Om å være alenemor, vol III

9 Apr

Å dele.

Det høres i utgangspunkt greit, sant? Det er jo det jeg driver å lærer jenten min nå om dagen, at man må dele og at det er fint og greier. Jeg føler meg litt dobbeltmoralsk, og dere skal straks få vite hvorfor.

Fra frøken var 5 uker gammel, har jeg vært alene med henne. Det vil si at jeg i omtrent 2 år og 4 måneder har fått henne helt for meg selv. Pluss, minus. Jeg har aldri funnet noe særlig mye positivt med å være alenemor, men det som har gjort opp for alt det negative – har vært at jeg har fått all kjærligheten hennes helt for meg selv.

Og som sikkert flere av dere har fått med dere, er jeg ikke fullt så alene lenger. Jeg har jo (utrolig nok) klart å hanke inn en mann som både jeg liker og som tydeligvis liker meg. Med tanke på hvor mange frosker jeg har kysset, så er ikke det barebare, skal jeg fortelle!

Så var det dette her med forhold da. Det var én ting før jeg fikk barn, da var det egentlig bare å ta ting som de kommer. Men på grunn av hun lille, så har dette med forhold straks blitt mer komplisert. Alle valg jeg tar, er hun med i dem. Alle beslutninger er som regel nøye overveid, alle bekymringene har blitt tenkt på og hun overvåkes nøye – jeg speider etter tegn på at ting ikke er greit, eller at de er det. Nå har det seg slik at jeg har funnet meg en mann som ikke har barn selv, og det må også sies at han over en lengre periode har vært ungkar.

Det vi aller fleste jenter vet, er at ungkar = selvsentrert/egoistisk på grunn av det eneste som har vært nødvendig, er å bare tenke på seg selv. Bare det i seg selv, har bydd på en del utfordringer, selv om han hver eneste dag forsøker å gjøre det rette.

Hun lille er fortsatt for liten til å helt skjønne hans rolle oppi det hele. En dag er han min, en annen dag er han hennes. En dag er hun glad i han, en annen dag sier hun at hun ikke er det. Det eneste hun vet, er at han ofte er her, og at når han ikke er her, er det viktig å spørre etter han så ofte som overhodet mulig. Helst ført ganger på rad. Mens mammaen forsøker å lage middag (noe hun til opplysning er svært dårlig til). For han er jo riktig så gøy, det er han jo.

Etterhvert som hun har sluppet han mer innpå seg, har hun naturlig nok også blitt mer opptatt av han. Selv om det er mamma som er best og skal gjøre absolutt alt (som regel), befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg må dele på henne. Jeg må slippe noen andre til, la andre være en viktig del av livet hennes (hvis vi ser bort fra besteforeldrene hennes da, men de er jo besteforeldre). Og ett av min store problem, noe som forsåvidt har fulgt meg store deler av livet – er at jeg er en kontrollfrik, avhengig av rutiner og forutsigbarhet. Og jeg har jo innsett at kanskje jeg ikke kan forvente 100 % at han alltid skal gjøre alt på min måte. Som for eksempel da vi var på fergen hjem fra påskeferie, og han klinte ketchup langs hele pølsen hennes. Det kostet meg mye å ikke rette på han og forklare han at den skal skjæres opp for deretter ta på ketchup. Eller når han velger en for tynn jakke som han tar på henne, eller feile sko når vi skal gå ut. Eller når han tar for mye drikke i glasset, eller synger «Lille Petter edderkopp» helt feil.

Det er også en utfordring å få en mann, som over en lengre periode bare har hatt seg selv å tenke på, til å forstå at hverdagen består stort sett av jobb, henting i barnehage, matlaging, leking og deretter ligge strødd som et slakt på sofaen fordi man er helt ferdig i hodet. Og i kroppen. At man i et familieliv ikke bare kan prioritere seg selv, sine egne aktiviteter og gjøre alt man ønsker å ha lyst til, sånn helt spontant.
Eller at hver helg stort sett dreier seg om å finne på noe som gjør at hun har det gøy. At hun ikke kan være våken i 3 timer ekstra en kveld, fordi det passer oss best slik. Eller at dersom hun ikke får middag tidsnok, vil hele hennes verdens faller i grus.

Dere kan jo bare forestille dere jobben jeg har med å tilpasse en fullstendig uforstående mann til vårt liv. Og i det hele tatt våge å gjøre det, selv om man risikerer å skremme vekk selv den beste mannen. Men han skal ha det, han har aldri ytret et vondt ord over at jeg lar henne komme inn i sengen kl 7 en lørdagsmorgen, mens hun sitter og synger høylytt (selv om hun bedyrer gjentatte ganger at vi må være stille, fordi han sover). Han har aldri sagt et vondt ord om henne, eller et vondt ord om hvordan jeg er som mor. Tvert om snakker han om datteren min til sine single, barnløse kompiser (som antageligvis gir en god lang fae…. i det) og forteller meg annenhver dag at han synes jeg er en fantastisk mor.

Så får jeg bare håpe at han holder ut, og at han etterhvert setter pris på mine sære egenskaper og ideer, rutiner og meninger. Jeg gjør så godt jeg kan (så godt man kan når man er en sliten alenemor i full jobb med en jente på 2,5 år) hver dag, å forstå han – å ta hensyn.

Ønsk meg lykke til!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: