Til deg

7 Feb

Jeg vet at kjærligheten din ligger i handlingene dine, jeg merker det på hvordan du ser på meg. Hvordan du holder hånden min i mens. Jeg merker det på hvordan du klemmer meg, på lyden du lager når du drar meg inntil deg på natten, mens du enda sover og bare søker litt nærhet.

Vi finner ikke ordene. Jeg finner dem ikke fordi hjertet mitt aldri vil bli helt igjen på ordentlig, fordi jeg er så fryktelig redd for at du skal knuse det igjen og fordi jeg egentlig ikke helt vet hva jeg selv føler. Du finner dem ikke fordi du er tynget av sorg etter å ha mistet ditt forbilde, din mentor, din nærmeste. Du famler rotløst etter en mening med det hele og er så oppslukt av sorgen at du ikke vet det selv. Men jeg ser det. Jeg så det da vi tente et lys på graven hans, og du fortalte om et barndomsminne som stod så klart for deg. Jeg følte det, da det hadde vært stille mellom oss en stund og du plutselig brøt stillheten og fortalte alt han hadde lært deg.

Vi roter rundt i mørket, vi to. Vi fant hverandre, det gjorde vi. Men sammen famler vi mot lyset, og i blant mister vi håpet. Vi plukker hverandre opp når den andre vil gi opp, jeg tørker tårene dine ved graven og du holder kjærlig rundt meg når smertene tar meg som verst. I blant ligger vi i mørket og får ikke sove. Vi ligger ved siden av hverandre, holder hender og snakker om livet. Om hva som har vært, det som har vært fryktelig, det som har vært fint. Men vi snakker aldri om fremtiden eller om det som er nå. Det føles så skjørt, så vanskelig. Som om ingen av oss fortjener virkelig lykke.

Mørket omringer oss, kulden slår i mot meg idet vi går inn på golfbanen og du slipper hunden løs så den får løpe fritt. Stillheten er overveldende, og du bryter den med ord. De stikker meg i hjertet, selv om de aldri var rettet mot hverken meg eller oss. Men jeg føler meg liten og betydningsløs og plutselig tar jeg meg i å tenke hva jeg gjør der. At dette aldri vil fungere. At det ikke vil være plass til meg i livet ditt, at du aldri vil overkomme sorgen og klare å elske meg slik jeg egentlig fortjener. Slik jeg tror jeg fortjener.

Vi setter oss i bilen, og jeg klamrer meg til tårene som øynene fylles av. Jeg ser ut vinduet, slik at du ikke ser meg. Slik at du ikke ser den overveldende smerten og sorgen som ligger i øynene mine, som har lagt der i flere år allerede. Jeg orker ikke konfrontere deg med det, jeg orker ikke å sette ord på frykten min eller hvordan jeg føler for deg. For tenk om du ikke føler det samme? Tenk om du smadrer den lykken jeg kjenner meg i nærheten av?

Jeg sitter i mørket, og har klatret opp i vinduskarmen. Jeg kjenner den iskalde ruten mot lårene, føler hvordan stormen herjer ute. Jeg kjenner for første gang på lenge at jeg har lyst på en røyk, men jeg lar det bli ved tanken. Frykten er min, den er ikke din. Alt som har tynget meg de siste årene ligger der, former meg, definerer meg. Jeg forsøker å ikke la det gjøre det, men det er vanskelig å forandre alt på en dag. Jeg er urettferdig mot deg, i alle fall i tankene mine. Jeg deler ikke de innerste tankene mine, de verste følelsene. Men heller ikke de gode følelsene. Jeg gjemmer dem godt, slik at hvis du ikke vil være med meg, så vet jeg at du aldri helt visste hvem jeg er.

Plutselig hører jeg døren låses opp. Du kommer inn i stuen, sier hallo og skrur på lyset. Du smiler når du ser meg i vinduet, og jeg smiler når jeg ser deg. Vi ser på hverandre en liten stund. Lar stillheten fylle rommet mellom oss. Alle de vonde tankene fordamper øyeblikkelig, og gleden velter opp i meg. Du legger fra deg posene du har i hendene, og kommer mot meg. Du tar hånden min og kysser den. Jeg smiler svakt mot deg og klemmer hånden din. Du klatrer opp i vinduskarmen med meg, ser på meg et øyeblikk, før du vender blikket mot verden der ute.

– Så, hva ser vi på? spør du.

Og i det øyeblikket, kjenner jeg at jeg er klar for å slippe deg litt mer inn.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: