Arkiv | mai, 2018

Et år siden sist

28 mai

Til sommeren blir gutten min ett år. I løpet av dette året har jeg født, elsket, grått, ledd og sørget.

Fødselen gikk ikke slik jeg hadde tenkt, slik som det sikkert er for de fleste som føder, men den gikk fint. Bare 12 timer etter han kom til verden, dro vi hjem.

Han var den fineste lille gutten jeg noen gang hadde sett, og den første tiden var vidunderlig. Den var trygg, god, rolig og fin. Storesøster var fantastisk og taklet det nye livet på en utrolig måte.

Etterhvert som månedene gikk, begynte jeg imidlertid og forstå at selv om alt var fantastisk, så hadde ikke jeg det. Jeg var sliten, trøtt, slet med å sove (selv med en baby som sov hele natten igjennom fra tidlig av), skalv, hadde hjertebank, svettet, var mye frustrert, nedfor, øynene var tørre som ørken og jeg orket ingenting. Alt jeg hadde gledet meg til i permisjonen, ble et ork. Frustrasjonen og sinnet tok overhånd hver eneste dag, jeg ble skremt – jeg hadde ingen kontroll over mine egne følelser, og mannen min var den som måtte stå i det. Hver. eneste. dag.

Etter langt om lenge, bestilte jeg en time til legen. Tenkte han ville bekrefte at jeg hadde lite jern. Men da han prøvde å skylde på babyen min «men det er jo slitsomt med en liten én i hus», da kjente jeg noe skjedde inni meg.

Jeg insisterte på at det var noe annet. Og det var det.

Allerede neste dag, ringte legen min meg mens jeg var på handletur.

«Du har Graves sykdom», sa han.

Jeg har ikke noe sykdom, tenkte jeg. Resten av samtalen husker jeg ikke, men jeg husker at jeg skalv.

Jeg fullførte handleturen min, dro hjem og ringte mannen min. Han kom hjem.

Jeg søkte på nettet. Sykdommen er autoimmun, den gir høyt stoffskifte. Struma, øyeproblemer, hjertebank, sinne, skjelvinger, svette, søvnproblemer, problemer med hukommelse. Det eneste jeg ikke hadde av symptomer var vektnedgang. Typisk min flaks.

De neste månedene er jeg hos legen, oftere enn jeg er hos mine foreldre. Og da jeg endelig skulle begynne på jobb igjen, fikk jeg beskjeden. Jeg får ikke jobbe enda.

Enda flere legetimer, enda flere medisiner, enda mer blod som skal tappes.

Jeg går først i kjelleren da jeg skal hente de siste medisinene og farmasøyten gir meg en brosjyre med tittelen «God start med din hjertemedisin».

Jeg gikk rett hjem, åpnet en flaske vin og gråt resten av kvelden.

Jeg har lenge unngått å forholde meg til dette. Brosjyrene jeg fikk av legen på sykehuset ble liggende i skapet. Medisinene ble tatt, men ikke snakket om.

Nå skal jeg forholde meg til det, og nå skal jeg akseptere at jeg ikke kan jobbe, helt enda.

Og snart, snart skal jeg føle meg bedre.

 

 

eksfruer

Om den kaotiske hverdagen vår

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om den kaotiske hverdagen vår

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om den kaotiske hverdagen vår

Om den kaotiske hverdagen vår