Arkiv | august, 2015

Stjerneskudd-mandag

26 Aug

Det var mandag, men dagen ble ikke helt som jeg hadde tenkt. For bare noen timer etter jeg leverte jenten min i barnehagen, lå jeg på sykehuset.

Minuttene virket uendelige, jeg hørte på klokken som tikket og damen i sengen ved siden av som stønnet. Jeg satt med vidåpne øyne og smilte, i ren fornektelse. Timene gikk, legene så bekymret ut. De sa det ikke, men jeg kjente igjen kommandoene de gav meg. De sjekket om jeg hadde fått hjerneslag, om jeg hadde fått drypp. De ba meg gjenta navnet mitt altfor mange ganger til at jeg klarer å telle dem, de spurte meg gjentatte ganger hvem som tok vare på barnet mitt. Jeg måtte stå på en fot, hinke, klemme legens hender og krølle tærne mine rundt fingrene hans. Jeg måtte smile, ta armene over hodet og mange andre ting som virket helt absurde. Jeg hadde jo bare fryktelig vondt i hodet, ikke noe mer enn det. Jeg klarte kanskje ikke holde øynene åpne mens lyset var på, men det var jo bare en hodepine, sant? Og selv om det var noe gale med synet mitt, så ville det jo ordne seg, ikke sant? Selv når sykepleieren gjorde meg klar for MR av hodet mitt, lo jeg. Jeg ble litt bleik da han festet veneflonen, for jeg liker ikke nåler, kan skjønne. Men det hele gikk jo fint, og jeg visste jo egentlig at dette var unødvendig.

Derfor gjentok jeg flere ganger i løpet av dagen at jeg ønsket å dra hjem, selv om alle var nølende da jeg sa det. Jeg tryglet om å få sove hjemme, med løfter om at jeg kunne komme tilbake neste dag. Ingen ville love noe.

Så plasserte de meg i det gule rommet, ved siden av damen som aldri ble fornøyd. Hun som gav lange, detaljerte beskrivelser over hvilken mat hun ville spise, hvor mye smør det skulle være på skiven og i hvilken rekkefølge kaffen og melken skulle ned i koppen. Hun som brøt sammen 3 ganger på drøye 2 timer og stønnet og gråt om hverandre.

Så ble det stille. Og det gikk opp for meg at jeg var helt alene. Foreldrene mine hadde jenten min, og vennene mine levde livene sine som vanlig. De sendte meg en tekstmelding mens de lagde middag, eller før de tok en dusj. Men jeg var likevel alene. Verden ble stille og klokken stoppet opp. Jeg brydde meg ikke helt om hva som egentlig foregikk med hodet mitt, eller den tyngende hodepinen som fikk det til å føles ut som om hodet mitt hadde blitt påkjørt av en buss. Men livet. Det stod i hodet mitt.

Jeg fikk til slutt dra hjem, etter lovnader om å ringe om jeg ble verre. Bekymringsrynker preget hele ansiktet, til den høye, søte østeuropeiske sykepleieren. Jeg smilte tilbake, «ingen problem!»

Jenten min sov allerede, hos foreldrene mine. Og jeg gikk hjem. Leiligheten var så stille, mer stille enn noensinne. Jeg dusjet lenge, skrubbet av meg lukten av sykehus, kontrastvæske og saltvannsløsning. Jeg tuslet stille rundt barbent. Undersøkte hver krik og krok av hjemmet mitt, som rommer så mange minner. Jeg eksisterte alene, som om tiden stod stille.

Plutselig ringte det på døren min. Og der stod han, med det samme bekymrede ansiktsuttrykket jeg hadde sett hele dagen. Jeg gned meg over armen, og kjente at jeg ville få et blåmerke der de hadde tappet meg for blod. Han holdt en glasscola i hånden og en enslig blomst i den andre. Han var anpusten og så på meg med store øyne. Jeg sa ingenting, jeg bare flyttet meg litt bort fra døren, slik at han fikk plass til å komme inn. Den høye mannen, han som er lærer, smart, morsom og litt merkelig. Han som jeg tilbrakte lørdagskvelden med, han jeg lo sammen med og han som fikk meg til å følge meg bedre enn på lenge. Jeg ble stående og se på han, undrende, uten å si et ord. Han så på meg og gav meg classcolaen og blomsten. Jeg trakk på skuldrene og tok imot.

Så stod vi der, begge to. Uten ord, eller forklaringer. Stillheten hadde forfulgt meg hele dagen, og han trådde inn i den helt plutselig. Han tok hånden min og fulgte meg inn i stuen og satte meg ned i sofaen. Jeg ble sittende og se undrende på han, i stillhet. Han mumlet frem noen ord, som jeg ikke helt oppfattet. Så tok han tak i meg og klemte meg.

Han holdt meg lenge og hardt, og jeg kjente at noe brast inne i meg. All forvirring, fornektelse, venting og undersøkelser. All ensomhet og stillhet. Jeg hadde lyst å si til han at han kjenner meg nesten ikke, bare litt. Jeg hadde lyst å si til han at han ikke kunne tillate seg å klemme meg, fordi jeg kunne bli sårbar av sånt. Jeg hadde lyst til å si til han at han må løpe vekk, at han ikke burde bry seg. Jeg hadde lyst til å si til han at jeg er en skadeskutt fugl og at jeg overhodet ikke er noen han bør satse på.

Istedenfor å si alt dette, gråt jeg noen stille tårer på skulderen hans. Jeg lot alt forbli usagt, jeg lot han forbli nesten ukjent for meg. Jeg dyttet han vekk, kjente han kom for nært. Jeg kjente at hjertet mitt ikke tåler mer sånt, at jeg ikke er klar for sånt. Men han brydde seg likevel. Han holdt rundt meg hele kvelden, han strøk meg over pannen og spurte om hvordan jeg hadde det. Han klemte meg og strøk håret mitt bort fra ansiktet. Og når jeg sovnet i sofaen, bar han meg inn i sengen og satt der en liten stund, før han snek seg ut av leiligheten min.

Og så ble det tirsdag, og heller ikke denne dagen ble som jeg hadde tenkt. For en lærer hadde kommet på en mandag og forandret alt.

Advertisements

Let it go

17 Aug

– Du er min positive motpol, sier jeg.

Vi smiler til hverandre. Og jeg lesser av ett tonn med dritt. Jeg vet han setter meg høyt, jeg ser det på blikket hans, hører det mellom linjene. Han holder meg i vater, holder hodet mitt over vann. Jeg trenger ikke alltid si så mye, han bare vet det. Og med ett er jeg takknemlig over vennene mine. De som er der, uansett hvor mange dårlige valg jeg tar, eller hvor nedfor jeg er.

Jeg sover nesten ikke på en måned. Jeg vrir meg mellom lakenene, og hører stillheten hyler i ørene mine. Jeg vrir meg gjennom tankene mine, følelsene. Jeg skrur av mobilen i flere dager, lar ingen høre fra meg. Isteden opplever jeg verden sammen med datteren min. Vi oppdager små insekter, vannballonger og regnvær. Vi lar oss forbause over hvor mye rart som finnes, vi tuller til vi ler og hun rister på hodet og kaller meg «tøysemamma». Jeg holder den lille hånden hennes, og kjenner at kjærligheten holder på å eksplodere inne i meg. Vi spiser is mens vi ligger på gulvet, og later som om vi syns det er ekkelt med is. Vi mater fuglene, og så legger hun biter av brød på skoene våre. Hun kjefter på måkene som hyler og holder seg for ørene. Vi klatrer på små bergknauser og leker gjemsel i gresset.

Jeg har ikke mistet meg selv denne gangen. For første gang har jeg vært tro mot meg selv. Jeg er stolt av meg selv, mens jeg sitter i sofaen. Men når jeg legger meg for å sove, kjenner jeg ensomheten, følelsen av å være mislykket.

Mens jeg pusser tennene, får jeg en melding. En venn av en venn av en venn har bedrevet detektivarbeid i noen dager for å finne meg, for å erkjenne sin eksistens. Alt vi noensinne har utvekslet, var noen timer med latter, spøk og dårlige vitser.

Neste dag sitter hun i sofaen min og ler. Hun sier at jeg magisk tiltrekker meg menn.

– Det er verre å klare å holde på dem, parerer jeg.

Jeg vet han er gått videre. Det slo meg som en murvegg. Jeg trodde det hadde betydd mer for han, men selvinnsikten min strekker seg til at jeg er en dårlig menneskekjenner, og alltid velger feil.

Jeg svarer han, han som har vært detektiv de siste dagene, som takk for innsatsen og lar det henge i luften. For akkurat nå, om bare for et øyeblikk – tror jeg at jeg skal være sammen med meg selv. Gi slipp på fortiden, ikke la den henge ved meg som en tung, mørk sky. Jeg skal sette pris på meg selv, ta vare på meg selv. Og mest av alt – nyte alt det vidunderlige gode jeg har i livet.

Farvel, igjen.

7 Aug

Jeg tenker meg ned i en grøft. Jeg sover ikke om natten, ikke på dagen heller. Jeg henger knapt sammen, smilene jeg klarer å gi, når aldri øynene. Det verker i hele kroppen og så sier det stopp.

Det er varmt, selv om det er natt. Han har vært med oss hele dagen, som om ingenting har skjedd. Jeg har krøpet opp i vinduskarmen, og gjemmer beina under meg. Jeg spiser havregryn med melk og ser ut på verden. Og jeg føler meg mer ensom enn noensinne.

Jeg hører han i det andre rommet. Han ville sove over. Og jeg lar fingrene gli gjennom håret, mens jeg lurer på om vi noensinne vil finne en måte å være venner på. Jeg blir sittende i vinduskarmen lenge etter jeg har spist ferdig. Jeg lar mørket på kjøkkenet og stillheten i leiligheten fylle hele meg. Jeg føler meg rolig, så uendelig rolig. Og trygg sammen med ensomheten. For her kan ingen såre meg. Her kan ingen røre meg.

Bare noen timer tidligere snakket vi sammen. Og for første gang, klarte han å være ærlig med meg.
– Før jeg endte det, tenkte du at jeg var det rette? spør jeg spakt. Men jeg vet allerede svaret. Jeg han kjent det på hele kroppen, jeg har sett det i handlingene, i øynene.

Han holder på svaret, men til slutt sier han akkurat de ordene jeg forventer. Vi var ikke rette for hverandre, den fremtiden vi en gang så for oss sammen, forsvant gradvis. Med vonde følelser, ord som ikke ble sagt og løfter som aldri ble holdt.

Jeg vrir på meg i vinduskarmen. Ser de små pinnsvinene tusle ute i hagen. En mann nede i gaten, som snakker i telefonen.  Kanskje han skal ut på byen, selv om det er midt i uken. Kanskje han bare skal hjem, utslitt etter en lang dag på jobb. Eller kanskje, bare kanskje – skal han hjem til en som elsker ham like høyt som han elsker henne. Jeg vet at det aldri var oss. Vi startet med et håp, og mange voldsomme følelser. Men det døde like fort som det kom, uansett hvor mye vi ville det skulle fungere.

Men han var feig. Han såret meg mer enn han trengte. Hadde han bare vært ærlig med meg, så hadde mange vonde følelser blitt spart.

Jeg går inn igjen i sengen, hvor han ligger og sover. Jeg legger meg ved siden av ham, men ikke inntil han. Jeg vurderer det et øyeblikk, og blir liggende og stirre ut i mørket. Jeg har hatt en halv evighet med destruktive tanker, smerte og fortvilelse. Men akkurat her og nå, innser jeg det.

Det kunne aldri blitt oss, selv om vi traff hverandre på et annet tidspunkt. Det vil aldri bli oss, selv om ideen virker fin og fornuftig. Vi bare traff hverandre på et tidspunkt hvor vi begge trengte noen, hvor ensomheten var for stor. Og i det vi fikk hverandre til å le, var vi solgt.

Jeg vet det nå. Jeg vet. Og slik kan vi gå videre.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.