Archive | juli, 2015

Igjen

27 Jul

Han lukker døren, og setter seg ned, som så mange ganger før. Han ber om unnskyldning, for at han lagde en scene. Jeg stirrer på han og kjenner at jeg har fått nok. Jeg blir sint, forbanna, frustrert. Han blir stille og vurderer meg, for han kjenner meg jo egentlig ikke. Jeg lar stillheten ligge i mellom oss til den blir for ubehagelig for han.

– Så hva tenker du om det? spør han tynt.

Jeg trekker pusten og svarer han. At han er en idiot som tenker han kan forvente noe som helst av meg, spesielt siden han vet at jeg var i et forhold da kjærlighetserklæringen kom. Jeg svarer at han er helt fjern som tror at jeg på noen måte ville besvart noen som helst følelser mens jeg fortsatt var i et forhold, og at han kan være så frekk at han lager en scene foran alle fordi jeg ikke reagerte slik han ønsket.

Jeg trekker pusten, og sier til slutt at det er lavmål å prøve seg igjen bare en uke etter forholdet jeg var i tok slutt. Jeg senker stemmen, kjenner pulsen dunker hardt i kroppen. Etter jeg har sagt at det aldri vil skje noe mellom oss, reiser han seg og går ut døren. Jeg burde kanskje føle meg slem, føle meg fæl. Men jeg gjør ikke det. Han utnyttet situasjonen, rett etter han tenkte han kunne overtale meg til å velge ham.

Han tok meg for en jeg ikke er. En som kunne vært utro, en som hadde tatt sjansen på å gamble med andres følelser.

Jeg går hjem den dagen med seier i kroppen. Men bare noen timer seinere, befinner jeg meg i den samme transen jeg har gjort den siste tiden. En blanding av sorg, knust håp, følelse av å være liten, av å være utilstrekkelig. Jeg orker ikke ringe vennene mine, jeg orker ikke å fortelle. Jeg orker ikke å høre på andre analysere hva som har skjedd og at jeg er fantastisk og at det finnes så mange menn der ute.

Jeg orker ikke.

Jeg drukner meg selv i havregryn og dårlige serier. Iblant gråter jeg litt, tørker noen tårer. Iblant så ringer jeg han, bare for å høre stemmen hans. Hver gang vi prates, hver gang vi sees, blir jeg minnet på at det var riktig, uansett hvor dypt han forsvant inn i hjertet mitt.

Jeg går frem og tilbake i de samme sporene. Jeg savner han – jeg vet det er riktig å gå. Jeg vil være med han – jeg kan ikke være med han. Jeg lar tiden lege de fleste sår. Men faktum er at han det siste året har vært bestevennen min. Det er ingen jeg har delt så mange tanker, følelser, drømmer og håp med. Det er ingen som kjenner meg så godt som han. Ikke bare har jeg mistet kjæresten min, men også bestevennen min.

Jeg drar ut en kveld. Lar meg selv drukne i kameratene mine, som er der for å plukke meg opp uten å analysere og fortelle meg at det finnes bedre menn der ute. De gir meg en klapp på skulderen og sier at han var en bra kar, og at det bare ikke gikk denne gangen. De skifter samtaleemne, og lar meg være noe annet enn sorgen. Jeg ler den kvelden, og for et øyeblikk føles jeg hel igjen.

Neste dag er jeg bakfull og nedfor. Han vet det, fordi han ringer og spør om han skal komme og se en film med meg. Og bare noen timer seinere, sitter han i sofaen min, som om vi aldri gjorde det slutt. Vi deler sushibiter og han presser meg til å smake på hans. Han blander wasabi nedi soyasausen, akkurat slik han vet jeg liker det. Jeg trekker pusten, og kjenner den trygge lukten av ham. Jeg blir minnet på at det ikke kan være oss to, men at vi kan være venner. Vi ser på hverandre, uten å si et ord. Vi vet begge hva vi føler. Vi vet begge alt som er vondt, og alt som er godt. Han tar hånden min, og klemmer den. Han finner en film han vet jeg vil like, og så sitter vi der sammen. Uten å være sammen. Vi eksisterer sammen i stillhet, lider i stillhet og det gjør litt mindre vondt.

Og slik går dagene. Jeg ler til tårene triller med datteren min, og lar sorgen skylle over meg sent på kveld. Jeg våkner hver dag med en følelse av håp, når datteren min erklærer at hun er våken og at hun har sovet godt. Jeg avslutter hver dag med en vond følelse i magen. Men den er velkjent.

Det blir bedre.

Tjueni

20 Jul

På en helg feiret jeg at ble ble 29, og deretter ble jeg singel. Igjen.

Det var ikke uventet. Det lå lenge i kortene. Men jeg våknet opp, som min første dag som tjueniåring, og innså at jeg ikke kunne gjøre dette lenger. Leve på en løgn, leve på forgjeves håp.

Vi pratet stille, vi to. Det var ingen vonde ord. Bare resignasjon og kjærlighet. Og tårer.

Skal jeg være helt ærlig, har det føltes som om jeg har brukt tjueårene på å vente. Vente på at ting skal bli bedre, være tålmodig og tilgivende. Jeg har ventet på at noe skal endre seg, og jeg har forsøkt å endre meg. Jeg kunne ikke nok en gang være i et forhold, hvor jeg ventet på at noe skulle endre seg.

Tidligere kunne jeg endre meg i større grad. Men nå har jeg en datter og et krystallklart ønske for fremtiden. Meg og han var ikke på samme side der. Jeg ønsket det nå, han ønsket det «en eller annen gang». Og jeg kan jo ikke klandre ham for det, heller. Jeg var ikke villig til å rikke meg. Jeg kunne ikke. Og jeg kunne ikke la han gå på kompromiss med seg selv og tvinges inn i en hverdag han ikke var helt klar for. Jeg ønsket en trygg og stabil fremtid for datteren min, jeg kunne ikke vente på at han var ferdig med ungkarslivet, hvor man bare prioriterer seg selv og sine behov så langt det lar seg gjøre.

Forskjellen denne gangen, fra alle de andre gangene – er at jeg ikke forakter han. Jeg er ubeskrivelig glad i han, og jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Dette var bare et sånt tilfelle hvor det ikke var noen sin feil, vi bare var ikke på samme side enda.

Så sitter jeg her. Singel, igjen. Denne gangen kan jeg ikke renovere leiligheten (nok en gang), så jeg nøyer meg med å pusse opp badet. For å få tilfredsstilt hva nå enn behov jeg har i etterkant av et brudd, har jeg bestemt meg for å ta en ny tatovering og jeg har kjøpt med en fargeleggingsbok. Bare sånn for å holde tankene vekke, nå mens det er mest sårt.

Vi prater sammen, han og jeg. Det har vi gjort hele tiden. Det var ikke en stor overraskelse for noen av oss, selv om jeg startet praten som første dag som tjueniåring, var vi begge enige. Datteren min forguder han og inkluderer han i alle setninger og planer som involverer meg og henne. Derfor kommer han på besøk. Han leker med oss, ler med oss og spiser med oss. Hverken meg eller han ville la henne ta straffen for våre utilstrekkeligheter.

Jeg tar meg selv iblant å få noen øyeblikk med anger, hvor jeg forsøker å si til meg selv at det kanskje kunne gått likevel. Men jeg henter meg raskt inn igjen.

Nå sitter jeg igjen med sorgen over alt som ikke vil bli, drømmer som er forsvunnet og et bristet hjerte.

Jeg klarer meg, jeg. Og han klarer seg. Kanskje vi tilogmed kan klare å være i hverandres liv på en eller annen måte over lengre tid, eller bare for en stund. Det er greit det også.

Flere erfaringer, litt klokere.

Jeg starter på nytt. Igjen.

Til meg selv

18 Jul

I dag fyller du 29 år. De som er eldre enn deg, synes fortsatt du er pur ung. Og selv om de kanskje har rett, føles det ikke slik. Var det ikke i går du fylte 22 år? Var det ikke nettopp du følte at livet nettopp hadde begynt, du følte deg fri, lykkelig og at hele livet lå foran deg? Du føler deg uendelig gammel noen ganger. Kanskje de hadde rett, de som har kalt deg en gammel sjel.

Det er bare én ting i livet ditt som virkelig gjør deg lykkelig. Og det er datteren din. Hun er lyset i mørket, hun er gleden og latteren som fyller hvert eneste tomrom.

Og du skammer deg ofte, fordi du ønsker å være mer enn «bare» mor. Du ønsker så mye mer. Du ønsker å være elsket av noen andre, noen som elsker deg fordi du er den du er, fordi du er den eneste ene. Du ønsker et stabilt liv, men noen ved din side. Noen som kan dele byrdene dine, noen som tåler deg på drittdager, noen som gleder seg med deg på lykkelige dager. Du ønsker deg noen som kan være stille med deg, og noen som vil dele livet med deg.

Du ønsker å gå videre i livet ditt, ikke sant? Selv om du har eid ditt eget hjem siden du var 19 år (10 år nå!), ønsker du å flytte. Du ønsker deg vekk fra hjemmet som har vært med deg i ditt livs verste nedturer, i sorg, elendighet og depresjon. Selv om du alltid føler deg hjemme der, ligger elendigheten i veggene – og derfor vil du starte på nytt. Du kjenner at du er langt borte fra det nå.

I mange år har du ventet, og vært tålmodig. Du har tenkt at dersom du bare gir det tid, tilgir og jobber med deg selv – så vil lykken finne deg også. Så vil alt falle på plass. For du ønsker egentlig ikke så mye ut av livet, som kanskje andre gjør. Det eneste du ønsker er en stabil inntekt, en frisk og lykkelig datter og en mann du kan dele livet med. En som vil dele byrdene, en som kan ta vare på deg, fordi du har tatt vare på andre så altfor lenge. En du kan krype inntil når det stormer som verst, og som kan tørke tårene dine.

Du er i et forhold nå, men nok en gang har du kanskje valgt feil. Du har funnet en som strever med å få livet sitt på plass, som jobber med sin egen sorg og som er der du var for noen år siden. Du har funnet en som ikke ønsker det samme som deg akkurat nå, men kanskje om en stund. Du kjenner at energien og gleden i forholdet renner ut som fin, tynn sand, fordi du føler deg utilstrekkelig, ikke god nok. Selv om han tar deg i hendene og erklærer at det ikke handler om deg, så hjelper det ikke. Du har fått nok av å vente. Du har fått nok av å være tålmodig og gi det tid. Du har fått nok av å se på andre som trenger din støtte, men som ikke kan være en støtte for deg når du trenger det. Du har fått nok av å ikke føle deg som den eneste ene, som om du ikke er helt den rette.

Faktum er at du i dag er 29 år og føler deg like ensom som du alltid har gjort. Du har altfor mange erfaringer med deg, egentlig. Nok til å fylle et halvt liv, i grunn. Du tenker at du i alle fall har lært av dine feil og at du aldri ønsker å gå fra noe vondt, uten å ta lærdom av det. Samtidig kjemper du en evig kamp, en kamp mot den dårlige samvittigheten over alle dårlige valg du har tatt og de konsekvensene det vil gi i årene fremover.

Men selv om du ikke er helt på plass om dagen, må du vite noen ting. Og disse tingene må du minne deg selv på hele tiden, slik at du ikke faller igjen.

Du er sterk, selv om du hater at andre sier at du er det. Selv om du føler deg svak. Du har kjempet deg igjennom et helvete eller fire, du har stått for alle valg du har tatt og reist deg igjen. Selv om du mer enn én gang har vært knust til det ugjenkjennelige. Du er en god mor. Selv om du hver dag føler deg utilstrekkelig og at du gjør og sier dumme ting. Du har en datter som er lykkelig. Som blir sett og hørt. Som får utforske verden sammen meg deg. Du løper gjennom kjøpesenteret og later som om du skal ta henne, som om det ikke var noen andre der. Du synger for henne på Bybanen, selv om du ikke liker din egen stemme.
Du er en god kjæreste, selv om du ikke føler det slik. Du er oppmerksom, kjærlig og åpen. Du klarer ikke å lyve om noen ting, selv ikke små bagateller. Du er tilgivende og rund i kantene, selv om du også har krav du ikke firer på.
Du er en god venn, en god søster og datter. Du er glad i de rundt deg, og alle er veldig klar over det.

Og nå er du 29 år, og nesten ingenting er slik du håpet på. Du føler at tiden renner ifra deg, fordi du ønsker mer av livet ditt. Du ønsker en familie og flere barn, det orker du ikke legge skjul på. Du ønsker tryggheten og stabiliteten. Eksotiske reiser og dyre biler, har aldri vært viktig for deg. Du er en idealist, som jobber deg halvt ihjel for å hjelpe barn som ikke har det bra. Alt du egentlig ønsker deg ut av livet, er trygghet og masse kjærlighet rundt deg.

Velkommen inn i det siste året i tjueårene, måtte det bli langt bedre enn det du tør å håpe på!

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.