5 Apr

Hun har følt seg ulik så lenge hun kan huske. Annerledes, utenfor. Hun har så lenge følt at hun må finne ut en måte å presse seg inn i en form hun ikke helt passer. Som å få en firkant i en sirkel.

Hun kunne sitte lenge i det høye gresset. Kjenne på gresset. Glatt den ene veien, hard og ru den andre. Og det var slik hun følte seg. Hun lukket øynene lenge, og lengtet etter å bli voksen. Kanskje hun ville føle seg annerledes da. Kanskje hun ville passe inn. Hun plukket forsiktig på de små sårene som sommeren hadde merket beina hennes med. Det var første gang hun virkelig kjente det, uten å kunne gi det et navn. Hun lurte på hvor lenge hun kunne være borte før noen la merke til det. Før noen savnet henne.

For hun trodde aldri at hennes stemme var viktig. At hun var betydningsfull. Hun forsøkte å late som om hun var som alle andre, slik at hun kanskje ble viktig. Slik at hun ble verdt å høre på. At det hun sa, ikke ville være dumt eller feil.

Hun reiste seg fra det høye gresset, og begynte å gå oppover skråningen. Hun gjemte seg i det lille huset, det som rommet hundrevis av minner. Det som tilhørte barn, som var fullt av leker, gamle blader og maur. Hun tenkte hun skulle sitte der og vente på at de kom og letet etter henne. Da ville de bli glade når de fant henne. Og de ville forstå at også hun var viktig.

Men ingen kom. Og heller ikke den dagen følte hun seg betydningsfull.

Hun ble større, og stadig kjempet hun for å bety noe. For å være viktig. Hun ønsket at alle ville høre på henne når hun snakket. Hun ble kjapp i replikken, og alle synes hun var morsom. Og hun ble glad, for endelig hørte de på henne. Men innerst inne, følte hun seg aldri betydningsfull. Selv om tristheten og ensomheten erobret henne, smilte hun hver eneste dag. Hun undret seg over hvorfor ingen så at hun egentlig ikke smilte. Hvorfor alle trodde hun hadde det så bra. Kanskje ingen brydde seg, sånn helt på ordentlig. For hun betydde jo ikke så mye, gjorde hun vel?

Hun ble voksen. Og nå forsøkte hun å erobre alle med humor og kløkt. Hun leste alt hun kom over, og ble skarp. Men hun var fortsatt ikke viktig. For menn var hun en dame redusert til en verpesyk, gifteklar hobbykokk. Men hun var ingen av delene. Ikke egentlig. For kvinner, var hun redusert til konkurranse. Men det eneste hun ønsket, var å være betydningsfull.

Hun ble mor. Og det slo pusten ut av henne. Hun så den lille skapningen, med mørkt hår som ble blondt. Den lille blåøyde, morsomme, glade jenten som tviholdt seg fast. Først i fingeren, deretter rundt halsen. Den lille jenten som ropte etter henne om natten. Den lille jenten som aller først satte mamma. Den lille jenten som tegnet hundrevis av tegninger og perlet hundrevis av smykker til henne. Den lille jenten som søkte trygghet i mammas armer. Den lille jenten som gråt på mammas fang eller stilte de vanskelige spørsmålene. Den lille jenten som lærte å sykle, eller våget å bade. Den lille jenten som frydehylte når mamma kom og hentet henne i barnehagen. Den lille jenten som febersyk sluknet på mammas fang. Den lille jenten som sa «mamma, jeg elsker deg».

Plutselig innså hun at det var ikke så viktig å være viktig for alle. Men det var viktig å være betydningsfull for noen.

 

Advertisements

Én kommentar to “”

  1. Hanna 6. april 2016 kl. 17:41 #

    Så sant!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: