Archive | april, 2015

Såkalte gullkorn

12 Apr

Det er fra fulle folk og små barn man får høre sannheten, sant? Veeeeeeel, det har jeg erfart er en sannhet med alvorlige modifikasjoner.

Jeg fikk middagen i vrangstrupen den dagen frøken uttalte ved middagsbordet hos mine foreldre at «mamma gikk oppå Jås». Forvirret, sant? Vel, Jås er det hun kaller kjæresten min.

Foreldrene mine brøt ut i full latter, og om jeg kunne ha rødmet, så hadde jeg nok gjort det. Sannheten er at datteren min sier at jeg går oppå henne, dersom hun sitter på gulvet og jeg stiger over henne. Og det var naturlig nok det jeg hadde gjort med kjæresten. Han satt på gulvet og lekte med lego sammen med henne, og så steg jeg over han for å komme ut til kjøkkenet.

For ikke å snakke om den gangen jeg skulle levere henne i barnehage, og jeg hadde litt dårlig tid – jeg måtte rekke et møte. Klumsete som jeg er, løftet jeg henne opp og sjanglet ut av garderoben. Det førte til at hodet hennes såvidt kom borti veggen, og hun tok seg til hodet og erklærte høyt: «Mamma slo meg!»

Dere kan tenke dere at jeg ble svett der jeg stod og lo nervøst og forsøke å si til henne at hun dunket seg og at det var et uhell. Som ansatt i barnevernet, så jeg for meg bekymringsmeldingene med innhold om uttalelser om vold fra jenten min.

Eller den gangen hun slapp en solid fis på badet, og da vi kom ut i stuen for å si god natt til kjæresten min – erklærte hun stødig at «mamma fisar!»

Svett må jeg innse at dette bare blir verre, og at dette er lettvekt-utsagn i forhold til hva som er i vente. Først nå skjønner jeg hvordan alle dere andre mødre har hatt det.

Dere har min fulle sympati.

Om å være alenemor, vol III

9 Apr

Å dele.

Det høres i utgangspunkt greit, sant? Det er jo det jeg driver å lærer jenten min nå om dagen, at man må dele og at det er fint og greier. Jeg føler meg litt dobbeltmoralsk, og dere skal straks få vite hvorfor.

Fra frøken var 5 uker gammel, har jeg vært alene med henne. Det vil si at jeg i omtrent 2 år og 4 måneder har fått henne helt for meg selv. Pluss, minus. Jeg har aldri funnet noe særlig mye positivt med å være alenemor, men det som har gjort opp for alt det negative – har vært at jeg har fått all kjærligheten hennes helt for meg selv.

Og som sikkert flere av dere har fått med dere, er jeg ikke fullt så alene lenger. Jeg har jo (utrolig nok) klart å hanke inn en mann som både jeg liker og som tydeligvis liker meg. Med tanke på hvor mange frosker jeg har kysset, så er ikke det barebare, skal jeg fortelle!

Så var det dette her med forhold da. Det var én ting før jeg fikk barn, da var det egentlig bare å ta ting som de kommer. Men på grunn av hun lille, så har dette med forhold straks blitt mer komplisert. Alle valg jeg tar, er hun med i dem. Alle beslutninger er som regel nøye overveid, alle bekymringene har blitt tenkt på og hun overvåkes nøye – jeg speider etter tegn på at ting ikke er greit, eller at de er det. Nå har det seg slik at jeg har funnet meg en mann som ikke har barn selv, og det må også sies at han over en lengre periode har vært ungkar.

Det vi aller fleste jenter vet, er at ungkar = selvsentrert/egoistisk på grunn av det eneste som har vært nødvendig, er å bare tenke på seg selv. Bare det i seg selv, har bydd på en del utfordringer, selv om han hver eneste dag forsøker å gjøre det rette.

Hun lille er fortsatt for liten til å helt skjønne hans rolle oppi det hele. En dag er han min, en annen dag er han hennes. En dag er hun glad i han, en annen dag sier hun at hun ikke er det. Det eneste hun vet, er at han ofte er her, og at når han ikke er her, er det viktig å spørre etter han så ofte som overhodet mulig. Helst ført ganger på rad. Mens mammaen forsøker å lage middag (noe hun til opplysning er svært dårlig til). For han er jo riktig så gøy, det er han jo.

Etterhvert som hun har sluppet han mer innpå seg, har hun naturlig nok også blitt mer opptatt av han. Selv om det er mamma som er best og skal gjøre absolutt alt (som regel), befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg må dele på henne. Jeg må slippe noen andre til, la andre være en viktig del av livet hennes (hvis vi ser bort fra besteforeldrene hennes da, men de er jo besteforeldre). Og ett av min store problem, noe som forsåvidt har fulgt meg store deler av livet – er at jeg er en kontrollfrik, avhengig av rutiner og forutsigbarhet. Og jeg har jo innsett at kanskje jeg ikke kan forvente 100 % at han alltid skal gjøre alt på min måte. Som for eksempel da vi var på fergen hjem fra påskeferie, og han klinte ketchup langs hele pølsen hennes. Det kostet meg mye å ikke rette på han og forklare han at den skal skjæres opp for deretter ta på ketchup. Eller når han velger en for tynn jakke som han tar på henne, eller feile sko når vi skal gå ut. Eller når han tar for mye drikke i glasset, eller synger «Lille Petter edderkopp» helt feil.

Det er også en utfordring å få en mann, som over en lengre periode bare har hatt seg selv å tenke på, til å forstå at hverdagen består stort sett av jobb, henting i barnehage, matlaging, leking og deretter ligge strødd som et slakt på sofaen fordi man er helt ferdig i hodet. Og i kroppen. At man i et familieliv ikke bare kan prioritere seg selv, sine egne aktiviteter og gjøre alt man ønsker å ha lyst til, sånn helt spontant.
Eller at hver helg stort sett dreier seg om å finne på noe som gjør at hun har det gøy. At hun ikke kan være våken i 3 timer ekstra en kveld, fordi det passer oss best slik. Eller at dersom hun ikke får middag tidsnok, vil hele hennes verdens faller i grus.

Dere kan jo bare forestille dere jobben jeg har med å tilpasse en fullstendig uforstående mann til vårt liv. Og i det hele tatt våge å gjøre det, selv om man risikerer å skremme vekk selv den beste mannen. Men han skal ha det, han har aldri ytret et vondt ord over at jeg lar henne komme inn i sengen kl 7 en lørdagsmorgen, mens hun sitter og synger høylytt (selv om hun bedyrer gjentatte ganger at vi må være stille, fordi han sover). Han har aldri sagt et vondt ord om henne, eller et vondt ord om hvordan jeg er som mor. Tvert om snakker han om datteren min til sine single, barnløse kompiser (som antageligvis gir en god lang fae…. i det) og forteller meg annenhver dag at han synes jeg er en fantastisk mor.

Så får jeg bare håpe at han holder ut, og at han etterhvert setter pris på mine sære egenskaper og ideer, rutiner og meninger. Jeg gjør så godt jeg kan (så godt man kan når man er en sliten alenemor i full jobb med en jente på 2,5 år) hver dag, å forstå han – å ta hensyn.

Ønsk meg lykke til!

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.