Arkiv | august, 2016

Build a home

17 Aug

Før.

Hjertet mitt slo alltid litt fortere, hendene alltid knyttet og nervene alltid på utsiden. Skyggene var enorme, og jeg var liten. Tynnskrapt, hul og tom. Redsel, frykt. Sinne, usikkerhet. Han sørget for at tårene alltid lå rett bak øynene. Ville han dø, dersom han gikk ut av døren? Ville han noensinne komme tilbake? Jeg var avhengig. Av han. Han var også avhengig. Men ikke av meg.

Lange netter. Såre, hovne øyne. Skrik som svant hen i nattemørket. Sorgen som slukte meg helt, og noen ganger bit for bit. Redelsen som satt i ryggmargen, som gikk som rystninger gjennom kroppen. Noen ganger var han her. Andre ganger var han her, men var egentlig borte. Han var en skygge av den mannen jeg en gang kjente. Som jeg en gang forelsket meg i. Som jeg en gang elsket. Han hvisket vekk alle spor av kjærlighet, med sitt tunge slep av elendighet etter seg.

Men jeg holdt fast. Følte jeg ikke kunne svikte nå. Trodde det ville bli lyst igjen. At drømmen og håpet aldri ville slukkes.

Men han sørget for det, for hver eneste dag han tok et steg nærmere tilværelsen som spøkelse. Og jeg svant hen med han. Jeg ble tynnere, jeg ble mindre, jeg ble minst. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å le, eller hvordan det var å føle glede. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å føle seg trygg, eller elsket. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å stole på noen, å lene seg til noen. Til slutt, mistet jeg meg selv av syne. Jeg var redusert til ingenting. Til nesten ingenting.

Jeg sørget for at han forsvant. For plutselig hadde en del av meg, løsrevet seg. Og hun hadde de fineste øyne og vekket igjen en kjærlighet jeg ikke visste var i meg. Han betydde ikke noe mer lenger. Han skulle ikke få såre oss, eller hviske oss ut. Han skulle ikke få oss til å føle oss utrygge, redde eller sinte. Han skulle ingenting lenger.

Sårene var dype. Så uendelig dype. Men hun fylte dem med kjærlighet hver eneste dag. Og dagen hun kom til verden, var dagen jeg igjen lærte meg å le, elske og føle noe annet enn redsel og sorg. Hun hvisket han vekk, slik han hadde hvisket meg vekk. Hun tegnet konturene av meg, og fikk meg til å blomstre i full farge igjen.

Nå.
Jeg sitter i mørket. Jeg er så utkjørt. Hodet dunker, kroppen verker. Jeg går inn på rommet hennes, bare for å høre pusten hennes. Bare for å kjenne at jeg er nær. Jeg setter meg utenfor soveromsdøren, og tenker hvor mange ganger jeg har sittet på gulvet slik, i vårt hjem. Før hun kom. Hvor mange tårer jeg har grått på gulvet, hvor mye sorg og redsel som ble spredd utover.

Du kommer lydløst ut i gangen og tar meg i hånden. Du løfter meg opp og legger ansiktet mitt i hendene sine. Jeg smiler svakt og legger hodet på skakke. Jeg puster tungt ut og legger hodet mitt på skulderen din. Tryggheten er overveldene.

Du følger meg hvor enn jeg går, holder hånden min. Noen ganger er det du som leder, andre ganger jeg. Vi er jevnbyrdige, du og jeg. Og ikke minst, spiller vi på samme lag. Krigen jeg en gang levde i, er uthvisket og finnes bare i historiebøkene. Arrene fins fremdeles, men sårene er grodd. Hjertet mitt banker i normal rytme, men av og til raser det avgårde når du kysser meg ømt. Hendene mine er aldri knyttet mer, bare rundt dine. Skuldrene mine er lave, for børen er ikke bare lenger min å bære.

Jeg kjenner glede, latter og lykke. Du har gitt livet en ny farge, sammen med henne. Noen ganger lekeslåss vi, og du lar meg alltid vinne. Noen ganger later jeg som jeg furter, bare for at du skal legge armene dine rundt meg. Noen ganger ler vi til tårene triller, av et bilde vi har funnet. Og noen ganger, sitter vi sammen i stillhet og eksisterer sammen. Vi står stille og nyter verden.

Jeg stoler på deg, fordi jeg vet at du aldri ville gjort meg vondt. Jeg føler meg trygg, fordi jeg vet du setter meg foran deg selv. Slik jeg setter deg og henne foran meg selv. Jeg føler meg elsket, for du viser det i hver eneste handling. Jeg føler meg fri, fordi du aldri ville lagt bånd på meg. Jeg føler meg sett og forstått, fordi du aldri dømmer og skjønner hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Og de kveldene jeg er så sliten at tårene triller lydløst, tørker du dem og klemmer meg hardt og lenge. Uten et ord.

Jeg elsker deg fullt og helt, herfra til evigheten. Du er han. Han jeg alltid drømte om, men aldri trodde fantes.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.