I am the fine idea you crawe

16 Jun

– Det er lettere å være sint, enn å være sårbar, sier jeg. Jeg snakker ikke om meg selv, selv om ordene mine slår meg hardt i magen. Jeg gjenvinner såvidt balansen og kollegaene mine ser på meg. Du har kanskje rett, sier de og tenker seg om.

Men jeg vet. Jeg vet så altfor godt.

Han som føler seg som den eneste i verden når jeg prater med han, kommer inn til meg. Han sier at han må si noe, og før jeg vet ordet av det forteller han at han synes jeg er fantastisk og ønsker å være med meg ellers også. Ikke bare på jobb. Jeg spør om han vil at jeg skal si noe. Han ser i bakken, sier nei og går ut. Jeg tror han vet svaret allerede.

De neste dagene unngår han meg.

Jeg holder den lille hånden hennes. Den er så varm og myk, og den gjør meg så uendelig lykkelig. Vi sitter på bybanen og prater om livet, slik man kan prate om livet når man ikke helt er fylt 3 år enda. Og så blir pusten slått ut av meg. Plutselig setter han seg ovenfor oss. Han ser oss ikke først. Hjertet mitt banker så hardt, at jeg er sikker på at han hører det og at det er derfor han plutselig oppdager oss. Han som var min, han som nå er et spøkelse.

Han som er faren til datteren min.

Han slår blikket ned, og jeg ser at han forsøker å gjenvinne kontroll. Jeg setter øynene mine i ham, selv om jeg vet at de lyser av frykt, svik og sinne. Han ser forsiktig bort på henne. Hun som er min, men egentlig vår. Hun sitter og prater videre til meg. Jeg svarer så godt jeg klarer. Og så synger hun. Jeg ser øynene hans fylles med tårer og han klarer ikke å ta blikket vekk fra henne.

Men jeg kjenner sinnet. Sviket, sorgen og fortvilelsen. Det føles ut som om turen varer en evighet, før han går av. Han ser lengselsfullt på henne, og jeg ser advarende på ham. Han blir stående på perrongen og se etter henne. Igjen blir han et av byens spøkelser. Først etterpå, når hjertet har roet seg, husker jeg det slitne ansiktet hans. Det håpløse uttrykket som alltid hjemsøker meg. Han roter vekk livet sitt, mens min lille håpefulle fortsatt er lykkelig uvitende om livets harde realitet.

Jeg sender en tekstmelding til deg, siden du har dratt vekk for å hjelpe familien din. Jeg skriver at jeg ble redd og at jeg skulle ønske du var her.

Om kvelden vet jeg ikke om det er sant. Fordi da ville du sett hvor sårbar jeg blir. Når frykten for datteren min tar overhånd. Jeg tenker jeg ville krøllet meg inn i armene dine, men egentlig vet jeg at jeg hadde trukket på skuldrene og sagt at alt er greit.

Jeg har mareritt de neste nettene. Jeg våkner svett, og frykten henger som en tykk eim i rommet. Jeg sover ikke mer den natten, eller neste natt. Jeg krøller meg sammen og forsøker å riste redselen av meg. Men jeg får det ikke til, den vil alltid henge over meg.

Jeg løp den kvelden. Den kvelden for mange år siden. Jeg trodde egentlig at alt ville ordne seg, men plutselig fikk han et anfall. Han sank sammen på gulvet og ble liggende. Da han våknet, virket han redd. Han klatret opp i sofaen og trakk beina oppunder seg. Han så med redsel rundt i rommet, men han så ikke meg. Jeg snakket med en dame, en rolig og stødig dame på telefonen som sa at ambulansen var på vei. Hun ba meg få kontakt med ham. Slå ham i ansiktet om nødvendig. Og plutselig så han meg.
Han grep fatt i armen min og holdt så hardt at jeg ville få blåmerke dagen etterpå. Jeg rev meg løs og løp. Han løp etter. Jeg rakk akkurat å låse meg inn på badet. Jeg ba damen på telefonen om å sende politiet isteden. Han banket på døren, skrudde lyset av og på. Men alt jeg klarte og tenke på, var at han ikke var seg selv. At øynene glitret av mørke og en uendelig tomhet.

Bankingen hører jeg enda i drømmene mine.

Det ble stille i andre enden på telefonen og jeg spurte tynt om politiet kom snart. Han skrudde av lyset på badet og jeg satt i mørket og kjente en fremmed, rar lukt. Ingen svarte på andre enden av telefonen.

Og plutselig var politiet der. Jeg sa at jeg nektet å komme ut, før han var borte. De ble stille en stund, før de kom tilbake og sa han var borte. Jeg sank sammen på gulvet og ble værende der. Lenge.

Noen timer etterpå kom han hjem på sokkene, med tårer i øynene og et stort svart hull i minnet. Den natten fikk han meg til å låse ham inne.

Jeg våkner brått, tredje natt på rad. Fortiden hjemsøker meg. Jeg sniker meg inn på rommet hennes for å høre at hun er der. Jeg setter meg ned på gulvet og blir sittende der en stund og høre på pusten hennes.

Du kommer inn, og jeg kjenner hånden på skulderen min. Du klemmer til og setter deg ned ved sidene av meg. Vi sitter der i mørket en stund og kjenner på alt som ligger der. All frykten, redselen og bekymringene. Til slutt reiser du deg og trekker meg opp. Du bærer meg inn i sengen og holder rundt meg. Jeg hvisker til deg at det er så mye jeg vil fortelle, men jeg vet ikke om jeg klarer. Du tørker tårene mine og kysser meg stille.

– Jeg vet ikke om jeg noen gang kan gi slipp igjen. Om jeg klarer å gi slipp på gamle spøkelser, redsel og sinne, sier jeg.

Du sier ingenting. Et ekko av stillhet fyller rommet. Du tar armene dine rundt meg og klemmer meg så hardt at det føles ut som om du holder alle bitene av meg samlet. Vi vet begge to at dette kan ende med knuste hjerter og sorg. Vi vet begge to at jeg er så skjør at jeg holder kortene tett til brystet. Vi vet begge to at også du bærer med deg frykt og fortvilelse. Jeg sier til deg at jeg er redd at du vil bli skuffet, at jeg ikke er den du trodde jeg var. Men du smiler til meg og sier at du er her fordi jeg er den jeg er, på godt og vondt.

Vi sovner en eller annen gang, du med armene dine rundt meg – og jeg med et smil om munnen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: