet. Vi plukker hverandre opp når den andre vil gi opp, jeg tørker tårene dine ved graven og du holder kjærlig rundt meg når smertene tar meg som verst. I blant ligger vi i mørket og får ikke sove. Vi ligger ved siden av hverandre, holder hender og snakker om livet. Om hva som har vært, det som har vært fryktelig, det som har vært fint. Men vi snakker aldri om fremtiden eller om det som er nå. Det føles så skjørt, så vanskelig. Som om ingen av oss fortjener virkelig lykke.

Mørket omringer oss, kulden slår i mot meg idet vi går inn på golfbanen og du slipper hunden løs så den får løpe fritt. Stillheten er overveldende, og du bryter den med ord. De stikker meg i hjertet, selv om de aldri var rettet mot hverken meg eller oss. Men jeg føler meg liten og betydningsløs og plutselig tar jeg meg i å tenke hva jeg gjør der. At dette aldri vil fungere. At det ikke vil være plass til meg i livet ditt, at du aldri vil overkomme sorgen og klare å elske meg slik jeg egentlig fortjener. Slik jeg tror jeg fortjener.

Vi setter oss i bilen, og jeg klamrer meg til tårene som øynene fylles av. Jeg ser ut vinduet, slik at du ikke ser meg. Slik at du ikke ser den overveldende smerten og sorgen som ligger i øynene mine, som har lagt der i flere år allerede. Jeg orker ikke konfrontere deg med det, jeg orker ikke å sette ord på frykten min eller hvordan jeg føler for deg. For tenk om du ikke føler det samme? Tenk om du smadrer den lykken jeg kjenner meg i nærheten av?

Jeg sitter i mørket, og har klatret opp i vinduskarmen. Jeg kjenner den iskalde ruten mot lårene, føler hvordan stormen herjer ute. Jeg kjenner for første gang på lenge at jeg har lyst på en røyk, men jeg lar det bli ved tanken. Frykten er min, den er ikke din. Alt som har tynget meg de siste årene ligger der, former meg, definerer meg. Jeg forsøker å ikke la det gjøre det, men det er vanskelig å forandre alt på en dag. Jeg er urettferdig mot deg, i alle fall i tankene mine. Jeg deler ikke de innerste tankene mine, de verste følelsene. Men heller ikke de gode følelsene. Jeg gjemmer dem godt, slik at hvis du ikke vil være med meg, så vet jeg at du aldri helt visste hvem jeg er.

Plutselig hører jeg døren låses opp. Du kommer inn i stuen, sier hallo og skrur på lyset. Du smiler når du ser meg i vinduet, og jeg smiler når jeg ser deg. Vi ser på hverandre en liten stund. Lar stillheten fylle rommet mellom oss. Alle de vonde tankene fordamper øyeblikkelig, og gleden velter opp i meg. Du legger fra deg posene du har i hendene, og kommer mot meg. Du tar hånden min og kysser den. Jeg smiler svakt mot deg og klemmer hånden din. Du klatrer opp i vinduskarmen med meg, ser på meg et øyeblikk, før du vender blikket mot verden der ute.

– Så, hva ser vi på? spør du.

Og i det øyeblikket, kjenner jeg at jeg er klar for å slippe deg litt mer inn.

Vakuum.

3 Feb

Hun gråter, der hun sitter i sofaen min. Jeg retter litt på bukselinningen. Det gjør fortsatt vondt etter operasjonen. Og når hun gråter, gjør det vondt. Overalt.

– Selv om jeg ser du er så sliten, mer sliten enn jeg noensinne har sett deg før, kjemper du hver eneste kamp alene. Uten å slippe noen andre inn, uten å la andre hjelpe deg.

Jeg svelger unna den store klumpen i halsen min, den store, seige klumpen som er der fordi hun har rett. Den klumpen som vil få meg til å gråte, dersom den ikke forsvinner. Øynene mine fylles av tårer, men jeg slipper ikke løs en eneste én.

Da jeg våknet fra operasjonen, var alt i en tåke. Jeg lo av meg selv fordi jeg sa mye rart, fordi jeg gjorde mye rart. Jeg lo fordi jeg ville high five en sykepleier på alder med min mor, jeg ler fordi jeg ble så forbauset over de store snøflakene utenfor vinduet. Men så ble jeg satt ned i en brun lenestol, med en alvorlig lege foran meg. Og jeg var så vekke at jeg fniste av alt hun sa. Godartet svulst, sa hun. Jeg ville high five henne også. Men de neste ordene hørte jeg ikke helt. Men jeg hørte at de fant noe annet, at et resultat av det kunne være at jeg kanskje ikke kunne få flere barn. Jeg viftet henne vekk med hendene når hun snakket om prøverør.

Så jeg satt der alene i den brune lenestolen. Jeg hørte bare ekkoet av min egen stemme som sa til vennene mine at jeg aldri har fryktet kreft, eller døden. Men at jeg frykter det å ikke kunne få barn. Jeg forsøkte å si til meg selv at jeg har jo allerede et barn, det er mange som ikke har et eneste ett. Men sorgen sank som en stein i magen, sorgen over hva som kanskje aldri kan bli.

Jeg vet det er du som ringer på døren på avdelingen. Jeg hører det på skrittene dine, og jeg føler deg. Du smiler til meg når syklepleieren åpner døren for deg, og du hjelper meg opp i de sterke armene dine. Jeg vil bare gråte når jeg ser deg, men jeg gjør det ikke. Jeg klamrer meg til tårene. Du tar meg med hjem, og tar vare på meg slik bare du kan. Noen ganger forsvinner du litt vekk, og det skjønner jeg jo. Du har jo et liv før meg, du også. Slik som jeg har.

Sorgen ligger tungt over meg, sorgen som kanskje er bortkastet, sorgen som kanskje er fjern for noen, urettferdig for andre. Jeg lar den tynge meg ned, og bare når jeg sovner av smertestillende, får jeg litt ro.

Det går likevel ikke mange dager før jeg sitter i sengen min i mørket. Jeg hører du beveger deg inne i stuen og jeg vet hva du tenker. Jeg vet at du føler at noe ikke stemmer, at latteren min er stilnet og at frykten er tilstede. Jeg hører skrittene dine komme nærmere meg, og du bryter stillheten når du spør om jeg gråter.

Jeg tørker tårene mine og sier nei. Jeg hører du smiler svakt når du spør om jeg lyver. Jeg svarer kanskje litt, og tørker flere tårer. Du setter deg foran meg og sier at det er greit at jeg gråter, og at jeg kan gråte litt på skulderen din om jeg vil det. Du spør meg hvorfor jeg gråter, og jeg sier at jeg er sliten, at jeg har det vondt. Du spør om jeg gråter for noe annet også, og jeg sier kanskje. At jeg kanskje gråter for noe annet også.

For det gjør jeg. Ikke bare fordi jeg har vondt, men fordi jeg er livredd, sliten og føler meg så ynkelig. Du sier at du sitter der til jeg forteller deg hva jeg gråter for, og jeg kjenner at jeg ikke klarer å fortelle deg det. Det eneste jeg klarer å si er at jeg har vært ulykkelig i så mange år nå, og da du kom valsende inn i livet mitt forandret du på alt. Og at det skremmer meg mer enn noe annet. For det er sant, det er virkelig det.

Men jeg forteller deg ikke at jeg tenker mye på hva de sa på sykehuset, at jeg er redd jeg aldri kunne gitt deg et barn dersom det ble oss to. Jeg forteller deg ikke at jeg er redd jeg ikke vil være god nok og at du vil forlate meg. Jeg forteller deg ikke at det skremmer livet av meg at jeg ikke vet hvor jeg har deg. Jeg forteller deg ikke at alt jeg trenger å høre hva jeg betyr for deg, selv om du viser det med hver minste handling hver eneste dag. Jeg tørker tårene mine, og selv med klare øyne ser jeg at du vet. At du vet at det er noe mer.

– Jeg er ikke så flink til å være sårbar, hvisker jeg mens jeg tørker tårene mine. Jeg ser at du er såret, men at du ikke vil presse meg for langt. Du vet allerede hvor skadet jeg er, slik som jeg vet hvor skadet du er. Du tar hånden min og klemmer meg. Spør om vi skal fyre i peisen og kose oss. Jeg klemmer hånden din og sier at det vil jeg gjerne.

Jeg tror ikke du vet hvor mye jeg setter pris på at du ikke presser meg, for at du er der, for at du viser meg trylletriks for å muntre meg opp. Jeg tror ikke du vet hvordan det kiler i magen min når du klemmer meg, eller hvor trygg jeg føler meg når du kysser meg i pannen.

Jeg lar deg fjerne sorgen, og smerten. Jeg lar deg holde den på avstand en liten stund til. Og mens de gode armene dine holder rundt meg mens du sover, tillater jeg meg å føle meg trygg og lykkelig – om så bare for en liten stund.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.