Stjerneskudd-mandag

26 Aug

Det var mandag, men dagen ble ikke helt som jeg hadde tenkt. For bare noen timer etter jeg leverte jenten min i barnehagen, lå jeg på sykehuset.

Minuttene virket uendelige, jeg hørte på klokken som tikket og damen i sengen ved siden av som stønnet. Jeg satt med vidåpne øyne og smilte, i ren fornektelse. Timene gikk, legene så bekymret ut. De sa det ikke, men jeg kjente igjen kommandoene de gav meg. De sjekket om jeg hadde fått hjerneslag, om jeg hadde fått drypp. De ba meg gjenta navnet mitt altfor mange ganger til at jeg klarer å telle dem, de spurte meg gjentatte ganger hvem som tok vare på barnet mitt. Jeg måtte stå på en fot, hinke, klemme legens hender og krølle tærne mine rundt fingrene hans. Jeg måtte smile, ta armene over hodet og mange andre ting som virket helt absurde. Jeg hadde jo bare fryktelig vondt i hodet, ikke noe mer enn det. Jeg klarte kanskje ikke holde øynene åpne mens lyset var på, men det var jo bare en hodepine, sant? Og selv om det var noe gale med synet mitt, så ville det jo ordne seg, ikke sant? Selv når sykepleieren gjorde meg klar for MR av hodet mitt, lo jeg. Jeg ble litt bleik da han festet veneflonen, for jeg liker ikke nåler, kan skjønne. Men det hele gikk jo fint, og jeg visste jo egentlig at dette var unødvendig.

Derfor gjentok jeg flere ganger i løpet av dagen at jeg ønsket å dra hjem, selv om alle var nølende da jeg sa det. Jeg tryglet om å få sove hjemme, med løfter om at jeg kunne komme tilbake neste dag. Ingen ville love noe.

Så plasserte de meg i det gule rommet, ved siden av damen som aldri ble fornøyd. Hun som gav lange, detaljerte beskrivelser over hvilken mat hun ville spise, hvor mye smør det skulle være på skiven og i hvilken rekkefølge kaffen og melken skulle ned i koppen. Hun som brøt sammen 3 ganger på drøye 2 timer og stønnet og gråt om hverandre.

Så ble det stille. Og det gikk opp for meg at jeg var helt alene. Foreldrene mine hadde jenten min, og vennene mine levde livene sine som vanlig. De sendte meg en tekstmelding mens de lagde middag, eller før de tok en dusj. Men jeg var likevel alene. Verden ble stille og klokken stoppet opp. Jeg brydde meg ikke helt om hva som egentlig foregikk med hodet mitt, eller den tyngende hodepinen som fikk det til å føles ut som om hodet mitt hadde blitt påkjørt av en buss. Men livet. Det stod i hodet mitt.

Jeg fikk til slutt dra hjem, etter lovnader om å ringe om jeg ble verre. Bekymringsrynker preget hele ansiktet, til den høye, søte østeuropeiske sykepleieren. Jeg smilte tilbake, «ingen problem!»

Jenten min sov allerede, hos foreldrene mine. Og jeg gikk hjem. Leiligheten var så stille, mer stille enn noensinne. Jeg dusjet lenge, skrubbet av meg lukten av sykehus, kontrastvæske og saltvannsløsning. Jeg tuslet stille rundt barbent. Undersøkte hver krik og krok av hjemmet mitt, som rommer så mange minner. Jeg eksisterte alene, som om tiden stod stille.

Plutselig ringte det på døren min. Og der stod han, med det samme bekymrede ansiktsuttrykket jeg hadde sett hele dagen. Jeg gned meg over armen, og kjente at jeg ville få et blåmerke der de hadde tappet meg for blod. Han holdt en glasscola i hånden og en enslig blomst i den andre. Han var anpusten og så på meg med store øyne. Jeg sa ingenting, jeg bare flyttet meg litt bort fra døren, slik at han fikk plass til å komme inn. Den høye mannen, han som er lærer, smart, morsom og litt merkelig. Han som jeg tilbrakte lørdagskvelden med, han jeg lo sammen med og han som fikk meg til å følge meg bedre enn på lenge. Jeg ble stående og se på han, undrende, uten å si et ord. Han så på meg og gav meg classcolaen og blomsten. Jeg trakk på skuldrene og tok imot.

Så stod vi der, begge to. Uten ord, eller forklaringer. Stillheten hadde forfulgt meg hele dagen, og han trådde inn i den helt plutselig. Han tok hånden min og fulgte meg inn i stuen og satte meg ned i sofaen. Jeg ble sittende og se undrende på han, i stillhet. Han mumlet frem noen ord, som jeg ikke helt oppfattet. Så tok han tak i meg og klemte meg.

Han holdt meg lenge og hardt, og jeg kjente at noe brast inne i meg. All forvirring, fornektelse, venting og undersøkelser. All ensomhet og stillhet. Jeg hadde lyst å si til han at han kjenner meg nesten ikke, bare litt. Jeg hadde lyst å si til han at han ikke kunne tillate seg å klemme meg, fordi jeg kunne bli sårbar av sånt. Jeg hadde lyst til å si til han at han må løpe vekk, at han ikke burde bry seg. Jeg hadde lyst til å si til han at jeg er en skadeskutt fugl og at jeg overhodet ikke er noen han bør satse på.

Istedenfor å si alt dette, gråt jeg noen stille tårer på skulderen hans. Jeg lot alt forbli usagt, jeg lot han forbli nesten ukjent for meg. Jeg dyttet han vekk, kjente han kom for nært. Jeg kjente at hjertet mitt ikke tåler mer sånt, at jeg ikke er klar for sånt. Men han brydde seg likevel. Han holdt rundt meg hele kvelden, han strøk meg over pannen og spurte om hvordan jeg hadde det. Han klemte meg og strøk håret mitt bort fra ansiktet. Og når jeg sovnet i sofaen, bar han meg inn i sengen og satt der en liten stund, før han snek seg ut av leiligheten min.

Og så ble det tirsdag, og heller ikke denne dagen ble som jeg hadde tenkt. For en lærer hadde kommet på en mandag og forandret alt.

Advertisements

4 kommentar to “Stjerneskudd-mandag”

  1. Carina 26. august 2015 kl. 17:46 #

    😙

  2. Hanna 28. august 2015 kl. 09:41 #

    Åh, du skriver så bra! Ta vare på de gode stundene 🙂

    • froekenk 3. september 2015 kl. 21:06 #

      Tusen takk, Hanna 🙂 Jeg gjør mitt beste ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: