Morgentimene

20 Nov

Han ser rett igjennom henne. Det er noe som er forlokkende med ham, men hun holder seg unna. Ikke bare ham, men alle. Hun orker ikke å være gjennomsiktig lenger, hun orker ikke sårbarheten.

Hun lar seg ikke knekke helt denne gangen heller, men gråter litt hver dag, likevel. Ikke fordi hun aldri fikk følelser for han, ikke fordi han ikke valgte henne likevel – men fordi hun nok en gang valgte feil. Og så gråter hun for ensomheten. For den uendelige ensomheten, som det føles ut som om hun skal drukne i.

Hun kjenner laget av stein som ligger som et tjukt lag utenpå henne. Det hardner mer for hver dag som går. I blant forsøker hun å bryte igjennom, men feiger alltid ut. Tenk hvis hun går i stykker, tenk hvis hun ikke kan repareres. Tenk hvis alt forblir knust for evig og alltid.

Hun ler hver dag, likevel. Og i blant føles det ut som om hun virkelig mener det. I blant ler hun til tårene triller og magen gjør vondt. En fasade, nesten like sterk som stein. Han spør henne hvordan hun har det. Hun avventer litt.

– Jævlig, sier hun og ser på ham.

Han stopper opp og ser på henne, smilet hennes kommer usikkert. Hun ser at han lurer på om hun tuller. Og hun lurer på om hun skal late som om det var det. Kanskje alt rakner, dersom jeg er ærlig. Dersom jeg lar noen se. Hun ler til slutt, og han ler med henne. Hun gjentar at hun har det jævlig, og han rister på hodet.

– Men jeg har det jævlig, ler hun. Og selv i sine mest ærlige øyeblikk, lyver hun.

Du er sterk, du er sterk, du er sterk. Et daglig ekko, som forfølger henne. Hun føler hun må leve opp til det, og makter aldri å være sterk nok til å være svak. Hun er sliten, så uendelig sliten. Når han spør henne om hun treffer noen andre, forklarer hun at hun ikke orker. At hun er midlertidig ute av drift og må gjennomgå en renovasjon før hun er kommisjon igjen. Hun smiler, for å ufarliggjøre det. For å lyve litt, selv om hun snakker sant.

Hun savner nærhet, hun savner en lagkamerat. Men laget av stein hardner til, og hun er for sliten til å kjempe imot. Hver natt våkner hun svett av mareritt, og undrer seg i morgentimene om ensomheten noensinne vil forsvinne på ordentlig. Og om hun vil være i stand til å leve uten den.

Og først da, klarer hun å være helt ærlig.
Uten å lyve.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: