Vakuum.

3 Feb

Hun gråter, der hun sitter i sofaen min. Jeg retter litt på bukselinningen. Det gjør fortsatt vondt etter operasjonen. Og når hun gråter, gjør det vondt. Overalt.

– Selv om jeg ser du er så sliten, mer sliten enn jeg noensinne har sett deg før, kjemper du hver eneste kamp alene. Uten å slippe noen andre inn, uten å la andre hjelpe deg.

Jeg svelger unna den store klumpen i halsen min, den store, seige klumpen som er der fordi hun har rett. Den klumpen som vil få meg til å gråte, dersom den ikke forsvinner. Øynene mine fylles av tårer, men jeg slipper ikke løs en eneste én.

Da jeg våknet fra operasjonen, var alt i en tåke. Jeg lo av meg selv fordi jeg sa mye rart, fordi jeg gjorde mye rart. Jeg lo fordi jeg ville high five en sykepleier på alder med min mor, jeg ler fordi jeg ble så forbauset over de store snøflakene utenfor vinduet. Men så ble jeg satt ned i en brun lenestol, med en alvorlig lege foran meg. Og jeg var så vekke at jeg fniste av alt hun sa. Godartet svulst, sa hun. Jeg ville high five henne også. Men de neste ordene hørte jeg ikke helt. Men jeg hørte at de fant noe annet, at et resultat av det kunne være at jeg kanskje ikke kunne få flere barn. Jeg viftet henne vekk med hendene når hun snakket om prøverør.

Så jeg satt der alene i den brune lenestolen. Jeg hørte bare ekkoet av min egen stemme som sa til vennene mine at jeg aldri har fryktet kreft, eller døden. Men at jeg frykter det å ikke kunne få barn. Jeg forsøkte å si til meg selv at jeg har jo allerede et barn, det er mange som ikke har et eneste ett. Men sorgen sank som en stein i magen, sorgen over hva som kanskje aldri kan bli.

Jeg vet det er du som ringer på døren på avdelingen. Jeg hører det på skrittene dine, og jeg føler deg. Du smiler til meg når syklepleieren åpner døren for deg, og du hjelper meg opp i de sterke armene dine. Jeg vil bare gråte når jeg ser deg, men jeg gjør det ikke. Jeg klamrer meg til tårene. Du tar meg med hjem, og tar vare på meg slik bare du kan. Noen ganger forsvinner du litt vekk, og det skjønner jeg jo. Du har jo et liv før meg, du også. Slik som jeg har.

Sorgen ligger tungt over meg, sorgen som kanskje er bortkastet, sorgen som kanskje er fjern for noen, urettferdig for andre. Jeg lar den tynge meg ned, og bare når jeg sovner av smertestillende, får jeg litt ro.

Det går likevel ikke mange dager før jeg sitter i sengen min i mørket. Jeg hører du beveger deg inne i stuen og jeg vet hva du tenker. Jeg vet at du føler at noe ikke stemmer, at latteren min er stilnet og at frykten er tilstede. Jeg hører skrittene dine komme nærmere meg, og du bryter stillheten når du spør om jeg gråter.

Jeg tørker tårene mine og sier nei. Jeg hører du smiler svakt når du spør om jeg lyver. Jeg svarer kanskje litt, og tørker flere tårer. Du setter deg foran meg og sier at det er greit at jeg gråter, og at jeg kan gråte litt på skulderen din om jeg vil det. Du spør meg hvorfor jeg gråter, og jeg sier at jeg er sliten, at jeg har det vondt. Du spør om jeg gråter for noe annet også, og jeg sier kanskje. At jeg kanskje gråter for noe annet også.

For det gjør jeg. Ikke bare fordi jeg har vondt, men fordi jeg er livredd, sliten og føler meg så ynkelig. Du sier at du sitter der til jeg forteller deg hva jeg gråter for, og jeg kjenner at jeg ikke klarer å fortelle deg det. Det eneste jeg klarer å si er at jeg har vært ulykkelig i så mange år nå, og da du kom valsende inn i livet mitt forandret du på alt. Og at det skremmer meg mer enn noe annet. For det er sant, det er virkelig det.

Men jeg forteller deg ikke at jeg tenker mye på hva de sa på sykehuset, at jeg er redd jeg aldri kunne gitt deg et barn dersom det ble oss to. Jeg forteller deg ikke at jeg er redd jeg ikke vil være god nok og at du vil forlate meg. Jeg forteller deg ikke at det skremmer livet av meg at jeg ikke vet hvor jeg har deg. Jeg forteller deg ikke at alt jeg trenger å høre hva jeg betyr for deg, selv om du viser det med hver minste handling hver eneste dag. Jeg tørker tårene mine, og selv med klare øyne ser jeg at du vet. At du vet at det er noe mer.

– Jeg er ikke så flink til å være sårbar, hvisker jeg mens jeg tørker tårene mine. Jeg ser at du er såret, men at du ikke vil presse meg for langt. Du vet allerede hvor skadet jeg er, slik som jeg vet hvor skadet du er. Du tar hånden min og klemmer meg. Spør om vi skal fyre i peisen og kose oss. Jeg klemmer hånden din og sier at det vil jeg gjerne.

Jeg tror ikke du vet hvor mye jeg setter pris på at du ikke presser meg, for at du er der, for at du viser meg trylletriks for å muntre meg opp. Jeg tror ikke du vet hvordan det kiler i magen min når du klemmer meg, eller hvor trygg jeg føler meg når du kysser meg i pannen.

Jeg lar deg fjerne sorgen, og smerten. Jeg lar deg holde den på avstand en liten stund til. Og mens de gode armene dine holder rundt meg mens du sover, tillater jeg meg å føle meg trygg og lykkelig – om så bare for en liten stund.

Advertisements

2 kommentar to “Vakuum.”

  1. pensilje 5. februar 2015 kl. 21:05 #

    Skulle ønske jeg kunne gi deg en klem (nok mer for min skyld). Du er så ærlig og fantastisk at jeg blir rørt, samtidig ønsker jeg bare alt godt for deg og Frøken.

    • froekenk 7. februar 2015 kl. 18:18 #

      Tusen takk for veldig fine ord! ❤ Jeg tar imot en klem anyday 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: