Svangerskapet dag 272

28 Jun

– Åh, bare vent. Om noen måneder savner du gravidmagen, kvitrer hun. Øynene mine presses såvidt sammen, og jeg kjenner at en ny hetetokt er i anmarsj. Egentlig har jeg lyst til å slå henne i strupen, men jeg vet at dette svangerskapet har vært preget av hormoner og at jeg ikke burde gjøre det. Jeg ler og mumler vel, og sier at jeg må rekke barnehagen.

På vei til bilen, tenker jeg at det er fint å ha barn, i grunn. Man kan alltid bruke dem som en unnskyldning. «Jeg må gå, jeg skal rekke barnehagen», «får ikke tak i barnevakt», «hun er ikke helt i form, så da må vi holde oss hjemme» og slike ting. De gangene det ikke er fint å ha barn, er når man er høygravid og har vært forstoppet så lenge at man ikke husker hvordan det er å drite normalt og man har en blodig kamp på det altfor varme badet (eller var det hormonene?), mens hun på 4,5 år klorer på døren fordi radaren hennes sa at nå hadde du et øyeblikk alene.

– Mamma vil være alene på badet!, brøler jeg. Men det stopper ikke hun på 4,5 år. Hun fortsetter kloringen på baderomsdøren. Fordi «hun må bæsje» og veien ned i første etasje til det andre toalettet vi har, blir altfor lang.

I de øyeblikkene, hvor hemoridene pulserer av smerte, svetten har klistret alle klærne til kroppen din og hormonene koker så hardt at hjertet ditt slår fortere enn noen gang – da er det ikke så stas å være mamma.

Nå har jeg snart fullført mitt andre svangerskap, som på mange måter har vært annerledes enn det første. Jeg vil fortsatt konkludere med at det er et rent helvete å være gravid. Altså, jeg gleder meg mer enn noe annet til å få treffe sønnen min og til å få holde ham i armene mine, men prosessen dit – unner jeg ingen. Nesten.

Jeg har tidligere hatt kolleger som har trippet rundt i høye hæler hele svangerskapet og som for det meste har kunnet gått i sin vanlige garderobe omtrent hele svangerskapet. De har løpt opp Stoltzekleiven hver helg (og noen ganger i hverdagen også), sydd sitt eget babynest og innredet et helt babyrom alene.

Mitt andre svangerskap har omtrent forløpt seg på denne måten:
Oppdaget at jeg var gravid fordi jeg var så vanvittig kvalm og buksene ble raskt stramme. Bekkenløsningen ankom også denne gangen, som ikke bare gir vanvittige smerter – men om du våger å være i ro litt for lenge, føles det som om noen har superlimt skjelettet ditt sammen i underkroppen. Så har vi halsbrann. Du drikker og spiser medisiner for det, men hver gang du legger deg bakover, føles det ut som om spiserøret ditt etser i stykker. Og hvis du spiser, så klarer du nesten ikke få ned maten – så du kaster den like gjerne opp. Hvert eneste måltid. Jeg har løpt på do og tisset sikkert en milliard ganger siden starten, og jeg kan ikke forestille meg hvor mye penger jeg har brukt på Pierre Robert-truser på Kiwi’en, fordi et nys kom overraskende på meg midt i arbeidstiden. Nå har jeg sikkert nittiåtte Pierre Robert-truser i skuffen hjemme, fordi jeg ikke kan planlegge.

Og så hormonene.

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig plaget av hormoner (som påvirker humøret), hverken i fobindelse med mensen eller da jeg var gravid med førstemann. Men dennne gangen har hormonene ridd meg som en hingst. Det er et under at mannen min fortsatt ville gifte seg med meg, og at han fortsatt kan smile til meg. Jeg har flere ganger følt meg som en utro mann som kjøper blomster til kjæresten sin, bare jeg har kjøpt playstation 4-spill og skrevet unnskyld førtiåtte ganger på et kort. Går det an å være SÅ sint? SÅ lei seg og SÅ frustrert? Jeg har flere ganger sagt unnskyld til mannen min MENS jeg har vært helt psyko, fordi jeg selv har vært klar over at jeg har vært ute av kontroll.

For noen dager siden, sa han at han ikke lenger husker hvordan jeg er uten hormoner. La oss håpe at jeg er hakket mer urimelig når hormonene er borte, og at følelsene mine er LITT mindre sterke når den tid kommer.

Hadde vi reflektert litt mer over hvordan dette svangerskapet kunne påvirket oss, tror jeg ikke vi hadde besluttet å selge to leiligheter, gifte oss, kjøpe hus OG flytte (og pusse litt opp) på bare 6 måneder.

Jeg har dessuten aldri veid så mye og selv gravidbuksene er nå ubehagelig å ha på seg. Preglife-appen på mobilen min forteller meg at det er 10 dager igjen til termin, men hver eneste dag håper jeg at dagen er kommet, fordi jeg som regel ligger i fosterstilling og er så kvalm at jeg spyr bare av tanken på lukten av NOE og har så vondt at selv det å reise seg fra sofaen gjør at jeg nesten er på gråten hele tiden. Ja, og nevnte jeg at jeg sjelden sover mer enn tjue minutter i strekk?

Hjelp meg.

Advertisements

Én kommentar to “Svangerskapet dag 272”

  1. Karina 5. juli 2017 kl. 22:19 #

    Høres kjent ut :/ Lykke til med innspurten om du ikke allerede er blitt tobarnsmor:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: