Arkiv | mars, 2017

Farvel fortiden, hallo fremtiden

31 Mar

Jeg drar med meg ubrettede pappkasser opp trappen, med gravid mage og halsbrann. Jeg svetter, banner og må på do igjen. Jeg faller nesten over dørstokken inn i leiligheten, og når jeg er ferdig og tisse og endelig har brettet noen pappkasser, puster jeg tungt ut. Jeg åpner skapet mitt og trekker pusten. Her inne ligger et liv, og nå skal jeg videre.

Endelig.

Jeg er ikke pur ung lengre. Ung, ja. Men ikke ny. Ikke uerfaren eller ubevandret. Men når vi to går hånd i hånd inn i hus etter hus, føler jeg meg plutselig som 19 år igjen. Som den gangen jeg skulle ut i verden, men ikke lengre enn å kjøpe leilighet sammen med min første kjæreste. Jeg smiler for meg selv og kjenner at det er godt å føle seg litt ny og usikker i blant.

I hvert eneste rom vi går, ser vi for oss livet vårt sammen. Vil denne stuen klare og romme nok leker, kjærlighet og latter? Vil denne gangen tåle mange unger som slenger seg inn etter en dag i barnehagen eller på skolen? Vil dette kjøkkenet tåle de alvorlige samtalene våre og den svidde maten? De aller fleste hus lever ikke opp til det vi ønsker. Men så en dag, spaserer vi hånd i hånd ned en koselig gate mot neste hus på agendaen, og jeg blir varm.

Med ett er jeg 21 år igjen. Da meg og min første kjæreste skulle kjøpe vårt andre hjem sammen, og jeg visste at vi hadde funnet det. Jeg tør nesten ikke si noe til deg. Vi snakker om vannskap og alder på taket, om at badet må renoveres og gulvene er slitte. Men mens vi går igjennom huset, ser jeg for meg barn lekende i stuen, kosestunder på soverommet, latterkuler på kjøkkenet, sene kvelder på terrassen, gråt i gangen og krangling på badet.

Jeg prøver å holde hodet kaldt, jeg sier til deg at vi får gå hjem og se på papirer, drøfte muligheter og lage en liste: for og i mot.

Vi lager aldri den listen. Vi lager derimot en liste over kostnader for oppussing og hvor mange år vi skal bruke på det. Du stryker meg på magen og sier at jeg må klare å være tålmodig. Vi klarer nesten ikke legge oss den kvelden, men før vi gjør det – legger vi inn et bud.

En natt og en del timer og telefoner seinere, eier vi et hus. Vi. Et hus.

Et hjem.

Jeg er alene hjemme nå. Jeg går igjennom tingene mine og pakker dem ned i esker. Jeg legger noe til side, som skal gis vekk. Jeg teller årene jeg har bodd her. 9 år. Jeg teller måneder. 9 måneder.

9 år og 9 måneder med kjærlighet, latter, sorg, ensomhet, mørke og elendighet. Det føles allerede ut som et helt liv.

Jeg husker alle ganger jeg har ledd, smilt og følt meg elsket. Alle sene kvelder med gode venner. Alle tårene, mitt knuste hjerte og den uendelig sorgen og ensomheten som fulgte. Alle milepæler jenten min har nådd, hennes første latter og første steg.

Jeg er ferdig her nå. Denne epoken av livet mitt er over. Jeg er klar for å gi slipp, helt på ordentlig og begynne helt på nytt med blanke ark.

Med mannen min, datteren min og snart sønnen min også.

Jeg skal gå videre på ordentlig, og alt det vonde skal være fjerne minner som jeg bærer med meg et sted, langt langt inne. Det er ferdig jobbet, ferdig sørget. Selv om jeg ikke er 21 år lengre, men faktisk snart 31 år – skal jeg bære med meg alle minner – både gode og vonde – og gå videre sammen med familien min.

Tenk at livet, som har vært så uendelig vondt – kan bli så uendelig godt.

Advertisements
eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.