Arkiv | Betraktninger RSS feed for this section

Svangerskapet dag 272

28 Jun

– Åh, bare vent. Om noen måneder savner du gravidmagen, kvitrer hun. Øynene mine presses såvidt sammen, og jeg kjenner at en ny hetetokt er i anmarsj. Egentlig har jeg lyst til å slå henne i strupen, men jeg vet at dette svangerskapet har vært preget av hormoner og at jeg ikke burde gjøre det. Jeg ler og mumler vel, og sier at jeg må rekke barnehagen.

På vei til bilen, tenker jeg at det er fint å ha barn, i grunn. Man kan alltid bruke dem som en unnskyldning. «Jeg må gå, jeg skal rekke barnehagen», «får ikke tak i barnevakt», «hun er ikke helt i form, så da må vi holde oss hjemme» og slike ting. De gangene det ikke er fint å ha barn, er når man er høygravid og har vært forstoppet så lenge at man ikke husker hvordan det er å drite normalt og man har en blodig kamp på det altfor varme badet (eller var det hormonene?), mens hun på 4,5 år klorer på døren fordi radaren hennes sa at nå hadde du et øyeblikk alene.

– Mamma vil være alene på badet!, brøler jeg. Men det stopper ikke hun på 4,5 år. Hun fortsetter kloringen på baderomsdøren. Fordi «hun må bæsje» og veien ned i første etasje til det andre toalettet vi har, blir altfor lang.

I de øyeblikkene, hvor hemoridene pulserer av smerte, svetten har klistret alle klærne til kroppen din og hormonene koker så hardt at hjertet ditt slår fortere enn noen gang – da er det ikke så stas å være mamma.

Nå har jeg snart fullført mitt andre svangerskap, som på mange måter har vært annerledes enn det første. Jeg vil fortsatt konkludere med at det er et rent helvete å være gravid. Altså, jeg gleder meg mer enn noe annet til å få treffe sønnen min og til å få holde ham i armene mine, men prosessen dit – unner jeg ingen. Nesten.

Jeg har tidligere hatt kolleger som har trippet rundt i høye hæler hele svangerskapet og som for det meste har kunnet gått i sin vanlige garderobe omtrent hele svangerskapet. De har løpt opp Stoltzekleiven hver helg (og noen ganger i hverdagen også), sydd sitt eget babynest og innredet et helt babyrom alene.

Mitt andre svangerskap har omtrent forløpt seg på denne måten:
Oppdaget at jeg var gravid fordi jeg var så vanvittig kvalm og buksene ble raskt stramme. Bekkenløsningen ankom også denne gangen, som ikke bare gir vanvittige smerter – men om du våger å være i ro litt for lenge, føles det som om noen har superlimt skjelettet ditt sammen i underkroppen. Så har vi halsbrann. Du drikker og spiser medisiner for det, men hver gang du legger deg bakover, føles det ut som om spiserøret ditt etser i stykker. Og hvis du spiser, så klarer du nesten ikke få ned maten – så du kaster den like gjerne opp. Hvert eneste måltid. Jeg har løpt på do og tisset sikkert en milliard ganger siden starten, og jeg kan ikke forestille meg hvor mye penger jeg har brukt på Pierre Robert-truser på Kiwi’en, fordi et nys kom overraskende på meg midt i arbeidstiden. Nå har jeg sikkert nittiåtte Pierre Robert-truser i skuffen hjemme, fordi jeg ikke kan planlegge.

Og så hormonene.

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig plaget av hormoner (som påvirker humøret), hverken i fobindelse med mensen eller da jeg var gravid med førstemann. Men dennne gangen har hormonene ridd meg som en hingst. Det er et under at mannen min fortsatt ville gifte seg med meg, og at han fortsatt kan smile til meg. Jeg har flere ganger følt meg som en utro mann som kjøper blomster til kjæresten sin, bare jeg har kjøpt playstation 4-spill og skrevet unnskyld førtiåtte ganger på et kort. Går det an å være SÅ sint? SÅ lei seg og SÅ frustrert? Jeg har flere ganger sagt unnskyld til mannen min MENS jeg har vært helt psyko, fordi jeg selv har vært klar over at jeg har vært ute av kontroll.

For noen dager siden, sa han at han ikke lenger husker hvordan jeg er uten hormoner. La oss håpe at jeg er hakket mer urimelig når hormonene er borte, og at følelsene mine er LITT mindre sterke når den tid kommer.

Hadde vi reflektert litt mer over hvordan dette svangerskapet kunne påvirket oss, tror jeg ikke vi hadde besluttet å selge to leiligheter, gifte oss, kjøpe hus OG flytte (og pusse litt opp) på bare 6 måneder.

Jeg har dessuten aldri veid så mye og selv gravidbuksene er nå ubehagelig å ha på seg. Preglife-appen på mobilen min forteller meg at det er 10 dager igjen til termin, men hver eneste dag håper jeg at dagen er kommet, fordi jeg som regel ligger i fosterstilling og er så kvalm at jeg spyr bare av tanken på lukten av NOE og har så vondt at selv det å reise seg fra sofaen gjør at jeg nesten er på gråten hele tiden. Ja, og nevnte jeg at jeg sjelden sover mer enn tjue minutter i strekk?

Hjelp meg.

Advertisements

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

29 May

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

Ny desember

18 Dec

Det er 3 år siden nå. Jeg husker det så inderlig godt. Sorgen og skuffelsen rev i magen, og i blant gråt jeg noen stille tårer bak butikkreolene. Sorgen var endelig, og så mørk.

Hun ser på meg med store øyne og konstanterer at også hun har en pappa. «Ja, lille venn, du har også en pappa». Hun tenker litt og forteller meg de samme ordene jeg selv har brukt for å forklare henne. At han ikke kan bo med oss fordi han er svært syk, men at han er veldig glad i henne selv om. Jeg smiler fint til henne og spør henne om hun husker hva han heter. Jeg forteller henne navnet hans og finner frem det fineste bildet jeg har av dem. Hun var en nyfødt baby og han var tilsynelatende lykkelig. Jeg forteller henne at han var så veldig glad da hun kom ut av magen min og at han ville holde henne hele tiden. Hun smiler bredt og gjentar alt jeg sier. For hvis man sier det høyt, er det sant.

Bare noen dager seinere falt han for fristelsen. Og verden min falt i grus. Desember ble en tåkete måned, en ør, altoppslukende og sorgfull måned. Jeg husker noen tårer trilte nedover kinnet mitt på julaften, mens hun sov i armene mine og resten av familien lo av en morsom historie.

Han var som en avhengighet for meg. Men det var ikke jeg som var hans avhengighet.

Det går tre år. Tre lange år som flyr forbi. Avhengigheten min er borte for lengst, men hans lever enda i aller sterkeste grad. I blant ser jeg skyggen av han rundt om i byen, den skyggen som representerer alt som er vondt, alt som er sårt for meg.

Men denne desember er annerledes. Den er ikke forbitret av et knust hjerte, vonde minner og sorg. Den er en oppdagelse og en lykke som jeg ikke kan finne ord for å beskrive. Hun lille oppdager det magiske ved julen og tar meg med på reisen. Hun kysser meg til jeg blir våt på kinnet hver eneste kveld, og jeg gråter av stolthet når jeg ser julepynten hun har laget i barnehagen. Vi pynter juletreet altfor tidlig, fordi vi vil lage våre egne tradisjoner og baker pepperkaker til vi er kjempelei.

Etter tre år er endelig julen glad igjen.
Endelig har vi vunnet den tilbake.

Hun husker

26 Oct

Hun husker det forsatt, hvor magisk den første snøen var. Spesielt om kvelden, for da ble verden så uendelig stille og det føltes ut som om hun var den eneste i hele verden. Da pleide hun å legge seg ned i snøen, og kjenne hvert eneste snøfnugg fordampe på den varme huden hennes. De små barnefingrene gravde seg ned i snøen, helt til de ble kalde og stive. Da pleide hun å løpe inn igjen, og betrakte snøen videre gjennom snøen.

Hun husker det fortsatt. Hvor uendelig fremmed verden plutselig virket. De hadde flyttet til en ny by, og alt var annerledes. Det luktet til og med fremmed. Siden hun allerede hadde følt seg ensom i flere år, følte hun seg tryggest på avstand. Betraktende og avventende. Noen ganger kunne hun bli revet med, og la sin egen latter blande seg inn med barnelatteren som ljomet i gatene. Noen ganger løp hun så fort at det føltes som om beina skulle falle av. Andre ganger lo hun så mye at hun fikk vondt i kinnene.

Hun husker det fortsatt. At hun på alvor begynte å føle seg annerledes. Hun trodde det var synlig for alle, så hun spilte på det hver eneste dag. Hun lagde latter i hvert eneste rom hun befant seg i, hun lot andre kalle henne klassens klovn, hun lot alle bli blendet. Og på den måten, var hun sikker. Ingen kunne egentlig gjennomskue henne.

Hun husker det fortsatt, hvordan byrden føltes tyngre for hvert eneste år. Hun begynte å føle seg sliten nå, sliten av latteren, av smilene, av fasaden. Frykten for å virkelig bli sett, drev henne likevel videre. Tankene ble tyngende, følelsen av at ingen virkelig kjente henne. Selv for familien holdt hun show, uansett hvor sliten hun var. Men noen dager. Bare noen – så var gleden og lykken så altoppslukende, energigivende og vidunderlig – at hun klarte litt til.

Hun husker det fortsatt, hvordan hun satt på terrassen pakket inn i tepper og undret seg over hvor årene hadde gått. Hvordan hun hadde forstått hvorfor man kaller det å få hjertet knust, fordi det nettopp føltes akkurat slik. Hun dro håret sitt bakover og lo litt, følte seg noen erfaringer rikere. Jeg er på vei til å bli voksen, tenkte hun lettet. Når jeg blir helt voksen, vil jeg føle meg mer hjemme, da vil jeg føle meg mindre fremmed i verden, tenkte hun.

Hun husker enda hvordan hun luktet, akkurat i det hun så verdens lys for første gang. Hun husker enda den overveldende kjærligheten, alle de våkne nettene og alle de enorme følelsene som måtte gjøres plass til. Hun husker fortsatt hvor uendelig stolt hun var for å få en nydelig datter. Men hun var ofte våken, og bekymret seg for fremtiden. Ville datteren føle seg like ensom, som hun selv hadde gjort? Ville hun være like tynget og overveldet av den, som henne?

Hun husker det fortsatt, hvordan de små barnehendene til datteren hennes, knep ned i snøen. Hvordan hun lente hodet bakover for å kjenne snøfnuggene på nesen sin. Hvordan den lille jenten lo høyt og forsøkte å fange hvert eneste snøfnugg. Hun husker selv hvordan det føltes at verden var et magisk sted, hvordan alt måtte utforskes og oppdages. Og hun smiler, fordi datteren hennes synes alt er så vidunderlig.

Og nå. Vet hun at hun ble voksen for lenge siden, og at hun enda føler seg annerledes. Men hun vet også at hun aldri vil føle seg annerledes. Hun smiler ved tanken, fordi hun vet hun er heldig. Fordi hun har så mange verdifulle mennesker rundt seg og fordi hun endelig vet at man aldri kan bli definert basert på den som elsker deg. Hun vet at selv om livet kan være så ulidelig vanskelig iblant, så vil det alltid bli vidunderlig skjønt igjen.

Vakuum.

3 Feb

Hun gråter, der hun sitter i sofaen min. Jeg retter litt på bukselinningen. Det gjør fortsatt vondt etter operasjonen. Og når hun gråter, gjør det vondt. Overalt.

– Selv om jeg ser du er så sliten, mer sliten enn jeg noensinne har sett deg før, kjemper du hver eneste kamp alene. Uten å slippe noen andre inn, uten å la andre hjelpe deg.

Jeg svelger unna den store klumpen i halsen min, den store, seige klumpen som er der fordi hun har rett. Den klumpen som vil få meg til å gråte, dersom den ikke forsvinner. Øynene mine fylles av tårer, men jeg slipper ikke løs en eneste én.

Da jeg våknet fra operasjonen, var alt i en tåke. Jeg lo av meg selv fordi jeg sa mye rart, fordi jeg gjorde mye rart. Jeg lo fordi jeg ville high five en sykepleier på alder med min mor, jeg ler fordi jeg ble så forbauset over de store snøflakene utenfor vinduet. Men så ble jeg satt ned i en brun lenestol, med en alvorlig lege foran meg. Og jeg var så vekke at jeg fniste av alt hun sa. Godartet svulst, sa hun. Jeg ville high five henne også. Men de neste ordene hørte jeg ikke helt. Men jeg hørte at de fant noe annet, at et resultat av det kunne være at jeg kanskje ikke kunne få flere barn. Jeg viftet henne vekk med hendene når hun snakket om prøverør.

Så jeg satt der alene i den brune lenestolen. Jeg hørte bare ekkoet av min egen stemme som sa til vennene mine at jeg aldri har fryktet kreft, eller døden. Men at jeg frykter det å ikke kunne få barn. Jeg forsøkte å si til meg selv at jeg har jo allerede et barn, det er mange som ikke har et eneste ett. Men sorgen sank som en stein i magen, sorgen over hva som kanskje aldri kan bli.

Jeg vet det er du som ringer på døren på avdelingen. Jeg hører det på skrittene dine, og jeg føler deg. Du smiler til meg når syklepleieren åpner døren for deg, og du hjelper meg opp i de sterke armene dine. Jeg vil bare gråte når jeg ser deg, men jeg gjør det ikke. Jeg klamrer meg til tårene. Du tar meg med hjem, og tar vare på meg slik bare du kan. Noen ganger forsvinner du litt vekk, og det skjønner jeg jo. Du har jo et liv før meg, du også. Slik som jeg har.

Sorgen ligger tungt over meg, sorgen som kanskje er bortkastet, sorgen som kanskje er fjern for noen, urettferdig for andre. Jeg lar den tynge meg ned, og bare når jeg sovner av smertestillende, får jeg litt ro.

Det går likevel ikke mange dager før jeg sitter i sengen min i mørket. Jeg hører du beveger deg inne i stuen og jeg vet hva du tenker. Jeg vet at du føler at noe ikke stemmer, at latteren min er stilnet og at frykten er tilstede. Jeg hører skrittene dine komme nærmere meg, og du bryter stillheten når du spør om jeg gråter.

Jeg tørker tårene mine og sier nei. Jeg hører du smiler svakt når du spør om jeg lyver. Jeg svarer kanskje litt, og tørker flere tårer. Du setter deg foran meg og sier at det er greit at jeg gråter, og at jeg kan gråte litt på skulderen din om jeg vil det. Du spør meg hvorfor jeg gråter, og jeg sier at jeg er sliten, at jeg har det vondt. Du spør om jeg gråter for noe annet også, og jeg sier kanskje. At jeg kanskje gråter for noe annet også.

For det gjør jeg. Ikke bare fordi jeg har vondt, men fordi jeg er livredd, sliten og føler meg så ynkelig. Du sier at du sitter der til jeg forteller deg hva jeg gråter for, og jeg kjenner at jeg ikke klarer å fortelle deg det. Det eneste jeg klarer å si er at jeg har vært ulykkelig i så mange år nå, og da du kom valsende inn i livet mitt forandret du på alt. Og at det skremmer meg mer enn noe annet. For det er sant, det er virkelig det.

Men jeg forteller deg ikke at jeg tenker mye på hva de sa på sykehuset, at jeg er redd jeg aldri kunne gitt deg et barn dersom det ble oss to. Jeg forteller deg ikke at jeg er redd jeg ikke vil være god nok og at du vil forlate meg. Jeg forteller deg ikke at det skremmer livet av meg at jeg ikke vet hvor jeg har deg. Jeg forteller deg ikke at alt jeg trenger å høre hva jeg betyr for deg, selv om du viser det med hver minste handling hver eneste dag. Jeg tørker tårene mine, og selv med klare øyne ser jeg at du vet. At du vet at det er noe mer.

– Jeg er ikke så flink til å være sårbar, hvisker jeg mens jeg tørker tårene mine. Jeg ser at du er såret, men at du ikke vil presse meg for langt. Du vet allerede hvor skadet jeg er, slik som jeg vet hvor skadet du er. Du tar hånden min og klemmer meg. Spør om vi skal fyre i peisen og kose oss. Jeg klemmer hånden din og sier at det vil jeg gjerne.

Jeg tror ikke du vet hvor mye jeg setter pris på at du ikke presser meg, for at du er der, for at du viser meg trylletriks for å muntre meg opp. Jeg tror ikke du vet hvordan det kiler i magen min når du klemmer meg, eller hvor trygg jeg føler meg når du kysser meg i pannen.

Jeg lar deg fjerne sorgen, og smerten. Jeg lar deg holde den på avstand en liten stund til. Og mens de gode armene dine holder rundt meg mens du sover, tillater jeg meg å føle meg trygg og lykkelig – om så bare for en liten stund.

Jule-blues

30 Nov

Jeg har alltid elsket julen. Jeg mener, her snakker vi julestemning fra oktober og vill glede når kakemennene kommer i butikken. Men nå er det straks 2 år siden livet mitt falt i tusen knas, og jeg innså at jeg ikke kunne være med mitt livs kjærlighet.

Det er først i år jeg innser at julen ikke har vært den samme siden.

Jenten min var 5 uker da han dro. Tomrommet etter han var merkbart, det var en gjenklang av sorg i hjemmet mitt. Foreldrene mine malte stuen min, mens jeg ammet og skiftet bleier, i et forsøk på å gjøre det koselig hjemme hos meg igjen. I et forsøk på å male over sorgen som klamret seg til meg. Og jeg dro på julehandlel alene, med lille babyen min. Mens tårene hele tiden truet bak øynene, og jeg innimellom måtte gjemme meg bak en hylle i butikken for å skjule tårene som rant. Trøstesløs og ensom. På julaften etter alt av besøk var ferdig og vi hadde kommet oss inn dørene hjemme – satt jeg og gråt. Med hun lille ved siden av meg sovende, uvitende om den uendelige sorgen jeg kjente.
På nyttårsaften, satt jeg i den mørke stuen min med jenten min sovende i armene mine, mens jeg hørte klokken slo tolv og alle rakettene smalt rundt i hele byen. Og jubel fra glade mennesker. Jeg gråt.

I fjor jobbet jeg igjen. Forsøkte å drukne meg selv i arbeid mens jeg var på jobb og forsøkte å la gleden fylle meg mens jeg var med jenten min. Og så kom kveldene. Jeg satt alene i stuen, omringet av julelys og andre stuevinduer som et display av julestemning og familieglede. Det var ikke mange månedene etter det aller siste forsøket mellom meg og pappaen til jenten min, gikk rett til helvete. Vi var hos foreldrene mine i julen, og jeg forsøkte å skjule sorgen så godt jeg kunne. I blant vandret jeg i stuen, bare for å skjule tårene som rant.

Det er først i år jeg innser at julen som alltid har vært fylt av glede, er blitt en høytid av sorg over alt som ikke ble. Over han som ikke klarer å være pappaen til jenten min, som er verdens søteste, snilleste og godeste. Det er blitt en påminnelse på det som er så vondt å tenke på, at magen knyter seg bare ved tanken. På alt som ikke lenger er, og som aldri vil bli.

Jeg skal forsøke så godt jeg kan, jeg skal gi det mitt beste – å la julen bli en glede igjen – både for hun lille og for meg selv.

She’s so hard

14 Nov

«Role-reversal», sier den utenlandske typen til venninnen min. Jeg sukker tung og ser intetsigende på han. Jeg har gitt slipp på enda en fin fyr, bare fordi han ble en kjerring. Behov for konstant bekreftelse og overanalyserte alt. Jeg tar en ny slurk av brusen min og ser ut vinduet. Og innser i det kullsyren når nesen, at jeg er blitt ødelagt et sted på veien.

Venninnen min foreslår at jeg skal holde kurs for de single venninne hennes, i hvordan å få en fyr interessert. «Men det er jo ikke noe problem», sier jeg. «Det er jo bare å finne en fyr du ikke er interessert i, så ordner det seg kjapt.»

For det er jo det som skjer, når man har en illusjon om at drømmemannen kommer rekende på en fjøl. Jeg mener, bare en fyr har sett ok ut og fått meg til å le de siste månedene, har jeg umiddelbart tenkt tanken at her kan det bli noe mer. Og så har jeg innledet en «greie», som kjapt viser seg å være uinteressant, sånn egentlig. Derfor blir jeg uengasjert – derav interesserte gutter. Er det ikke nitrist at det først er da de legger seg i selen for å imponere deg?

Jeg skylder på ensomheten, og den enorme trangen til å komme seg videre fra sorgen og savnet. Etter å ha prøvd å begrave tristheten med melkesjokolade og eplejuice i månedsvis, fant jeg ut at det eneste som kom ut av det, var noen ekstra kilo. Derfor tenkte jeg at jeg måtte bare kaste meg ut i det. Prøve å finne det eneste jeg føler jeg mangler i livet. Prøve å fylle tomrommet som eksen etterlot, og fylle igjen det store, svarte hullet inne i meg.

Jeg har jo nevnt det før, men jeg har blitt overveldet av alt fra stalkere, ungfoler, en fyr som skrev «klem» etter hver eneste bidige tekstmelding og en pinlig mengde bilder av kjønnsorgan. Jeg er faktisk ganske sikker på at han ene hadde tendenser til å være en blotter. Men det er en annen historie.

«Er det noe i veien med meg?», spør jeg venninnen min i fullt alvor. Hun tar en pause, jeg ser hun tenker. Og jeg tenker at det er fint hun faktisk tenker på det, for da får jeg sikkert et ærlig svar.
«Jeg vet ikke», svarer hun. «Jeg tror ikke det», svarer hun. Jeg klør meg i hodet og sukker tung. Tar meg en ny slurk med brus.

Og for første gang åpner jeg meg helt opp. Jeg forteller om hvordan livet mitt med eksen var. Om hvordan jeg føler at jeg snakker om to ulike mennesker når det gjelder han, om hvordan det føles fjernt for meg å snakke om han, som om han aldri har vært et valg jeg har tatt.
Jeg gråter ikke. Men jeg kjenner hjertet banke på innsiden, som et tegn på at jeg fortsatt føler noe, på at jeg fortsatt lever og er her. Jeg er glad at jeg fortsatt er meg, selv om det ikke har føltes slik på veldig, veldig lenge.

Mobilen piper. Klok av skade, myser jeg med øynene i tilfelle det nytt upassende bilde dukker opp på skjermen. Det er en fyr. Som jeg nettopp har truffet. Jeg smiler til venninnen min, trekker på skuldrene. «Jaja, jeg får vel prøve på nytt igjen.»

Og så gjør jeg det.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.