Arkiv | mars, 2015

Tid

29 Mar

Jeg kjenner forventningene, når jeg låser meg inn døren. Jenten min står og tripper utålmodig. Vi vet begge at du er der inne, bak døren. Jeg famler med nøklene, kjenner pulsen stiger. Og så er vi inne. Hun springer inn og roper navnet ditt, og jeg kommer nølende etter. Jeg tar av meg jakken og henger den fint opp, kjenner jeg egentlig ville løpt inn i armene dine. Men jeg gjør ikke det.

Istedenfor setter jeg meg ned ved siden av deg, mens jenten min står og viser deg alt hun har lagt til side til deg mens du har vært borte. Vi ser på hverandre, sier egentlig ikke noe og smiler. Du tar hånden min og ser meg inn i øynene. Jeg kjenner varmen brer seg i kroppen, og de ekle følelsene forsvinner. Som om de aldri var der. Som om de aldri eksisterte.

Vi kysser, selv foran jenten min. Hun ler og klapper i hendene og forteller om flyet hun så oppe i himmelen og om hvem hun lekte med i barnehagen. Vi smiler til henne begge to, før vi ser på hverandre igjen.

De neste dagene flyr avgårde. Vi er nesten som en liten familie, tenker jeg. Men jeg stopper meg selv der. Vi leker sammen, går på tur sammen. Du leser en bok for henne, og hun lener seg inntil deg og lever seg inn i historien. Vi går alle tre bort til foreldrene mine, for hun lille skal sove der i natt. Hun er i ekstase og er hjertens enig i at hun skal sove der. Mine foreldre er hennes reserve-foreldre, slik har det vært fra begynnelsen. Når vi to skal gå, sier jeg at mamma kommer og henter henne i morgen. Hun ser på meg, og så på deg. Du må også komme, sier hun til deg.

Vi går på butikken, uten hastverk. Vi blir enige om å lage sushi, og vi kysser foran taco-hyllen og gir hverandre en high five. Vi drar til en asistisk matbutikk og saumfarer hyllene sammen. Vi holder hender og blir begeistret hver gang vi finner det vi leter etter. Når vi kommer hjem, lager vi mat sammen. Vi blir enige om at vi må kjøpe en stor sil, så vi slipper å styre sånn med å vaske risen neste gang. Du holder sushi-matten opp foran meg og gratulerer meg med min første sushi-matte. Jeg venter litt og retter på deg – Det er vår første sushi-matte. Du smiler og er enig. Egentlig tror jeg du mest smiler fordi jeg slipper deg inn, fordi tanken om oss er tryggere enn den har vært.

Jeg spoler tilbake i hodet mitt, mens jeg vasker risen. Jeg husker det som en mørk kveld. Og kald. Veldig kald. Jeg sa til deg at det var vanskelig for meg å tro på at du ville være en del av livet mitt, at det var nesten umulig å tro at du ville være en del av fremtiden. Selv om det er det jeg ønsker. En stor klump synker i magen min. Du er jo så god, selv om du ikke alltid finner de rette ordene. Du er jo så magisk, selv om jeg ofte lar meg selv tenke at du egentlig ikke vil dette.

Vi ler sammen, skitner hverandre til med klebrig ris og avacado og hører på fin musikk. Etter vi har spist, går vi på kino og holder hender hele tiden. Og når vi er hjemme igjen, kjenner jeg lykken varme kroppen min. Det føles så riktig, og så rett. Selv om jeg vet at vi må finne ut av mye, selv om jeg vet at dette er nytt og skremmende for både deg og meg. Du tar hånden min, og ser meg inn i øynene. Og resten av natten sover vi tett inntil hverandre.

Når vi våkner, lager vi frokost og flørter over kjøkkenbordet. Etter en liten stund kommer jenten min hjem, og så sitter vi rundt bordet alle tre. Hun forteller om snømannen hun har malt og at hun har stått på sparkesykkel. Og så sier hun at du har kommet hjem til henne, etter å ha reist med flyet. Jeg smiler til henne og ser på deg. Jeg sier det var jammen fint at du er kommet hjem igjen til oss.

– Endelig er jeg hjemme hos familien min, sier han.

Og der, en regntung søndagsmorgen, finner du de rette ordene.

Styggen

26 Mar

Det er sol den dagen. Den dagen jenten min får se et tog for aller første gang. Hun klapper begeistret i hendene og hopper av glede. Hun skjønner ikke enda helt at du skal dra. At vi skal vinke til deg og at toget vil ta deg av sted. Hun bare vet at du skal kjøre toget, og tenker nok sikkert at du likevel skal holde hånden hennes igjen etterpå.

Og så drar du. Jenten min er lei seg, men vi blir enige om at du skal fly hjem igjen til oss om mange dager. Da er det bedre for en liten stund. Men likevel spør hun hver dag hvor du er blitt av, og virkeligheten slår meg i magen. Du er blitt viktig for henne. Og jeg vet ikke en gang om du virkelig ønsker dette livet. Mitt liv. Vårt liv.

Du er borte mange dager. Og hver natt vrir jeg meg i mareritt og våkner svett. Hver eneste dag starter med en klump i magen, med ensomheten i hjørnet av rommet og gråten i halsen.

Jeg får tid. Tid til å tenke, tid til å ødelegge. Mens du er borte, lever jeg plutselig mitt gamle liv. Helt alene, med stillhet etter at jenten min har lagt seg. Ingen kjærlige ord eller gode klemmer. Ingen latter, ingenting. Og jeg tenker på at hver dag spør hun etter deg med sårhet i stemmen. For du er viktig. Du er hennes, tenker hun.

Selv om vi ikke har vært hverandres så lenge, så er det lenge for henne. Hun skjønner fortsatt ikke hvordan du passer inn i livet vårt, og har mange spørsmål hun ikke skjønner svarene på. Og hun trenger at du er der. At du er der mer, at det blir forutsigbart for henne, at du er en større del av livet hennes. For hun tror du er en stor del av livet hennes, og derfor er det ubegripelig at du ikke er der.

Og jeg, jeg vet at jeg må si det til deg. Jeg vet at jeg må velge mellom henne og deg. Jeg vet at dersom du ikke enda vet om du vil være en del av den lille familien vår, må jeg la deg gå.

Jeg vet hva jeg vil. Jeg vet at jeg vil sove ved siden av deg hver natt, jeg vil at du skal være en del av hverdagen vår og holde både hennes og min hånd når vi går til butikken. Jeg vil at du skal tørke tårene mine og dele latteren min med meg. Men jeg vet ikke om du er klar. Jeg vet ikke om du vet hva livet mitt innebærer, jeg vet ikke om du virkelig forstår at jeg aldri kan leve ditt liv. Jeg vet ikke om du skjønner at du ikke bare kan få meg, men at den beste delen av meg er jenten min. Selv om det er en alvorlig forpliktelse og det er mye å forlange av deg, så må jeg spørre. For jeg vet du er glad i henne. Jeg ser det på måten du leker med henne, hvordan du løper opp trappen for å gi henne en klem. Hvordan du viser vennene dine hva hun gjør når hun blir fornærmet. Men jeg vet ikke om du tør å være der fullt og helt. Jeg vet ikke om du er klar for det ansvaret.

Du skal komme hjem i dag. Men flyet står fast et sted i denne verden. Og jeg puster litt lettet ut. Fordi jeg gruer meg til å måtte stille deg til veggen, fordi jeg ikke vet hva svaret ditt vil bli. Jeg vet bare at jeg er uendelig glad i deg, og at jeg vil at du skal være en del av livet vårt.

Men jeg savner deg også. Jeg savner selskapet ditt, latteren din, smilet ditt, spøkene dine. Jeg savner å ha armene dine rundt meg, jeg savner å prate med deg om alt og ingenting. Jeg savner å våkne opp ved siden av deg. Jeg savner å være nær deg.

Du føles så uendelig langt borte. Jeg har ikke hørt stemmen din på en uke, eller kjent armene dine rundt meg. Jeg gruer meg til å kjenne hvor godt det er å ha deg nær meg. Jeg er så uendelig glad i deg. Men jeg er redd. Redd for at det livet jeg kan tilby, er noe du ikke vil – eller tør.

Snart er du hjemme. Og imens kveles jeg av tanker, og illevarslende følelser.

Jeg håper du vil. Jeg håper du tør.

Uperfekt

10 Mar

Jeg har søkt tilflukt i sofaen, den jeg nesten ikke har sittet i de siste årene. Jeg tenker på da du lo av meg, fordi du merket at jeg alltid satt på gulvet. Og når jeg forklarte at jeg måtte jo det, det er jo der datteren min for det meste oppholder seg og leker, smilte du til meg.

Jeg ser deg der i mørket, omgitt av folk og høy musikk. Du skiller deg ut av mengden. Du smiler til meg, og jeg kjenner med hele meg at jeg er glad jeg er din. Du tar meg med på dansegulvet, bare for å gi meg et hollywood-kyss. Jeg ler når du lener meg bakover, men jeg er også glad for at du viser alle at jeg er din.

Den kvelden ender i tårer. Håpløsheten, sorgen og fortvilelsen river i meg. Alt som er vanskelig, kommer til overflaten. Jeg klarer ikke å si til deg at jeg synes ikke at problemene er mellom oss, men de er rundt oss. De er inne i meg, de er inne i deg.

Når jeg våkner neste dag, ser jeg så trist ut. Som om det ikke er mer glede igjen i verden.

Jeg spør deg om vi skal reparere skaden noen dager seinere, du smiler og sier ja. Så vi gjør det vi kan best, vi lager sjokolademilkshake, kysser masse og prøver ut par-yoga på stuegulvet. Du forteller meg en dårlig vits, og jeg ler helt til vi mister balansen og jeg faller oppå deg. Så ler vi enda mer, faktisk så mye at jeg føler at lykken prøver å sprekke ut av meg.

Jeg er eldre nå. Jeg vet at livet ikke er problemfritt, jeg vet at alle har med seg noe bagasje fra før, jeg vet at man krangler og jeg vet at det kan ordne seg. Om man bare vil.

Det jeg synes er vanskelig å fortelle deg, er at jeg trenger mye bekreftelse. Ikke i form av ord, men i form av handlinger. Jeg trenger å føle at jeg er førsteprioritet. Jeg trenger å føle meg ønsket og elsket. Jeg trenger å stole på deg, selv om jeg synes det er veldig vanskelig. Ikke fordi du har gjort noe fælt, men fordi jeg er skadet fra før. Jeg trenger å vite at du er glad i meg, og at du tilgir mine feilsteg og mangler. Jeg trenger å vite at du er glad i datteren min, og at hun er viktig for deg også. Jeg trenger å vite at jeg ikke er et beleilig tidsfordriv, men at jeg er den du virkelig ønsker å være med. Jeg trenger å føle at du alltid prøver å vinne meg over.

Og jeg vet jeg er urimelig. Jeg vet at du ikke kan vite det. Jeg vet at du aldri vil vite omfanget av skadene som er påført meg. Som jeg har påført meg selv.

Jeg står på kjøkkenet og vasker opp. Jeg hører deilig barnelatter og den dype stemmen din. Jeg kikker ut i stuen og ser datteren min sitter tett inntil deg og er begeistret over spillet dere spiller. Og du tuller med henne innimellom. Du gjør trylletriks og kiler henne, og jeg ser de små øynene hennes er full av glede og beundring.

Vi går på butikken. Og du har den lille hånden hennes i din. Når du ikke er her, er du den første hun spør etter. Hun kan si at hun er glad i deg, selv om hun ikke tør å si det til deg. Hun kaller deg for sin, men innimellom er du min også.

Du holder hånden min en kveld, og spør om ikke vi kan reise på ferie med datteren min og foreldrene mine. Jeg blir så overrasket at jeg bare åpner munnen, uten å finne ordene. Litt senere sier du at det kriblet i magen ved tanken på å få barn. Med meg. Jeg møter deg med taushet, men det er fordi du har evnen til å forbause meg, til å få meg til å famle etter ordene.

Jeg klarer ikke alltid å se det, men du viser meg hver eneste dag at du er glad i meg, at du ønsker å være med meg. Du viser at du er glad i datteren min. Du forteller vennene dine hva datteren min gjør, som du synes er søtt eller morsomt. Bestevennen din fortalte meg at du brukte et helt vorspiel til å fortelle alle vennene dine hvor fantastisk jeg er. Og hvor fantastisk datteren min er.

Og så kommer natten. Jeg kjenner i magen at jeg har ledd vekk alle bekymringer, faktisk har jeg nesten vondt i magen av lykke og latter. Et øyeblikk tenker jeg at du er for god til å være sann, men jeg stopper meg selv og tenker at vi er bare to uperfekte mennesker med masse bagasje, som forsøker å finne ut av hvordan vi kan leve livet vårt sammen. Du sover allerede, og jeg stryker på deg. Du mumler lavt, neste uhørlig – og jeg klemmer deg. Jeg vil aldri  gi slipp på deg.

Når vi våkner neste morgen, sitter datteren min i sengen min mellom deg og meg og leker med lekene sine. Og et øyeblikk tar jeg meg i å tenke at vi er en liten familie. Frykten min stopper den tanken, kanskje du egentlig ikke vil dette. Kanskje du vil ombestemme deg. Men så snur du deg mot meg og stryker meg på armen.

– Det kan ikke bli bedre enn dette, sier du.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.