Klagesang

8 Jun

Valgene mine tar meg igjen. Påminnelser.
– Jeg har sett han, sier de. Og de beskriver et spøkelse. En som jeg ikke lenger kan huske hvorfor jeg elsker. Eller hvordan jeg elsket han.

Jeg ser en film, og de beskriver skyldfølelse. Man kan ikke behandle årsaken, men symptomene. Og jeg strever. Jeg forsøker å leve med alle valg jeg har tatt, hver eneste ett som har ledet meg til dette øyeblikket. Jeg strever med å rettferdiggjøre alt ovenfor meg selv. Og når jeg ser på datteren min, som ikke helt ligner på meg, men kanskje mer på han, så slår det pusten ut av meg.

Hun er unik, og jeg elsker henne mer enn noe annet. Alle valg jeg har tatt de siste årene, har vært på grunn av henne. Og alle valg jeg tok før disse årene, ledet opp til henne. Men hun må leve med konsekvensene.

Sorgen slår som ekko i veggene.

Og så ser jeg ham selv. Han er en skygge av hva han en gang var. Jeg trekker jakken min godt rundt meg, og slår blikket ned. Han er en avsluttet epoke, en endt æra. Vi går forbi hverandre, som om vi aldri elsket hverandre. Som om vi ikke har en datter sammen. Jeg setter meg på bussen, og før jeg vet ordet av det er turen over.

Praten vibrerer rundt meg, og jeg forsøker å smile. Jeg drikker litt vin, ler med gode venner. Og jeg merker at han forsøker å få øyenkontakt med meg. Jeg merket det først da jeg bare noen timer tidligere hoppet i ren glede over å ha vunnet skytekonkurransen vi hadde. Og jeg merket blikket hans, søkende, intenst og gravende.

– Når du prater med noen, får du de til å føles som om det bare er de som eksisterer her i verden. Jeg vet det, fordi slik får du meg til å føle meg. Og jeg har forsøkt å få øyenkontakt med deg i hele kveld, men du har vært like oppslukt av de andre du har pratet med, sier han.

Jeg får lyst til å si til deg at jeg skulle ønske du sa sånt, men du er ikke her. Istedenfor smiler jeg til han og sier et uhørlig takk.

Og resten av kvelden er en tåke. Ikke fordi jeg ble full, men fordi du opptok hele hodet mitt. Fordi jeg savner deg, og fordi jeg vil ikke at noen andre skal si slik ting til meg. Bare du. Og mens vi fire gikk gjennom skogen, inkludert han som føler seg som den eneste i verden når jeg prater med han, kjente jeg meg uendelig ensom. Jeg druknet i latter og tøyseprat midt på natten. Og det var så mørkt, så inderlig mørkt.

Bare to dager seinere sitter du her. Og jeg er helt kvalm. Angrer på valg jeg har tatt, ord jeg har sagt. Angrer på at jeg har såret deg, når jeg har vært sint og lei meg. Angrer på at jeg ba deg om å gå.

Men så ser du på meg, og plutselig forstår du alt. Plutselig skjønner du hvordan jeg har det, hvordan jeg føler det. Og siden sinnet mitt har lagt seg, skjønner jeg deg også. Vi er ikke helt i mål, vi to. Men vi vil, og vi ønsker.

Men jeg vil fortelle deg alt. Jeg vil fortelle deg om han som slo meg, ydmyket meg, var utro og fikk meg til å føle meg uendelig liten. Jeg har lyst til å fortelle deg om han som valgte rusen foran meg og knuste meg til det ugjenkjennelige. Jeg vil fortelle deg om han som nesten ble innlagt på psykiatrisk da jeg sa jeg ikke ville være med han og som begynte å forfølge meg. Jeg vil fortelle deg om han jeg knuste hjertet på, som bet igjen og brukte alle hemmelighetene mot meg. Jeg vil fortelle deg om alle de dårlige valgene jeg har tatt, om hvordan de har formet meg, om hvordan jeg skammer meg, om hvordan jeg tydeligvis ikke er en god menneskekjenner eller at jeg kanskje gjør folk sprø. Jeg vil fortelle deg at den eneste som har vært med meg hele livet er ensomheten, og at stort sett alle jeg har vært inderlig glad i, har sviktet meg. Jeg vil fortelle deg at jeg i blant tenker at det er meg det er noe gale med, eller at jeg bare knytter meg til folk som vil såre meg, som en selvoppfyllende profeti.

Jeg vil fortelle deg om hvordan jeg forelsket meg i deg, og hvordan det sakte, men sikkert har gått opp for meg at jeg kan stole på meg. At selv om jeg ikke er sikker på om du virkelig vil ha meg, så vet jeg at du aldri ville såret meg med vilje.

Men vi tar det steg for steg. Og kanskje, bare kanskje – kan dette ende godt. Enten på den ene eller andre måten.

Og så er du her plutselig. Du klemmer meg hardt og lenge. Og jeg vet, at selv om andre kan si de tingene jeg trenger å høre, er det du som får meg til å føle meg hel igjen.

Advertisements

5 kommentar to “Klagesang”

  1. Carina 9. juni 2015 kl. 04:22 #

    Jeg vil deg så godt. Takk for at du deler tanker 💕

  2. Karina 9. juni 2015 kl. 12:14 #

    Håper du klarer å fortelle han alt. «Det vi snakker om kan vi gjøre noe med, mens det vi ikke snakker om gjør noe med oss» og alt det der:) Lykke til! Gleder meg til fortsettelsen (ikke slutt å blogg!:). Har en følelse av at det vil gå bra denne gangen. Det fortjener du virkelig! Mange klemmer herfra

    • froekenk 16. juni 2015 kl. 21:36 #

      Ja, det håper jeg også. Jeg venter vel kanskje bare på følelsen av at dette VIL gå bra, før jeg tør å slippe noen helt inn igjen.
      Men det er jo i grunn idiotisk, for man vet jo aldri…

      Takk for fine ord, kjære deg! ❤

      • Karina 18. juni 2015 kl. 18:08 #

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: