Arkiv | Alenemor RSS feed for this section

Ny desember

18 des

Det er 3 år siden nå. Jeg husker det så inderlig godt. Sorgen og skuffelsen rev i magen, og i blant gråt jeg noen stille tårer bak butikkreolene. Sorgen var endelig, og så mørk.

Hun ser på meg med store øyne og konstanterer at også hun har en pappa. «Ja, lille venn, du har også en pappa». Hun tenker litt og forteller meg de samme ordene jeg selv har brukt for å forklare henne. At han ikke kan bo med oss fordi han er svært syk, men at han er veldig glad i henne selv om. Jeg smiler fint til henne og spør henne om hun husker hva han heter. Jeg forteller henne navnet hans og finner frem det fineste bildet jeg har av dem. Hun var en nyfødt baby og han var tilsynelatende lykkelig. Jeg forteller henne at han var så veldig glad da hun kom ut av magen min og at han ville holde henne hele tiden. Hun smiler bredt og gjentar alt jeg sier. For hvis man sier det høyt, er det sant.

Bare noen dager seinere falt han for fristelsen. Og verden min falt i grus. Desember ble en tåkete måned, en ør, altoppslukende og sorgfull måned. Jeg husker noen tårer trilte nedover kinnet mitt på julaften, mens hun sov i armene mine og resten av familien lo av en morsom historie.

Han var som en avhengighet for meg. Men det var ikke jeg som var hans avhengighet.

Det går tre år. Tre lange år som flyr forbi. Avhengigheten min er borte for lengst, men hans lever enda i aller sterkeste grad. I blant ser jeg skyggen av han rundt om i byen, den skyggen som representerer alt som er vondt, alt som er sårt for meg.

Men denne desember er annerledes. Den er ikke forbitret av et knust hjerte, vonde minner og sorg. Den er en oppdagelse og en lykke som jeg ikke kan finne ord for å beskrive. Hun lille oppdager det magiske ved julen og tar meg med på reisen. Hun kysser meg til jeg blir våt på kinnet hver eneste kveld, og jeg gråter av stolthet når jeg ser julepynten hun har laget i barnehagen. Vi pynter juletreet altfor tidlig, fordi vi vil lage våre egne tradisjoner og baker pepperkaker til vi er kjempelei.

Etter tre år er endelig julen glad igjen.
Endelig har vi vunnet den tilbake.

Tjueni

20 jul

På en helg feiret jeg at ble ble 29, og deretter ble jeg singel. Igjen.

Det var ikke uventet. Det lå lenge i kortene. Men jeg våknet opp, som min første dag som tjueniåring, og innså at jeg ikke kunne gjøre dette lenger. Leve på en løgn, leve på forgjeves håp.

Vi pratet stille, vi to. Det var ingen vonde ord. Bare resignasjon og kjærlighet. Og tårer.

Skal jeg være helt ærlig, har det føltes som om jeg har brukt tjueårene på å vente. Vente på at ting skal bli bedre, være tålmodig og tilgivende. Jeg har ventet på at noe skal endre seg, og jeg har forsøkt å endre meg. Jeg kunne ikke nok en gang være i et forhold, hvor jeg ventet på at noe skulle endre seg.

Tidligere kunne jeg endre meg i større grad. Men nå har jeg en datter og et krystallklart ønske for fremtiden. Meg og han var ikke på samme side der. Jeg ønsket det nå, han ønsket det «en eller annen gang». Og jeg kan jo ikke klandre ham for det, heller. Jeg var ikke villig til å rikke meg. Jeg kunne ikke. Og jeg kunne ikke la han gå på kompromiss med seg selv og tvinges inn i en hverdag han ikke var helt klar for. Jeg ønsket en trygg og stabil fremtid for datteren min, jeg kunne ikke vente på at han var ferdig med ungkarslivet, hvor man bare prioriterer seg selv og sine behov så langt det lar seg gjøre.

Forskjellen denne gangen, fra alle de andre gangene – er at jeg ikke forakter han. Jeg er ubeskrivelig glad i han, og jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Dette var bare et sånt tilfelle hvor det ikke var noen sin feil, vi bare var ikke på samme side enda.

Så sitter jeg her. Singel, igjen. Denne gangen kan jeg ikke renovere leiligheten (nok en gang), så jeg nøyer meg med å pusse opp badet. For å få tilfredsstilt hva nå enn behov jeg har i etterkant av et brudd, har jeg bestemt meg for å ta en ny tatovering og jeg har kjøpt med en fargeleggingsbok. Bare sånn for å holde tankene vekke, nå mens det er mest sårt.

Vi prater sammen, han og jeg. Det har vi gjort hele tiden. Det var ikke en stor overraskelse for noen av oss, selv om jeg startet praten som første dag som tjueniåring, var vi begge enige. Datteren min forguder han og inkluderer han i alle setninger og planer som involverer meg og henne. Derfor kommer han på besøk. Han leker med oss, ler med oss og spiser med oss. Hverken meg eller han ville la henne ta straffen for våre utilstrekkeligheter.

Jeg tar meg selv iblant å få noen øyeblikk med anger, hvor jeg forsøker å si til meg selv at det kanskje kunne gått likevel. Men jeg henter meg raskt inn igjen.

Nå sitter jeg igjen med sorgen over alt som ikke vil bli, drømmer som er forsvunnet og et bristet hjerte.

Jeg klarer meg, jeg. Og han klarer seg. Kanskje vi tilogmed kan klare å være i hverandres liv på en eller annen måte over lengre tid, eller bare for en stund. Det er greit det også.

Flere erfaringer, litt klokere.

Jeg starter på nytt. Igjen.

Om å være alenemor, vol III

9 apr

Å dele.

Det høres i utgangspunkt greit, sant? Det er jo det jeg driver å lærer jenten min nå om dagen, at man må dele og at det er fint og greier. Jeg føler meg litt dobbeltmoralsk, og dere skal straks få vite hvorfor.

Fra frøken var 5 uker gammel, har jeg vært alene med henne. Det vil si at jeg i omtrent 2 år og 4 måneder har fått henne helt for meg selv. Pluss, minus. Jeg har aldri funnet noe særlig mye positivt med å være alenemor, men det som har gjort opp for alt det negative – har vært at jeg har fått all kjærligheten hennes helt for meg selv.

Og som sikkert flere av dere har fått med dere, er jeg ikke fullt så alene lenger. Jeg har jo (utrolig nok) klart å hanke inn en mann som både jeg liker og som tydeligvis liker meg. Med tanke på hvor mange frosker jeg har kysset, så er ikke det barebare, skal jeg fortelle!

Så var det dette her med forhold da. Det var én ting før jeg fikk barn, da var det egentlig bare å ta ting som de kommer. Men på grunn av hun lille, så har dette med forhold straks blitt mer komplisert. Alle valg jeg tar, er hun med i dem. Alle beslutninger er som regel nøye overveid, alle bekymringene har blitt tenkt på og hun overvåkes nøye – jeg speider etter tegn på at ting ikke er greit, eller at de er det. Nå har det seg slik at jeg har funnet meg en mann som ikke har barn selv, og det må også sies at han over en lengre periode har vært ungkar.

Det vi aller fleste jenter vet, er at ungkar = selvsentrert/egoistisk på grunn av det eneste som har vært nødvendig, er å bare tenke på seg selv. Bare det i seg selv, har bydd på en del utfordringer, selv om han hver eneste dag forsøker å gjøre det rette.

Hun lille er fortsatt for liten til å helt skjønne hans rolle oppi det hele. En dag er han min, en annen dag er han hennes. En dag er hun glad i han, en annen dag sier hun at hun ikke er det. Det eneste hun vet, er at han ofte er her, og at når han ikke er her, er det viktig å spørre etter han så ofte som overhodet mulig. Helst ført ganger på rad. Mens mammaen forsøker å lage middag (noe hun til opplysning er svært dårlig til). For han er jo riktig så gøy, det er han jo.

Etterhvert som hun har sluppet han mer innpå seg, har hun naturlig nok også blitt mer opptatt av han. Selv om det er mamma som er best og skal gjøre absolutt alt (som regel), befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg må dele på henne. Jeg må slippe noen andre til, la andre være en viktig del av livet hennes (hvis vi ser bort fra besteforeldrene hennes da, men de er jo besteforeldre). Og ett av min store problem, noe som forsåvidt har fulgt meg store deler av livet – er at jeg er en kontrollfrik, avhengig av rutiner og forutsigbarhet. Og jeg har jo innsett at kanskje jeg ikke kan forvente 100 % at han alltid skal gjøre alt på min måte. Som for eksempel da vi var på fergen hjem fra påskeferie, og han klinte ketchup langs hele pølsen hennes. Det kostet meg mye å ikke rette på han og forklare han at den skal skjæres opp for deretter ta på ketchup. Eller når han velger en for tynn jakke som han tar på henne, eller feile sko når vi skal gå ut. Eller når han tar for mye drikke i glasset, eller synger «Lille Petter edderkopp» helt feil.

Det er også en utfordring å få en mann, som over en lengre periode bare har hatt seg selv å tenke på, til å forstå at hverdagen består stort sett av jobb, henting i barnehage, matlaging, leking og deretter ligge strødd som et slakt på sofaen fordi man er helt ferdig i hodet. Og i kroppen. At man i et familieliv ikke bare kan prioritere seg selv, sine egne aktiviteter og gjøre alt man ønsker å ha lyst til, sånn helt spontant.
Eller at hver helg stort sett dreier seg om å finne på noe som gjør at hun har det gøy. At hun ikke kan være våken i 3 timer ekstra en kveld, fordi det passer oss best slik. Eller at dersom hun ikke får middag tidsnok, vil hele hennes verdens faller i grus.

Dere kan jo bare forestille dere jobben jeg har med å tilpasse en fullstendig uforstående mann til vårt liv. Og i det hele tatt våge å gjøre det, selv om man risikerer å skremme vekk selv den beste mannen. Men han skal ha det, han har aldri ytret et vondt ord over at jeg lar henne komme inn i sengen kl 7 en lørdagsmorgen, mens hun sitter og synger høylytt (selv om hun bedyrer gjentatte ganger at vi må være stille, fordi han sover). Han har aldri sagt et vondt ord om henne, eller et vondt ord om hvordan jeg er som mor. Tvert om snakker han om datteren min til sine single, barnløse kompiser (som antageligvis gir en god lang fae…. i det) og forteller meg annenhver dag at han synes jeg er en fantastisk mor.

Så får jeg bare håpe at han holder ut, og at han etterhvert setter pris på mine sære egenskaper og ideer, rutiner og meninger. Jeg gjør så godt jeg kan (så godt man kan når man er en sliten alenemor i full jobb med en jente på 2,5 år) hver dag, å forstå han – å ta hensyn.

Ønsk meg lykke til!

Historien

28 jan

To dager før det ble ett nytt år, ringte et ukjent nummer. Jeg tok telefonen, der jeg satt innpakket i teppe på sofaen full av feber og influensa. Da jeg hørte stemmen, visste jeg umiddelbart hvem det var. Det stakk langt ned i magen min.

Han spurte om han fikk komme innom og levere gaver til meg og datteren min. Datteren vår. Og jeg tenkte umiddelbart at det er nesten et år siden jeg hørte stemmen hans sist. Og at jeg egentlig bare har hatt korte glimt av han i mellomtiden, slik som da han stod i gaten min 2. juledag og så knust ut.

Jeg sa at han fikk komme, men at jeg kom ned i døren og hentet gavene.

Og da jeg åpnet døren og så han stod der i mørket, ble jeg nesten slått i bakken. På trappen min stod sorgen, smerten og elendigheten. Vi utvekslet noen få ord, og jeg sa til ham at jeg ikke syns det er greit at han er i nabolaget og at han kommer seg inn i oppgangen og legger fra seg gaver til datteren min. Datteren vår. Han ble sønderknust da jeg sa det, han sa farvel og gikk. Han forsvant i mørket, og jeg lukket døren bak meg. Jeg løp opp i leiligheten og knakk sammen i gråt.

Jeg savner han ikke, jeg savner ikke tiden vår sammen eller det vi på et tidspunkt hadde sammen. Han er bare et skall av det han var og et symbol på hvor mye han knuste meg sønder og sammen. Han er sorgen som har hengt som et tykt lag utenpå meg, han er påminnelsen om alt som ikke ble. Han var mitt livs kjærlighet, men den dagen i dag skjønner jeg ikke hvorfor.

Da hun var 5 uker, valgte han å gå en annen vei. Han valgte å løse problemene sine ved å rømme vekk fra dem på måter som gjør at han ikke kan være i nærheten av et barn. Han valgte å forbli i denne verden, men la sinnet rømme et annet sted. Jeg var ikke nok, datteren min var ikke nok. Han valgte å gå tilbake til gamle synder og igjen bli et av byens spøkelser full av smerte og sorg. Og med seg, tok han en stor del av meg.

Du var borte fra byen akkurat den dagen, så en venninne kom og hjalp meg å plukke opp bitene av meg selv. Jeg gråt igjen da jeg åpnet gaven fra han, og så at han hadde kjøpt en nydelig bok med blanke ark, som han hadde fylt med kjærlighetsdikt og erklæringer. Jeg så skriften hans var preget av tilstanden han var i, slik han var preget av den da han overleverte gavene.

Jeg sendte tekstmelding til deg og fortalte han hadde vært her. Og du skrev du skulle ønske at du var der med meg.

All smerten, all sorgen veltet opp i meg. Feberen trakk seg tilbake og lot sorgen fortære meg. Jeg gråt flere tårer og følte meg uendelig tung. Det ble som en snikende hodepine som ble værende i flere dager etterpå.

Nå ser jeg meg alltid over skulderen når jeg er ute og går, jeg er redd for å treffe på ham igjen. Redd for å se sorgen hans, som fins der inne et sted bak all tåke og fjernhet. Han blir et symbol på frykten jeg bærer på, og et glimt av han gjør at jeg faller tilbake i elendigheten jeg i over to år har forsøkt å løpe fra.

Det eneste tegnet på at han eksisterer, er bilder i hjemmet vårt. Ikke fordi jeg selv ønsker det, men fordi jeg vil at datteren min skal vite hvordan han ser ut, og at hun har en far. Ikke en pappa, fordi det har han aldri vært. Men en far.

Jule-blues

30 nov

Jeg har alltid elsket julen. Jeg mener, her snakker vi julestemning fra oktober og vill glede når kakemennene kommer i butikken. Men nå er det straks 2 år siden livet mitt falt i tusen knas, og jeg innså at jeg ikke kunne være med mitt livs kjærlighet.

Det er først i år jeg innser at julen ikke har vært den samme siden.

Jenten min var 5 uker da han dro. Tomrommet etter han var merkbart, det var en gjenklang av sorg i hjemmet mitt. Foreldrene mine malte stuen min, mens jeg ammet og skiftet bleier, i et forsøk på å gjøre det koselig hjemme hos meg igjen. I et forsøk på å male over sorgen som klamret seg til meg. Og jeg dro på julehandlel alene, med lille babyen min. Mens tårene hele tiden truet bak øynene, og jeg innimellom måtte gjemme meg bak en hylle i butikken for å skjule tårene som rant. Trøstesløs og ensom. På julaften etter alt av besøk var ferdig og vi hadde kommet oss inn dørene hjemme – satt jeg og gråt. Med hun lille ved siden av meg sovende, uvitende om den uendelige sorgen jeg kjente.
På nyttårsaften, satt jeg i den mørke stuen min med jenten min sovende i armene mine, mens jeg hørte klokken slo tolv og alle rakettene smalt rundt i hele byen. Og jubel fra glade mennesker. Jeg gråt.

I fjor jobbet jeg igjen. Forsøkte å drukne meg selv i arbeid mens jeg var på jobb og forsøkte å la gleden fylle meg mens jeg var med jenten min. Og så kom kveldene. Jeg satt alene i stuen, omringet av julelys og andre stuevinduer som et display av julestemning og familieglede. Det var ikke mange månedene etter det aller siste forsøket mellom meg og pappaen til jenten min, gikk rett til helvete. Vi var hos foreldrene mine i julen, og jeg forsøkte å skjule sorgen så godt jeg kunne. I blant vandret jeg i stuen, bare for å skjule tårene som rant.

Det er først i år jeg innser at julen som alltid har vært fylt av glede, er blitt en høytid av sorg over alt som ikke ble. Over han som ikke klarer å være pappaen til jenten min, som er verdens søteste, snilleste og godeste. Det er blitt en påminnelse på det som er så vondt å tenke på, at magen knyter seg bare ved tanken. På alt som ikke lenger er, og som aldri vil bli.

Jeg skal forsøke så godt jeg kan, jeg skal gi det mitt beste – å la julen bli en glede igjen – både for hun lille og for meg selv.

Log-lady (ref. Twin Peaks)

17 okt

Har jeg egentlig fortalt dere hva jeg har bedrevet med de siste månedene? Jeg har jo datet! Haha.

Jeg har i løpet av de siste månedene lært mye nytt. Så om det skulle være noe tvil – man kan lære en gammel hund nye triks! Men det skal også sies at jeg nok har forandret meg mye de siste årene. Mye. Det er mye rart der ute… Nå skal jeg ikke komme her og være kjepphøy, jeg anser meg selv som såpass reflektert at jeg er klar over mine underfundigheter og mangler. Men det er mye rart der ute, altså.

Det første jeg kan slå fast, er at det finnes et hav av kjipe mannfolk. Dere vil ikke tro (eller, jeg vil ikke tro det…) hvor mange menn i forhold/som er forlovet/som er gift – som er klar for å være utro! Jeg kjenner at jeg i blant mister helt troen. Jeg har til og med lurt på om menn tenker at alenemødre er best å være utro med, av en eller annen grunn – for dere vil ikke tro hvor mange forslag jeg har fått. Og deretter avvist brutalt.

Men jeg har ikke datet de, altså. I stedenfor har jeg truffet på snille, rare, uhøflige, merkelige, selvsentrerte, umodne, banale, sexfikserte og verpesyke menn.

Men jeg mener det. Jeg har sittet gjennom en hel date med en fyr som utelukkende snakket om seg selv! Etter et par timer, visste han fortsatt ingenting om meg (og her snakker vi ingenting annet enn fornavnet mitt) – før han begynte å spørre meg om hva jeg likte i sengen. Say what?!

Jeg har også truffet en som umiddelbart spurte meg om vi bare kunne være friends with benefits, og deretter ville ha cred for å være ærlig! Hahahah.

Og så har vi han som var så snill og god, men som faktisk kjedet meg halvt ihjel. Noe som førte til at jeg drakk meg ganske brisen og sjanglet hjem etter å ha bedyret at «det var såååå koselig». Ærligheten min forsvinner tydeligvis i takt med promillen. Han la heller ikke skjul på hvor verpesyk han var. Jeg vet ikke om det var feilslått taktikk eller om han faktisk mente alvor.

Jeg må ikke glemme han jeg har kjent et år nå. Han som er altfor ung, og som er ganske sikker på at jeg bare trenger tid før jeg innser at vi er rett for hverandre. Jeg kan jo nevne at jeg aldri har truffet han mens jeg har vært edru, han er 5 år yngre enn meg og er definitivt ikke klar for et bonusbarn. I tillegg har vi overhodet ingenting til felles, annet enn at vi begge liker bart.

Og så er det han som umiddelbart begynte å sende meg bilder av kjønnsorganet sitt fra alle mulige vinkler. Jeg mener, det må jo gå an å spørre om jeg kunne tenke meg de bildene, før han bombaderer meg med totalt upassende og creepye bilder av snabben sin.

Og til slutt. Han som egentlig var ganske ålreit, han som var snill og kjekk og super på alle mulige måter. Han som likte meg så godt, og som sa det til meg rett som det var. Han som kunne sende meg fine tekstmeldinger tidlig om morgenen, bare for at jeg skulle våkne opp til dem. Han som jeg traff igjen og igjen, i håp om å finne en slags kjemi. Han jeg håpte ville få meg til å le.
Men både latteren og kjemien uteble.

Jeg mener… Hvor vanskelig skal det være? Jeg har selvfølgelig fått en del gode historier etter hvert, men jeg undrer meg på om denne «nytenkningen» min angående valg av menn egentlig ikke er helt det store. Det er rett og slett blitt litt en sånn tap-tap-situasjon egentlig.

Har dere sett Twin Peaks? Log-lady? Vel, om ikke situasjonen snur, så er jeg redd at jeg en dag vil ende opp som henne.

enhanced-buzz-5066-1365463875-12

(PS, hvis noen skulle ha noen brukbare menn liggende, så kan jeg være behjelpelig!)

Ny

11 aug

Det var en fredag. Forrige fredag, faktisk. Jeg skulle ta noen glass vin med en kompis senere den kvelden. Hadde sagt god natt til lille jenten min og lagt henne borte hos foreldrene mine. Jeg trengte en pause den dagen. Et pusterom. Jeg låste meg inn ytterdøren hjemme hos meg, sjekket postkassen og så et brev fra sykehuset. Et brev.

image

Hendene skalv så mye, at da jeg skulle låse meg inn i leiligheten, mistet jeg nøklene to ganger. Forsøkte å låse opp døren og åpne konvolutten samtidig.

Da jeg endelig kom inn i leiligheten, gled alt jeg hadde i hendene på gulvet. Bortsett fra brevet. Jeg satte meg ned på gulvet, akkurat der jeg stod. Jeg visste ikke om innholdet ville slå meg i bakken eller ikke. Men man formidler vel ikke alvorlige sykdommer i et brev, tenkte jeg. Men frykten var der likevel.

image

Jeg skjønte ikke helt hvorfor ordene var så vanskelig å tyde, men faktum var jo at øynene allerede var fylt av tårer. «Veldig fredelig cyste», «ikke mistanke om ondartet sykdom», «henvist til plastisk kirurgi». Så jeg gråt, jeg gråt så voldsomt, så befriende og skrekkslagen.

Jeg satt der på gulvet en stund, jeg vet ikke helt hvor lenge. Tørket tårer, lo og gråt litt til. Kjente en uendelig hard knute i brystet løse seg umiddelbart opp. Jeg følte jeg kunne rette ut ryggen, at det var lettere å puste. Klart det, det er jo mulig at hun står ovenfor en operasjon på et eller annet tidspunkt. Men akkurat da gledet jeg meg over gode nyheter.

Og siden har hverdagen vært litt lettere. Til tross for at jeg til tider føler meg uendelig ensom. Til tross for at jeg er så trøtt og sliten, til tross for at hun lille har begynt å skulle drikke uante mengder vann på nattestid og roper på meg hele tiden, til tross for at jeg mistenker trassalderen er i ferd med å gjøre sitt inntog og til tross for at alle bekymringer, dårlige samvittigheter og vonde følelser herjer fritt på innsiden.

image

Siden fredag, har jeg tatt noen avgjørelser. De aller fleste kommer aldri på trykk, eller vil aldri bli sagt høyt. Mens noen må jeg si høyt, slik at jeg faktisk gjør det. Som å ta bedre vare på meg selv, som å prioritere meg selv en gang i blant, som å si nei litt oftere, som å være litt mer egoistisk. Og om mulig, elske litt høyere, bedre og inderlig.

Denne sommeren har vært fin, og veldig veldig vanskelig.

imageimageimageimageimage

eksfruer

Om den kaotiske hverdagen vår

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om den kaotiske hverdagen vår

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om den kaotiske hverdagen vår

Om den kaotiske hverdagen vår