Arkiv | Frøken RSS feed for this section

Frøken Hvordan og Hvorfor.

7 Sep

– Det æ møkt ute, sier hun med trøtt og søvnig stemme. Det blonde håret er bustete og øynene hovne av søvn. Jeg trekker henne inntil meg og kjenner at hun enda er varm etter natten. Jeg lukter henne inn, og kjenner kjærligheten er overveldende.

Jeg forsøker så godt jeg kan å forklare henne at det er mørkere ute om morgen og om kvelden når det er høst og vinter. Mens jeg famler med ordene og jeg ser ansiktet hennes blir stadig mer forundret, skjønner jeg at det høres helt absurd ut.

Det er mange ganger hun setter meg litt fast, og jeg blir mer fristet til å svare «fordi det bare er sånn», selv om jeg vet at det svaret bare skaper mer spørsmål. Og flere ganger kan jeg være enig med henne. Det er helt absurd at det er mer mørkt ute på vinterhalvåret og at noen ganger kommer ikke bybanen når den egentlig skal. Jeg kunne begitt meg ut på lange forklaringer og mulige årsaker, men jeg gir meg. Jeg trekker på skuldrene og undrer meg sammen med henne. Det er fint å være nesten fire, i blant.

Som når hun spør meg hva fremmede mennesker heter. Hun ser jo på meg som en som kan absolutt alt, så hvorfor vet jeg ikke navnet på damen med gul kjole? Eller mannen med like langt hår som Elsa? Eller når hun sier at jeg må kjefte på den voksne damen som sykler, fordi hun ikke har på seg hjelm. Eller at vi kan si høyt at noen har krykker eller rosa jakke. For det har de jo. Og så spør hun hvor mange minutter det tar for såret på fingeren å gro og hvor mange ganger man kan vaske hendene før neglelakken faller av. Hun spør hvorfor hun ikke har nok penger til å kjøpe en rosa bil til meg og en trampoline til seg selv (og et hus med hage til å sette trampolinen i) og hvorfor det tordner. Hun spør hvorfor jeg er glad i henne og og hvorfor jeg vil kose med henne. Hun spør hvorfor vi ikke kan spise is til middag og hvorfor chips faller under kategorien «godteri». Hun spør meg hvorfor det er så mange søledammer og hvorfor det er onsdag og ikke lørdag. Hun spør meg hvor lenge det er til bursdagen sin og vil at jeg skal vise det på fingrene.

Og så kommer de mer vanskelige spørsmålene, som kanskje er lettest å svare på av alle.

«Pappaen min som jeg hadde da jeg va liten, kan ikke væle med oss.»
«Ja, han er syk. Så noen andre må passe på han, det kan ikke vi»
«Pappaen min æ syk, men jeg ha fått en ny pappa.»
«Ja, hvis du vil at han skal være pappaen din, så bestemmer du det.»
«Ha han sagt at han vil væ pappaen min?»
«Ja, min venn – det vil han.»
«Flott, da kan han væle det og vi kan væle i familie og deje to kan væle kjæsten min»

Tenk å være bare nesten fire år.

 

5 Apr

Hun har følt seg ulik så lenge hun kan huske. Annerledes, utenfor. Hun har så lenge følt at hun må finne ut en måte å presse seg inn i en form hun ikke helt passer. Som å få en firkant i en sirkel.

Hun kunne sitte lenge i det høye gresset. Kjenne på gresset. Glatt den ene veien, hard og ru den andre. Og det var slik hun følte seg. Hun lukket øynene lenge, og lengtet etter å bli voksen. Kanskje hun ville føle seg annerledes da. Kanskje hun ville passe inn. Hun plukket forsiktig på de små sårene som sommeren hadde merket beina hennes med. Det var første gang hun virkelig kjente det, uten å kunne gi det et navn. Hun lurte på hvor lenge hun kunne være borte før noen la merke til det. Før noen savnet henne.

For hun trodde aldri at hennes stemme var viktig. At hun var betydningsfull. Hun forsøkte å late som om hun var som alle andre, slik at hun kanskje ble viktig. Slik at hun ble verdt å høre på. At det hun sa, ikke ville være dumt eller feil.

Hun reiste seg fra det høye gresset, og begynte å gå oppover skråningen. Hun gjemte seg i det lille huset, det som rommet hundrevis av minner. Det som tilhørte barn, som var fullt av leker, gamle blader og maur. Hun tenkte hun skulle sitte der og vente på at de kom og letet etter henne. Da ville de bli glade når de fant henne. Og de ville forstå at også hun var viktig.

Men ingen kom. Og heller ikke den dagen følte hun seg betydningsfull.

Hun ble større, og stadig kjempet hun for å bety noe. For å være viktig. Hun ønsket at alle ville høre på henne når hun snakket. Hun ble kjapp i replikken, og alle synes hun var morsom. Og hun ble glad, for endelig hørte de på henne. Men innerst inne, følte hun seg aldri betydningsfull. Selv om tristheten og ensomheten erobret henne, smilte hun hver eneste dag. Hun undret seg over hvorfor ingen så at hun egentlig ikke smilte. Hvorfor alle trodde hun hadde det så bra. Kanskje ingen brydde seg, sånn helt på ordentlig. For hun betydde jo ikke så mye, gjorde hun vel?

Hun ble voksen. Og nå forsøkte hun å erobre alle med humor og kløkt. Hun leste alt hun kom over, og ble skarp. Men hun var fortsatt ikke viktig. For menn var hun en dame redusert til en verpesyk, gifteklar hobbykokk. Men hun var ingen av delene. Ikke egentlig. For kvinner, var hun redusert til konkurranse. Men det eneste hun ønsket, var å være betydningsfull.

Hun ble mor. Og det slo pusten ut av henne. Hun så den lille skapningen, med mørkt hår som ble blondt. Den lille blåøyde, morsomme, glade jenten som tviholdt seg fast. Først i fingeren, deretter rundt halsen. Den lille jenten som ropte etter henne om natten. Den lille jenten som aller først satte mamma. Den lille jenten som tegnet hundrevis av tegninger og perlet hundrevis av smykker til henne. Den lille jenten som søkte trygghet i mammas armer. Den lille jenten som gråt på mammas fang eller stilte de vanskelige spørsmålene. Den lille jenten som lærte å sykle, eller våget å bade. Den lille jenten som frydehylte når mamma kom og hentet henne i barnehagen. Den lille jenten som febersyk sluknet på mammas fang. Den lille jenten som sa «mamma, jeg elsker deg».

Plutselig innså hun at det var ikke så viktig å være viktig for alle. Men det var viktig å være betydningsfull for noen.

 

Ny desember

18 Dec

Det er 3 år siden nå. Jeg husker det så inderlig godt. Sorgen og skuffelsen rev i magen, og i blant gråt jeg noen stille tårer bak butikkreolene. Sorgen var endelig, og så mørk.

Hun ser på meg med store øyne og konstanterer at også hun har en pappa. «Ja, lille venn, du har også en pappa». Hun tenker litt og forteller meg de samme ordene jeg selv har brukt for å forklare henne. At han ikke kan bo med oss fordi han er svært syk, men at han er veldig glad i henne selv om. Jeg smiler fint til henne og spør henne om hun husker hva han heter. Jeg forteller henne navnet hans og finner frem det fineste bildet jeg har av dem. Hun var en nyfødt baby og han var tilsynelatende lykkelig. Jeg forteller henne at han var så veldig glad da hun kom ut av magen min og at han ville holde henne hele tiden. Hun smiler bredt og gjentar alt jeg sier. For hvis man sier det høyt, er det sant.

Bare noen dager seinere falt han for fristelsen. Og verden min falt i grus. Desember ble en tåkete måned, en ør, altoppslukende og sorgfull måned. Jeg husker noen tårer trilte nedover kinnet mitt på julaften, mens hun sov i armene mine og resten av familien lo av en morsom historie.

Han var som en avhengighet for meg. Men det var ikke jeg som var hans avhengighet.

Det går tre år. Tre lange år som flyr forbi. Avhengigheten min er borte for lengst, men hans lever enda i aller sterkeste grad. I blant ser jeg skyggen av han rundt om i byen, den skyggen som representerer alt som er vondt, alt som er sårt for meg.

Men denne desember er annerledes. Den er ikke forbitret av et knust hjerte, vonde minner og sorg. Den er en oppdagelse og en lykke som jeg ikke kan finne ord for å beskrive. Hun lille oppdager det magiske ved julen og tar meg med på reisen. Hun kysser meg til jeg blir våt på kinnet hver eneste kveld, og jeg gråter av stolthet når jeg ser julepynten hun har laget i barnehagen. Vi pynter juletreet altfor tidlig, fordi vi vil lage våre egne tradisjoner og baker pepperkaker til vi er kjempelei.

Etter tre år er endelig julen glad igjen.
Endelig har vi vunnet den tilbake.

Ny

11 Aug

Det var en fredag. Forrige fredag, faktisk. Jeg skulle ta noen glass vin med en kompis senere den kvelden. Hadde sagt god natt til lille jenten min og lagt henne borte hos foreldrene mine. Jeg trengte en pause den dagen. Et pusterom. Jeg låste meg inn ytterdøren hjemme hos meg, sjekket postkassen og så et brev fra sykehuset. Et brev.

image

Hendene skalv så mye, at da jeg skulle låse meg inn i leiligheten, mistet jeg nøklene to ganger. Forsøkte å låse opp døren og åpne konvolutten samtidig.

Da jeg endelig kom inn i leiligheten, gled alt jeg hadde i hendene på gulvet. Bortsett fra brevet. Jeg satte meg ned på gulvet, akkurat der jeg stod. Jeg visste ikke om innholdet ville slå meg i bakken eller ikke. Men man formidler vel ikke alvorlige sykdommer i et brev, tenkte jeg. Men frykten var der likevel.

image

Jeg skjønte ikke helt hvorfor ordene var så vanskelig å tyde, men faktum var jo at øynene allerede var fylt av tårer. «Veldig fredelig cyste», «ikke mistanke om ondartet sykdom», «henvist til plastisk kirurgi». Så jeg gråt, jeg gråt så voldsomt, så befriende og skrekkslagen.

Jeg satt der på gulvet en stund, jeg vet ikke helt hvor lenge. Tørket tårer, lo og gråt litt til. Kjente en uendelig hard knute i brystet løse seg umiddelbart opp. Jeg følte jeg kunne rette ut ryggen, at det var lettere å puste. Klart det, det er jo mulig at hun står ovenfor en operasjon på et eller annet tidspunkt. Men akkurat da gledet jeg meg over gode nyheter.

Og siden har hverdagen vært litt lettere. Til tross for at jeg til tider føler meg uendelig ensom. Til tross for at jeg er så trøtt og sliten, til tross for at hun lille har begynt å skulle drikke uante mengder vann på nattestid og roper på meg hele tiden, til tross for at jeg mistenker trassalderen er i ferd med å gjøre sitt inntog og til tross for at alle bekymringer, dårlige samvittigheter og vonde følelser herjer fritt på innsiden.

image

Siden fredag, har jeg tatt noen avgjørelser. De aller fleste kommer aldri på trykk, eller vil aldri bli sagt høyt. Mens noen må jeg si høyt, slik at jeg faktisk gjør det. Som å ta bedre vare på meg selv, som å prioritere meg selv en gang i blant, som å si nei litt oftere, som å være litt mer egoistisk. Og om mulig, elske litt høyere, bedre og inderlig.

Denne sommeren har vært fin, og veldig veldig vanskelig.

imageimageimageimageimage

Pusterom

3 Jul

Så, hva har jeg bedrevet den siste tiden?

Hatt feber og halsbetennelse, jobbet ræven av meg på jobben, feiret en god kamerat, tatt et nytt hull (inne) i øret, vært ensom, vært glad, vært lei meg, lekt med duplo og dukker og high fivet med lille jenten min.

Ikke noe mer enn hva livet har å by på i hverdagen, egentlig. Sitter litt fast, føler jeg. Tenker de samme tankene igjen og igjen, føler på de samme følelsene og føler at noen kvelder går på repeat.

Jeg finner glede i lille skatten min, som lærer nye ord hver eneste dag og er så full i tøys, at hjertet mitt nesten brister. Jeg finner glede i vennene mine, som jeg er så glad i, at jeg nesten får tårer i øynene av å tenke på det. Jeg finenr glede i familien min – referansepunktet mitt, grunnmuren min, ankeret mitt. Jeg finner glede i jobben min, som jeg gleder meg til å gå til hver eneste dag. Og jeg finner glede i å være selvstendig, å eie mitt eget hjem, min egen bil, at jeg slipper å ligge våken over regninger (som jeg åh, har gjort så mange netter før) og jeg finner glede i å være meg selv igjen. Glad, spøkefull, lattermild og tankefull. Jeg får ta det vonde med det gode, egentlig.

Det er rundt 2 uker til jeg fyller 28 år. Jeg grøsser litt ved tanken, egentlig. Men feire meg selv, det skal jeg. Med ballonger og rødvin, gode venner og deilig musikk. Jeg skal late litt som jeg er 22 år igjen, med hele verden foran meg og uten de aller verste livserfaringene. Bare for én kveld.

Men før den tid, skal vi noe annet. Vi skal til Trysil og sniffe inn den vidunderlige varme granskog-lukten og håpe at det ikke regner mye. Det er 12 år siden sist jeg har hatt ferie i juli, og det er 12 år siden jeg har hatt lenger sammenhengende ferie enn 10 dager i strekk…. Gjett hvem som gleder seg helt vilt?

Jeg satser på at du gjettet rett.

Over og ut, K

Etter regnet kommer solen. Og omvendt.

19 May

Det bare slår meg i bakken. Selv om jeg visste hvilke ord hun ville si, var det som en knytteneve i magen. Hun lille, mitt alt, må igjen legges i narkose. MR. Bilde av cysten. Eller svulsten som det kanskje kan være. Som mest sannsynlig er godartet. Mest sannsynlig. Alt jeg tok fra det var at det ikke er sikkert at den er godartet. Legen sa selvfølgelig det hun alltid sier når hun slår folk i bakken med ordet svulst; «Det høres så skummelt ut, men det er som regel ikke det».

Hun sier at den sitter så fast, der den ligger mellom øyenbrynene hennes. At de må finne ut om den er i kontakt med hodeskallen. Om den er i kontakt med hjernehinnen. Og at hun vil diskutere saken i et tverrfaglig team. Det eneste jeg tok ut fra begrepet tverrfaglig team, er at ingen tør å ta avgjørelsen alene, at dette er ikke noe de gjør hver dag. De må sammen finne ut hva de skal gjøre. Hvis.

Jeg vet jo det, at alt sikkert er fint og vel. At det ikke er noe og bekymre seg for. «De er jo så flinke på Haukeland», «Det er ingenting og tenke på, alt kommer til og gå bra!» Hadde du selv orket å tenke det for deg selv, om det hadde vært ditt barn? Hadde du tatt sjansen på og ta det for gitt at alt vil gå bra?

Jeg måtte tilbake på jobb. Stirret febrilsk på dataskjermen i noe som føltes en evighet. Forsøkte å samle tankene mine, redselen min. Men det føltes som å fange vann med sil.

Vente, vente, vente. På brevet, hvor det vil stå en dato. Et klokkeslett. Og hvor det informeres om at pasienten må faste før narkosen. Pasienten. De kan ikke bytte ut ordet med navnet hennes en gang. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg bryr meg om det. Men hun er jenten min. Hun betyr mer enn noen ting i verden. Hun er lille hjertet mitt.

Jeg jobber på autopilot, hører klokken tikke. Men ingenting annet enn det og hjerteslagene mine. Som jeg kjenner eksploderer med jevne mellomrom.

Og så kommer raseriet. Det antageligvis berettiget, men lite konstruktive og lite hjelpsomme raseriet. På han. Han som valgte et liv som hun aldri kan være en del av. Han som sviktet oss, sviktet henne. Han som ikke en gang vet at hun har en kul, selv om jeg har sagt det. Han som aldri sender en tekstmelding for å høre hvordan hun har det. Han som burde vært her, holdt henne i hånden. Holdt meg i hånden. Ikke fordi han fortsatt er glad i meg, men fordi hun er vår. Fordi hun er det eneste gode som kom ut av årene våre sammen. Fordi hun betyr mer enn absolutt alt i verden.

Jeg lukker kontordøren og gråter litt. Mest av redsel. Men også fordi jeg er ensom, alene og vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt dette. Jeg puster hyppig, overfladisk. Panikken griper meg. Hvorfor kan ikke noen holde meg i hånden også? Hvorfor kunne han ikke stått der, tatt imot meg når jeg faller og gråter – fordi min lille skatt blir slapp i armene mine av narkosen. Hvorfor kunne han ikke sittet der med meg, når beskjeden kommer – om hva det egentlig er. Det er ensomt å være den eneste som lever og ånder for henne, når hun hadde fortjent to som gjorde det. Sårt og vondt.
Jeg ønsker hele verden for henne, og hadde ofret alt godt i livet hvis det betydde at livet hennes ble rikt og lykkelig.

Jeg tror ikke det er alvorlig. Men jeg tar heller ikke sjansen på å ikke være forberedt på det.

Barnehageoppstart

30 Nov

For en stund siden fikk jeg forespørsel om å lage ett eget innlegg om barnehagestarten til Frøken.

Første og fremst var jeg paralysert i de to månedene før hun skulle begynne. Dagene raste avgårde og jeg gruet meg fælt! Barn er rundt halvannet år når de begynner og forstå at du kommer tilbake, når du forlater dem. Så du kan tro den dårlige samvittigheten min har vært enorm, da hun måtte begynne som en liten 1-åring…

Første dag skulle vi komme kl 12 og være der frem til kl 14. Vi møtte kontaktpersonen hennes i døren. Det er den personen som skal være med henne mest i begynnelsen, slik at hun kan «knytte» seg til ett menneske og bare trenger og forholde seg til en helt i begynnelsen. Vi satt og lekte, det vil si at Frøken satt på fanget mitt og studerte omgivelsene nøye. Etterhvert tok de inn en liten solstråle av en gutt som var litt eldre enn Frøken og en annen gutt som hadde begynt noen uker før og var på omtrent samme alder som henne. En halvtime før vi skulle gå, var det tid for frukt i barnehagen. Frøken passet på at jeg var i nærheten stort sett hele tiden, men synes det var litt stas å sitte rundt et bord med en hel haug med andre unger.

Etter den dagen var jeg egentlig litt… bekymret. Nå i ettertid tror jeg det dreide seg om at det plutselig ble så virkelig for meg – samt at jeg syntes det virket så kaotisk. Men for all del, damene hadde full kontroll på alle sammen – og alle ble sett og hørt når de krevde det. Jeg har jo tross alt aldri vært i en barnehage før. All cred til disse flinke menneskene som jobber med barn!!

Dag nummer to skulle vi møte på samme tid. Det ble mye det samme som dag 1. Frøken var hakket mer nysgjerrig og begynte å gi kontaktpersonen leker hun fant rundt omkring. Fremdeles skeptisk og holdt seg i nærheten av meg. Men i blant ble hun så revet med av alt det nye, at hun vandret litt avgårde. Den siste halvtimen trakk jeg meg unna, og det gikk helt fint. Hun gråt da hun så meg igjen, men det gikk kjapt over.

I disse dagene spurte jeg konstant de ansatte hva de foretrakk at jeg gjorde. Om jeg skulle involvere meg i Frøken og det hun gjorde, eller om jeg bare skulle være tilstede. Jeg fikk så som så svar, men jeg tror de tenkte at dette visste jeg best selv etter jeg sa hva jeg jobbet med… Så jeg savnet litt veiledning. Jeg har jo tross alt aldri hatt innkjøring med barn i barnehage før!

Den tredje dagen var målet å levere henne til vanlig tid (om morgenen), og deretter gå. Jeg overleverte henne til kontaktpersonen etter mye kos og klemming. Jeg tror ikke hun helt skjønte hva som foregikk da jeg skulle gå, hun gråt ikke. Men jeg så hun ble tydelig utilpass og omtrent avventet mitt neste trekk. Etter tips fra kontaktpersonen dro jeg ikke ut farvel-senansen. Jeg sa masse kliss og hadet, før jeg snudde ryggen til og gikk. Du kan tro hjertet mitt blødde!
Den dagen følte jeg meg helt amputert. Jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Gråt en skvett og tenkte på henne konstant.
Da jeg skulle hente henne, fikk jeg vite at dagen hadde gått bra, hun var lett og legge i vognen sin og sov godt og lenge (!!)

Dag fire og fem skulle hun være hele dagene. Det vil si at jeg kortet ned dagen så langt som mulig (etter ønske fra de ansatte), leverte henne kl 08:30 og hentet henne kl 14:00. Og det gikk helt fint! Ikke noe gråt, bare de tydelige tegnene på at hun ikke helt likte at jeg gikk vekk fra henne. Men de sa hun lekte fint, danset i samlingsstund og bablet for seg selv.

Da jeg skulle hente henne den siste dagen i første uken, så jeg en febersyk unge som satt ved siden av henne. Det resulterte jo som tidligere nevnt i en febersyk Frøken som var utslått i en uke med lungebetennelse, øyebetennelse og vond hoste.

Den tredje uken gikk også fint. Det vil si mandag, tirsdag og onsdag. Hun gråt da jeg gikk, men gråten stilnet av idet jeg rundet hjørnet. Hun sov lenge, spiste godt og viste alle tegn på at hun hadde det fint. På onsdagen fikk hun 1 års vaksinen, så på torsdag våknet hun opp med feber og diaré.

Og siden har hun vært hjemme fra barnehagen, gitt. Diaré er ekstremt smittsomt, og derfor kan hun ikke være i barnehagen. Legen mente hun hadde fått en virusinfeksjon som slo ut gjennom tarmsystemet. Så jeg har altså en unge som er i toppform, men bleiene tilsier noe annet. Så nå har hun vært hjemme fra barnehagen i en uke allerede, og ingen tegn til bedring. Legen sa at det lett kunne gå to uker uten at hun ble bedre. Hurra…

Så den første måneden har vært preget av sykdom. Legen på helsestasjonen betrygget meg med at det var helt normalt, og at det første året ville være det tøffeste. Gjennom å være syk vil barna få et bedre immunforsvar, og kroppen deres må lære og håndtere feber. Derfor er det ikke like farlig med en liten kropp som har 40 i feber, som et voksent menneske. Jammen lærer jeg nye ting hver dag etter jeg ble mor!

Jeg har vært litt hjemme fra jobb med henne, og de andre dagene har verdens snilleste mormor og morfar (mine foreldre) passet lille solstrålen min. Det synes jo hun er helt topp, mormor og morfar er jo mamma2 og pappa2.

Siden oppstarten gikk såpass «knirkefritt» (hvis man ser bort i fra sykdom), har jeg liksom ingen knallgode tips og avslutte med.
Det eneste jeg kan tenke meg, er at det er lurt å stålsette seg når man skal forlate barnet sitt i barnehagen. Ingen så små barn har godt av å se at omsorgspersonene deres er ihjel-stresset, det plukker dem opp fort. Og man kan jo bare anta det det vil bli mer ubehagelig å se at stressede foreldrene forlater dem med tårer i øynene.

Det har vært mye følelser rundt dette med barnehagen, litt godt, men mest vondt. Det er vel en tilvenningssak, tenker jeg.
Den dårlige samvittigheten må jeg vel bare lære meg og leve med.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.