Archive | juni, 2015

I am the fine idea you crawe

16 Jun

– Det er lettere å være sint, enn å være sårbar, sier jeg. Jeg snakker ikke om meg selv, selv om ordene mine slår meg hardt i magen. Jeg gjenvinner såvidt balansen og kollegaene mine ser på meg. Du har kanskje rett, sier de og tenker seg om.

Men jeg vet. Jeg vet så altfor godt.

Han som føler seg som den eneste i verden når jeg prater med han, kommer inn til meg. Han sier at han må si noe, og før jeg vet ordet av det forteller han at han synes jeg er fantastisk og ønsker å være med meg ellers også. Ikke bare på jobb. Jeg spør om han vil at jeg skal si noe. Han ser i bakken, sier nei og går ut. Jeg tror han vet svaret allerede.

De neste dagene unngår han meg.

Jeg holder den lille hånden hennes. Den er så varm og myk, og den gjør meg så uendelig lykkelig. Vi sitter på bybanen og prater om livet, slik man kan prate om livet når man ikke helt er fylt 3 år enda. Og så blir pusten slått ut av meg. Plutselig setter han seg ovenfor oss. Han ser oss ikke først. Hjertet mitt banker så hardt, at jeg er sikker på at han hører det og at det er derfor han plutselig oppdager oss. Han som var min, han som nå er et spøkelse.

Han som er faren til datteren min.

Han slår blikket ned, og jeg ser at han forsøker å gjenvinne kontroll. Jeg setter øynene mine i ham, selv om jeg vet at de lyser av frykt, svik og sinne. Han ser forsiktig bort på henne. Hun som er min, men egentlig vår. Hun sitter og prater videre til meg. Jeg svarer så godt jeg klarer. Og så synger hun. Jeg ser øynene hans fylles med tårer og han klarer ikke å ta blikket vekk fra henne.

Men jeg kjenner sinnet. Sviket, sorgen og fortvilelsen. Det føles ut som om turen varer en evighet, før han går av. Han ser lengselsfullt på henne, og jeg ser advarende på ham. Han blir stående på perrongen og se etter henne. Igjen blir han et av byens spøkelser. Først etterpå, når hjertet har roet seg, husker jeg det slitne ansiktet hans. Det håpløse uttrykket som alltid hjemsøker meg. Han roter vekk livet sitt, mens min lille håpefulle fortsatt er lykkelig uvitende om livets harde realitet.

Jeg sender en tekstmelding til deg, siden du har dratt vekk for å hjelpe familien din. Jeg skriver at jeg ble redd og at jeg skulle ønske du var her.

Om kvelden vet jeg ikke om det er sant. Fordi da ville du sett hvor sårbar jeg blir. Når frykten for datteren min tar overhånd. Jeg tenker jeg ville krøllet meg inn i armene dine, men egentlig vet jeg at jeg hadde trukket på skuldrene og sagt at alt er greit.

Jeg har mareritt de neste nettene. Jeg våkner svett, og frykten henger som en tykk eim i rommet. Jeg sover ikke mer den natten, eller neste natt. Jeg krøller meg sammen og forsøker å riste redselen av meg. Men jeg får det ikke til, den vil alltid henge over meg.

Jeg løp den kvelden. Den kvelden for mange år siden. Jeg trodde egentlig at alt ville ordne seg, men plutselig fikk han et anfall. Han sank sammen på gulvet og ble liggende. Da han våknet, virket han redd. Han klatret opp i sofaen og trakk beina oppunder seg. Han så med redsel rundt i rommet, men han så ikke meg. Jeg snakket med en dame, en rolig og stødig dame på telefonen som sa at ambulansen var på vei. Hun ba meg få kontakt med ham. Slå ham i ansiktet om nødvendig. Og plutselig så han meg.
Han grep fatt i armen min og holdt så hardt at jeg ville få blåmerke dagen etterpå. Jeg rev meg løs og løp. Han løp etter. Jeg rakk akkurat å låse meg inn på badet. Jeg ba damen på telefonen om å sende politiet isteden. Han banket på døren, skrudde lyset av og på. Men alt jeg klarte og tenke på, var at han ikke var seg selv. At øynene glitret av mørke og en uendelig tomhet.

Bankingen hører jeg enda i drømmene mine.

Det ble stille i andre enden på telefonen og jeg spurte tynt om politiet kom snart. Han skrudde av lyset på badet og jeg satt i mørket og kjente en fremmed, rar lukt. Ingen svarte på andre enden av telefonen.

Og plutselig var politiet der. Jeg sa at jeg nektet å komme ut, før han var borte. De ble stille en stund, før de kom tilbake og sa han var borte. Jeg sank sammen på gulvet og ble værende der. Lenge.

Noen timer etterpå kom han hjem på sokkene, med tårer i øynene og et stort svart hull i minnet. Den natten fikk han meg til å låse ham inne.

Jeg våkner brått, tredje natt på rad. Fortiden hjemsøker meg. Jeg sniker meg inn på rommet hennes for å høre at hun er der. Jeg setter meg ned på gulvet og blir sittende der en stund og høre på pusten hennes.

Du kommer inn, og jeg kjenner hånden på skulderen min. Du klemmer til og setter deg ned ved sidene av meg. Vi sitter der i mørket en stund og kjenner på alt som ligger der. All frykten, redselen og bekymringene. Til slutt reiser du deg og trekker meg opp. Du bærer meg inn i sengen og holder rundt meg. Jeg hvisker til deg at det er så mye jeg vil fortelle, men jeg vet ikke om jeg klarer. Du tørker tårene mine og kysser meg stille.

– Jeg vet ikke om jeg noen gang kan gi slipp igjen. Om jeg klarer å gi slipp på gamle spøkelser, redsel og sinne, sier jeg.

Du sier ingenting. Et ekko av stillhet fyller rommet. Du tar armene dine rundt meg og klemmer meg så hardt at det føles ut som om du holder alle bitene av meg samlet. Vi vet begge to at dette kan ende med knuste hjerter og sorg. Vi vet begge to at jeg er så skjør at jeg holder kortene tett til brystet. Vi vet begge to at også du bærer med deg frykt og fortvilelse. Jeg sier til deg at jeg er redd at du vil bli skuffet, at jeg ikke er den du trodde jeg var. Men du smiler til meg og sier at du er her fordi jeg er den jeg er, på godt og vondt.

Vi sovner en eller annen gang, du med armene dine rundt meg – og jeg med et smil om munnen.

Klagesang

8 Jun

Valgene mine tar meg igjen. Påminnelser.
– Jeg har sett han, sier de. Og de beskriver et spøkelse. En som jeg ikke lenger kan huske hvorfor jeg elsker. Eller hvordan jeg elsket han.

Jeg ser en film, og de beskriver skyldfølelse. Man kan ikke behandle årsaken, men symptomene. Og jeg strever. Jeg forsøker å leve med alle valg jeg har tatt, hver eneste ett som har ledet meg til dette øyeblikket. Jeg strever med å rettferdiggjøre alt ovenfor meg selv. Og når jeg ser på datteren min, som ikke helt ligner på meg, men kanskje mer på han, så slår det pusten ut av meg.

Hun er unik, og jeg elsker henne mer enn noe annet. Alle valg jeg har tatt de siste årene, har vært på grunn av henne. Og alle valg jeg tok før disse årene, ledet opp til henne. Men hun må leve med konsekvensene.

Sorgen slår som ekko i veggene.

Og så ser jeg ham selv. Han er en skygge av hva han en gang var. Jeg trekker jakken min godt rundt meg, og slår blikket ned. Han er en avsluttet epoke, en endt æra. Vi går forbi hverandre, som om vi aldri elsket hverandre. Som om vi ikke har en datter sammen. Jeg setter meg på bussen, og før jeg vet ordet av det er turen over.

Praten vibrerer rundt meg, og jeg forsøker å smile. Jeg drikker litt vin, ler med gode venner. Og jeg merker at han forsøker å få øyenkontakt med meg. Jeg merket det først da jeg bare noen timer tidligere hoppet i ren glede over å ha vunnet skytekonkurransen vi hadde. Og jeg merket blikket hans, søkende, intenst og gravende.

– Når du prater med noen, får du de til å føles som om det bare er de som eksisterer her i verden. Jeg vet det, fordi slik får du meg til å føle meg. Og jeg har forsøkt å få øyenkontakt med deg i hele kveld, men du har vært like oppslukt av de andre du har pratet med, sier han.

Jeg får lyst til å si til deg at jeg skulle ønske du sa sånt, men du er ikke her. Istedenfor smiler jeg til han og sier et uhørlig takk.

Og resten av kvelden er en tåke. Ikke fordi jeg ble full, men fordi du opptok hele hodet mitt. Fordi jeg savner deg, og fordi jeg vil ikke at noen andre skal si slik ting til meg. Bare du. Og mens vi fire gikk gjennom skogen, inkludert han som føler seg som den eneste i verden når jeg prater med han, kjente jeg meg uendelig ensom. Jeg druknet i latter og tøyseprat midt på natten. Og det var så mørkt, så inderlig mørkt.

Bare to dager seinere sitter du her. Og jeg er helt kvalm. Angrer på valg jeg har tatt, ord jeg har sagt. Angrer på at jeg har såret deg, når jeg har vært sint og lei meg. Angrer på at jeg ba deg om å gå.

Men så ser du på meg, og plutselig forstår du alt. Plutselig skjønner du hvordan jeg har det, hvordan jeg føler det. Og siden sinnet mitt har lagt seg, skjønner jeg deg også. Vi er ikke helt i mål, vi to. Men vi vil, og vi ønsker.

Men jeg vil fortelle deg alt. Jeg vil fortelle deg om han som slo meg, ydmyket meg, var utro og fikk meg til å føle meg uendelig liten. Jeg har lyst til å fortelle deg om han som valgte rusen foran meg og knuste meg til det ugjenkjennelige. Jeg vil fortelle deg om han som nesten ble innlagt på psykiatrisk da jeg sa jeg ikke ville være med han og som begynte å forfølge meg. Jeg vil fortelle deg om han jeg knuste hjertet på, som bet igjen og brukte alle hemmelighetene mot meg. Jeg vil fortelle deg om alle de dårlige valgene jeg har tatt, om hvordan de har formet meg, om hvordan jeg skammer meg, om hvordan jeg tydeligvis ikke er en god menneskekjenner eller at jeg kanskje gjør folk sprø. Jeg vil fortelle deg at den eneste som har vært med meg hele livet er ensomheten, og at stort sett alle jeg har vært inderlig glad i, har sviktet meg. Jeg vil fortelle deg at jeg i blant tenker at det er meg det er noe gale med, eller at jeg bare knytter meg til folk som vil såre meg, som en selvoppfyllende profeti.

Jeg vil fortelle deg om hvordan jeg forelsket meg i deg, og hvordan det sakte, men sikkert har gått opp for meg at jeg kan stole på meg. At selv om jeg ikke er sikker på om du virkelig vil ha meg, så vet jeg at du aldri ville såret meg med vilje.

Men vi tar det steg for steg. Og kanskje, bare kanskje – kan dette ende godt. Enten på den ene eller andre måten.

Og så er du her plutselig. Du klemmer meg hardt og lenge. Og jeg vet, at selv om andre kan si de tingene jeg trenger å høre, er det du som får meg til å føle meg hel igjen.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.