Arkiv | april, 2016

nós

27 Apr

Hvis jeg tenker på alle somrene, alle vintrene. Hvis jeg tenker på alle sekundene, ukene, årene. Hvis jeg tenker på alle gatene, husene og skogene. Hvis jeg tenker på alle dagene, og alle nettene.  Hvis jeg tenker på alle øyeblikkene som har passert og forsvunnet, som bare er bevart i minnene og hukommelsen. Hvis jeg tenker på alle tårene, på alle smilene. På alle flyktige møter. Hvis jeg tenker på all sorgen, og all kjærligheten jeg har øset ut i mørket, og i fullt dagslys. Hvis jeg tenker på all den tiden som er gått, og at alt som har skjedd har ledet opp til dette øyeblikket – da har alt vært verdt det.

Hver gang noen nevner navnet ditt, sprekker ansiktet mitt i et smil. Jeg slår blikket ned og kjenner hjertet slår fortere. Jeg har så lyst å fortelle alle hvordan du får meg til å føle meg, men jeg klarer det ikke. For første gang finner jeg ikke de rette ordene, som om ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg elsker. Eller hvor inderlig og ekte.

Om natten drømmer jeg at du er en skygge. Og når jeg rører ved deg, blir du til støv. Jeg våkner med gråten i halsen og kjenner at du holder rundt meg. Jeg forsøker å komme enda nærmere deg, men jeg vet ikke om det er mulig.

Noen ganger, når du ser på meg med de store, mørke øynene dine, føles det ut som om du ser rett inn i det dypeste, mørkeste og hemmeligste i meg. Først får jeg lyst til å løpe, men så kjenner jeg at det er fint. At jeg våger å la deg trå inn i skyggene mine.

Jeg er ikke redd lenger. For første gang på mange år, er følelsen av redsel borte. Redselen for å bli såret, knust, pulverisert er borte. Som om den aldri har eksistert.

Og selv når det er natt, og de mørke skyggene skulle konsumert hele meg – kjenner jeg håp og glede. Jeg vet jeg har mye å se frem til, at kanskje det er du som vil bli ankeret mitt i livet. Kanskje det er du som skal dele gleden og dele sorgen med meg.

– Jeg skal gifte meg med deg en dag, sier du.
– Ja, takk, sier jeg.

 

Advertisements
5 Apr

Hun har følt seg ulik så lenge hun kan huske. Annerledes, utenfor. Hun har så lenge følt at hun må finne ut en måte å presse seg inn i en form hun ikke helt passer. Som å få en firkant i en sirkel.

Hun kunne sitte lenge i det høye gresset. Kjenne på gresset. Glatt den ene veien, hard og ru den andre. Og det var slik hun følte seg. Hun lukket øynene lenge, og lengtet etter å bli voksen. Kanskje hun ville føle seg annerledes da. Kanskje hun ville passe inn. Hun plukket forsiktig på de små sårene som sommeren hadde merket beina hennes med. Det var første gang hun virkelig kjente det, uten å kunne gi det et navn. Hun lurte på hvor lenge hun kunne være borte før noen la merke til det. Før noen savnet henne.

For hun trodde aldri at hennes stemme var viktig. At hun var betydningsfull. Hun forsøkte å late som om hun var som alle andre, slik at hun kanskje ble viktig. Slik at hun ble verdt å høre på. At det hun sa, ikke ville være dumt eller feil.

Hun reiste seg fra det høye gresset, og begynte å gå oppover skråningen. Hun gjemte seg i det lille huset, det som rommet hundrevis av minner. Det som tilhørte barn, som var fullt av leker, gamle blader og maur. Hun tenkte hun skulle sitte der og vente på at de kom og letet etter henne. Da ville de bli glade når de fant henne. Og de ville forstå at også hun var viktig.

Men ingen kom. Og heller ikke den dagen følte hun seg betydningsfull.

Hun ble større, og stadig kjempet hun for å bety noe. For å være viktig. Hun ønsket at alle ville høre på henne når hun snakket. Hun ble kjapp i replikken, og alle synes hun var morsom. Og hun ble glad, for endelig hørte de på henne. Men innerst inne, følte hun seg aldri betydningsfull. Selv om tristheten og ensomheten erobret henne, smilte hun hver eneste dag. Hun undret seg over hvorfor ingen så at hun egentlig ikke smilte. Hvorfor alle trodde hun hadde det så bra. Kanskje ingen brydde seg, sånn helt på ordentlig. For hun betydde jo ikke så mye, gjorde hun vel?

Hun ble voksen. Og nå forsøkte hun å erobre alle med humor og kløkt. Hun leste alt hun kom over, og ble skarp. Men hun var fortsatt ikke viktig. For menn var hun en dame redusert til en verpesyk, gifteklar hobbykokk. Men hun var ingen av delene. Ikke egentlig. For kvinner, var hun redusert til konkurranse. Men det eneste hun ønsket, var å være betydningsfull.

Hun ble mor. Og det slo pusten ut av henne. Hun så den lille skapningen, med mørkt hår som ble blondt. Den lille blåøyde, morsomme, glade jenten som tviholdt seg fast. Først i fingeren, deretter rundt halsen. Den lille jenten som ropte etter henne om natten. Den lille jenten som aller først satte mamma. Den lille jenten som tegnet hundrevis av tegninger og perlet hundrevis av smykker til henne. Den lille jenten som søkte trygghet i mammas armer. Den lille jenten som gråt på mammas fang eller stilte de vanskelige spørsmålene. Den lille jenten som lærte å sykle, eller våget å bade. Den lille jenten som frydehylte når mamma kom og hentet henne i barnehagen. Den lille jenten som febersyk sluknet på mammas fang. Den lille jenten som sa «mamma, jeg elsker deg».

Plutselig innså hun at det var ikke så viktig å være viktig for alle. Men det var viktig å være betydningsfull for noen.

 

Att vara

2 Apr

I blant, når du ser på meg – dypt og inderlig, slik at jeg drukner i de uendelig mørke øynene dine, så tror jeg at jeg kan skimte din kjærlighet for meg. Det gjør at hjertet mitt dunker fortere, og det prikker i fingrene. Jeg lukker øynene og slår meg til ro med at jeg ser kjærligheten din og legger øret mitt til brystet ditt. Hjertet ditt dunker også fortere.

– Skal vi dra på ferie sammen i sommer? spør du, som om det var verdens mest naturlige ting. Som om det var en formalitet som måtte ut av verden, fordi det egentlig var selvsagt.

Jeg blir først usikker og nølende. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg fortsatt tror at dette er en drøm. Hvordan kan det ikke være det?

Noen kvelder leser jeg høyt fra den rare boken din om mennesker. Andre kvelder ligger vi inntil hverandre og ser på serier, eller ler av youtube-filmer til tårene renner. Noen ganger lar du verden fylles av gitaren din, og jeg lukker øynene og drømmer meg vekk. Og ofte, kanskje nesten hver kveld – ligger vi og prater i noe som virker som en halv evighet. Om verdensproblemer, om minner, om ting vi opplever eller hvor glade vi er i hverandre. I blant lager vi middag sammen, og kliner på kjøkkenet til vi brenner maten. Andre ganger holder du fast i meg og kysser meg på pannen, etter en tøff dag på jobb og sier at du heier på meg. Andre ganger går vi på kino, holder hender og spiser baconsnacks. Noen ganger bare ligger vi naken ved siden av hverandre og high fiver fordi vi har det så fint.

Det som er felles, for alle de tingene vi gjør og ikke gjør sammen, er at sammen med deg er alt fint. At sammen med deg har jeg det alltid gøy. At jeg føler meg verdsatt, sett, prioritert, elsket. At du løfter meg opp, får meg til å smile og le til jeg får vondt i magen. Jeg føler meg komplett, rolig og lykkelig.

– Jeg har bestemt meg, sier jeg.
– Å? spør du.
– Ja, jeg har bestemt meg. At jeg vil være med deg til jeg dør.
– Det samme tenkte jeg, sier du.
– Hva da? spør jeg.
– At det er du. Du som jeg skal være med for resten av livet.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.