Tjueni

20 Jul

På en helg feiret jeg at ble ble 29, og deretter ble jeg singel. Igjen.

Det var ikke uventet. Det lå lenge i kortene. Men jeg våknet opp, som min første dag som tjueniåring, og innså at jeg ikke kunne gjøre dette lenger. Leve på en løgn, leve på forgjeves håp.

Vi pratet stille, vi to. Det var ingen vonde ord. Bare resignasjon og kjærlighet. Og tårer.

Skal jeg være helt ærlig, har det føltes som om jeg har brukt tjueårene på å vente. Vente på at ting skal bli bedre, være tålmodig og tilgivende. Jeg har ventet på at noe skal endre seg, og jeg har forsøkt å endre meg. Jeg kunne ikke nok en gang være i et forhold, hvor jeg ventet på at noe skulle endre seg.

Tidligere kunne jeg endre meg i større grad. Men nå har jeg en datter og et krystallklart ønske for fremtiden. Meg og han var ikke på samme side der. Jeg ønsket det nå, han ønsket det «en eller annen gang». Og jeg kan jo ikke klandre ham for det, heller. Jeg var ikke villig til å rikke meg. Jeg kunne ikke. Og jeg kunne ikke la han gå på kompromiss med seg selv og tvinges inn i en hverdag han ikke var helt klar for. Jeg ønsket en trygg og stabil fremtid for datteren min, jeg kunne ikke vente på at han var ferdig med ungkarslivet, hvor man bare prioriterer seg selv og sine behov så langt det lar seg gjøre.

Forskjellen denne gangen, fra alle de andre gangene – er at jeg ikke forakter han. Jeg er ubeskrivelig glad i han, og jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Dette var bare et sånt tilfelle hvor det ikke var noen sin feil, vi bare var ikke på samme side enda.

Så sitter jeg her. Singel, igjen. Denne gangen kan jeg ikke renovere leiligheten (nok en gang), så jeg nøyer meg med å pusse opp badet. For å få tilfredsstilt hva nå enn behov jeg har i etterkant av et brudd, har jeg bestemt meg for å ta en ny tatovering og jeg har kjøpt med en fargeleggingsbok. Bare sånn for å holde tankene vekke, nå mens det er mest sårt.

Vi prater sammen, han og jeg. Det har vi gjort hele tiden. Det var ikke en stor overraskelse for noen av oss, selv om jeg startet praten som første dag som tjueniåring, var vi begge enige. Datteren min forguder han og inkluderer han i alle setninger og planer som involverer meg og henne. Derfor kommer han på besøk. Han leker med oss, ler med oss og spiser med oss. Hverken meg eller han ville la henne ta straffen for våre utilstrekkeligheter.

Jeg tar meg selv iblant å få noen øyeblikk med anger, hvor jeg forsøker å si til meg selv at det kanskje kunne gått likevel. Men jeg henter meg raskt inn igjen.

Nå sitter jeg igjen med sorgen over alt som ikke vil bli, drømmer som er forsvunnet og et bristet hjerte.

Jeg klarer meg, jeg. Og han klarer seg. Kanskje vi tilogmed kan klare å være i hverandres liv på en eller annen måte over lengre tid, eller bare for en stund. Det er greit det også.

Flere erfaringer, litt klokere.

Jeg starter på nytt. Igjen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: