Arkiv | Gøy RSS feed for this section

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

29 mai

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

Reklamer

Jeg fant deg, endelig.

23 feb

Det er først nå jeg husker hvordan det egentlig var. Det er nå jeg innser at alt annet i mellom har vært håp, fantasier og middelmådig. Det er nå jeg innser hva jeg har savnet, hvordan jeg har savnet det og hvordan det føles å kickstarte hjertet flere ganger daglig. Det er nå jeg husker hvordan sommerfuglenes vinger kjennes mot innsiden av magen, hvordan kinnene føles etter en hel dag med mange smil. Det er nå jeg husker hvordan det er å føle seg vektløs, vektløs under et beundrende og forelsket blikk.

Jeg er så inderlig, håpløst, voldsomt, altoppslukende, på knærne, hodestups forelsket.

Og når jeg tenker på avstanden som har vært mellom oss. At vi det siste året nesten konstant har befunnet oss i umiddelbar nærhet av hverandre. At vi nok har passert hverandre hver dag, uten å egentlig treffe hverandre. At det var tilfeldigheter som gjorde at jeg snublet over deg, mens jeg forsøkte å finne ut av alt annet. At alt annet i livet mitt, plutselig føltes så feil – og du føltes så rett. At vi har vært fremmende, og så plutselig ligger vi helt inntil hverandre, og jeg drukner i de mørke øynene dine. Og jeg sovner nesten hver eneste kveld i armene dine, og det føles som om jeg alltid har ligget der. Som om armene dine var laget for meg.

Vi ler sammen, vi ler til tårene triller. Vi ler bak kjøleskapsdøren og vi ler mens vi er naken. Vi ler i dusjen og vi ler på kinoen. Jeg forteller deg at jeg tror vi har det gøy med sammen uansett hva vi gjør, og du ser på meg stille med de mørke øynene dine.

– Det tror jeg du har rett i, sier du.

Og så tar du ansiktet mitt mellom hendene dine og kysser meg. Dypt og inderlig.

Noen kvelder er vi mer alvorlige. Jeg forsøker å gi deg litt av smerten min, og vil vise deg de andre sidene mine også. Men du blir. Du stryker vekk håret mitt og kysser meg ømt og stille. Tiden står stille med deg. Og verden holder pusten når du ser på meg, som et drag av spenning som slår gjennom jorden.

Veggene her hjemme fylles igjen av latter, og de vonde minnene og spøkelsene forsvinner inn i skyggene og for en liten stund så glemmer jeg alt. Vi gir hverandre high fives og klager på at vi aldri klarer å se en hel film sammen.

Du tåler alt. Du tåler flyktigheten min, du tåler intensiteten min. Du tåler skyggene mine, spøkelsene mine. Og midt på natten en gang, lover du meg at du aldri vil svikte meg på den måten jeg har blitt sviktet på før. Jeg holder pusten, fordi jeg innser at du kanskje kan være han. Kanskje du kan være den eneste ene.

Jeg har ikke latt deg treffe jenten min enda, og det respekterer du. Istedenfor sniker du deg inn om kvelden og ut om morgenen. Når jeg har vært inne hos henne midt på natten og sniker meg opp i sengen igjen og kryper inntil deg, sier du søvnig at jeg er flink og at du hører kjærligheten min i stemmen når jeg snakker til henne. Det er da jeg innser det, helt plutselig, helt endelig.

Jeg vil bli din.

Jeg fant deg, endelig.

Log-lady (ref. Twin Peaks)

17 okt

Har jeg egentlig fortalt dere hva jeg har bedrevet med de siste månedene? Jeg har jo datet! Haha.

Jeg har i løpet av de siste månedene lært mye nytt. Så om det skulle være noe tvil – man kan lære en gammel hund nye triks! Men det skal også sies at jeg nok har forandret meg mye de siste årene. Mye. Det er mye rart der ute… Nå skal jeg ikke komme her og være kjepphøy, jeg anser meg selv som såpass reflektert at jeg er klar over mine underfundigheter og mangler. Men det er mye rart der ute, altså.

Det første jeg kan slå fast, er at det finnes et hav av kjipe mannfolk. Dere vil ikke tro (eller, jeg vil ikke tro det…) hvor mange menn i forhold/som er forlovet/som er gift – som er klar for å være utro! Jeg kjenner at jeg i blant mister helt troen. Jeg har til og med lurt på om menn tenker at alenemødre er best å være utro med, av en eller annen grunn – for dere vil ikke tro hvor mange forslag jeg har fått. Og deretter avvist brutalt.

Men jeg har ikke datet de, altså. I stedenfor har jeg truffet på snille, rare, uhøflige, merkelige, selvsentrerte, umodne, banale, sexfikserte og verpesyke menn.

Men jeg mener det. Jeg har sittet gjennom en hel date med en fyr som utelukkende snakket om seg selv! Etter et par timer, visste han fortsatt ingenting om meg (og her snakker vi ingenting annet enn fornavnet mitt) – før han begynte å spørre meg om hva jeg likte i sengen. Say what?!

Jeg har også truffet en som umiddelbart spurte meg om vi bare kunne være friends with benefits, og deretter ville ha cred for å være ærlig! Hahahah.

Og så har vi han som var så snill og god, men som faktisk kjedet meg halvt ihjel. Noe som førte til at jeg drakk meg ganske brisen og sjanglet hjem etter å ha bedyret at «det var såååå koselig». Ærligheten min forsvinner tydeligvis i takt med promillen. Han la heller ikke skjul på hvor verpesyk han var. Jeg vet ikke om det var feilslått taktikk eller om han faktisk mente alvor.

Jeg må ikke glemme han jeg har kjent et år nå. Han som er altfor ung, og som er ganske sikker på at jeg bare trenger tid før jeg innser at vi er rett for hverandre. Jeg kan jo nevne at jeg aldri har truffet han mens jeg har vært edru, han er 5 år yngre enn meg og er definitivt ikke klar for et bonusbarn. I tillegg har vi overhodet ingenting til felles, annet enn at vi begge liker bart.

Og så er det han som umiddelbart begynte å sende meg bilder av kjønnsorganet sitt fra alle mulige vinkler. Jeg mener, det må jo gå an å spørre om jeg kunne tenke meg de bildene, før han bombaderer meg med totalt upassende og creepye bilder av snabben sin.

Og til slutt. Han som egentlig var ganske ålreit, han som var snill og kjekk og super på alle mulige måter. Han som likte meg så godt, og som sa det til meg rett som det var. Han som kunne sende meg fine tekstmeldinger tidlig om morgenen, bare for at jeg skulle våkne opp til dem. Han som jeg traff igjen og igjen, i håp om å finne en slags kjemi. Han jeg håpte ville få meg til å le.
Men både latteren og kjemien uteble.

Jeg mener… Hvor vanskelig skal det være? Jeg har selvfølgelig fått en del gode historier etter hvert, men jeg undrer meg på om denne «nytenkningen» min angående valg av menn egentlig ikke er helt det store. Det er rett og slett blitt litt en sånn tap-tap-situasjon egentlig.

Har dere sett Twin Peaks? Log-lady? Vel, om ikke situasjonen snur, så er jeg redd at jeg en dag vil ende opp som henne.

enhanced-buzz-5066-1365463875-12

(PS, hvis noen skulle ha noen brukbare menn liggende, så kan jeg være behjelpelig!)

All the single ladies!

30 sep

Vel, så var det oss igjen. Jeg skulle gjerne sagt at livet mitt ikke har vært noe særlig spennende den siste tiden, men det ville vel strengt tatt vært en liten (stor) løgn. Selv om jeg for det meste liker rutiner, ro og fred – har jeg en tendens til å lage litt liv og røre rundt meg.

På godt og vondt.

Sånn aller først: Livet er supertravelt for tiden. Masse jobb og deretter prioriterer jeg masse tid med hun lille som fyller 2 år som en måned. Jeg mener – hallo? Føles ut som jeg trøkket henne ut for 2 måneder siden. På den andre siden husker jeg knapt hvordan livet var før henne. Hva det ville si å kunne sove lenge, smøre seg med body lotion og ha en hel dag som jeg ikke har eller må planlegge NOE. Hadde ikke byttet vekk dette livet for noe!

image

Men tilbake til… Ja. Dere skjønner det, jeg tok meg en liten pause fra singel-verden og snublet over en fyr som var ganske så super. Han hadde mye av det jeg var på utkikk etter – han var snill, omsorgsfull, oppmerksom, glad i barn og ja, kjekk. Jeg mistet haken i gulvet, da han sendte meg en tekstmelding en halvtime etter første date for å si hvor mye han koste seg og at han gjerne ville treffe meg igjen… Jeg er by-jente, og ikke særlig vant til slikt. Av en eller annen grunn har de fleste jeg har snublet over, hatt en forkjærlighet for spill og taktikk – noe jeg ikke har.

image

Så jeg drev og traff han her en del, fikk koselige tekstmeldinger både tidlig og seint, snakket lenge på telefonen og alt var bare gode greier. Sånn tilsynelatende. Men jeg kjente jo hele tiden at noe manglet, at selv om det var hyggelig med en kjekk mann som fortalte meg hvor godt han likte meg, hvor flott jeg var og at han håpet at jeg til slutt ville bli hans osv osv, så var det noe som gjorde at jeg ikke akkurat fikk sommerfugler i magen av de tekstmeldingene. Til slutt friket jeg totalt ut, og var helt teit i cirka 3 dager, før jeg sa til han noe ala «det er ikke deg, det er meg»-ish. (Noe som forøvrig ikke var den store løgnen i dette tilfellet).

Kjemien stemte ikke helt, han utfordret meg ikke på noen måte og han fikk meg aldri til å le. Jeg høres muligens ut som en tosk som sier det, men for min del er det superviktig i et forhold. Og i retrospekt, når jeg analyserer hvordan jeg i det hele tatt håndterte alt – så innser jeg, til min store skrekk og gru (og store overraskelse) at jeg kanskje ikke er klar for et forhold. Til tross for at det snart er to år siden alt eksploderte, og at det er et drøyt år siden jeg til slutt ble helt helt alene.

Det handler nok ikke om at jeg ikke er over eksen, selv om jeg må innrømme at det fortsatt kan gjøre vondt. Jeg savner ikke han, for han eksisterer vel egentlig ikke for meg lenger. Men han knuste meg til det ugjennkjennelige, hjertet ble så pulverisert og jeg mistet meg selv en stund der.
Jeg har nettopp begynt å trives i mitt eget selskap – noe som er både godt og svært skremmende. Men jeg innser også at jeg tviler på alle valg jeg tar, kanskje ikke så rart siden jeg de siste årene bare har tatt valg som er helt på trynet og bare gjør at jeg havner opp i mye trøbbel (spesielt det siste halve året).

Men jeg innså også én ting. Han her fyren som stormet inn i livet mitt, bodde et stykke unna meg. Noe som da krevde at jeg måtte investere litt mer tid til han når han først var her. Det førte til at jeg fikk mindre tid med hun lille – og det synes jeg ikke var så greit, egentlig. Og jeg klarer ikke, vil ikke og skal ikke nedprioritere den viktigste i livet mitt, bare for en mann.

image

Så nå sitter jeg her og samler kreftene etter noen travle måneder, både på jobb, privat og superprivaten, hehe. Og nyter at det ikke er noen som krever noe av meg etter kl 19. Det skal sies at jeg er syk (litt manflu, egentlig. Tror det er en bivirkning av at det ikke er noen her til å passe på meg), og kunne trengt masse sympati – men jeg ser frem til en høst full av masse gøy. Både med hun lille, og for meg selv.

Så livet er både bra og bedrittent for tiden, merkelig nok. I mellomtiden forsøker jeg å bli mer positiv, så nå tester jeg ut en ny app som heter Mindfit. Jeg kjenner det er en kamp å gi seg hen til å bruke den slik som den skal, men jeg forsøker.

Ærlighetens time

20 jun

Normalt så synes jeg ingenting om sånne «lister», men denne var litt utenom den vanlige – jeg ramlet over den på lizbethosnes.com, og tillater meg selv å tjuvlåne denne.
Får være et bedre alternativ til en spørsmålsrunde med bare to spørsmål. Dessuten fikk denne meg til å tenke. Masse.

Okey, without further ado;

1 Hvor gammel ville du vært hvis du ikke visste hvor gammel du er?
Håååå, jeg er helt klart en gammel sjel. Kanskje sytti.

2 Hva er verst – å feile, eller å aldri prøve? 
Å aldri prøve.

3 Hvis livet er så kort, hvorfor gjør vi så mange ting vi ikke liker, og liker så mange ting vi ikke gjør?
Fordi livet bare er sånn. Jeg tror de tingene vi liker kunne blitt rimelig kjedelig etterhvert, om vi aldri gjorde mindre gøye ting også. Man trenger kontraster for å sette pris på det gode.

4 Når alt er sagt og gjort, vil du da ha sagt mer enn du har gjort?
Jeg vet ikke om jeg skal skylde på lav IQ, eller om det er fordi jeg ikke har sovet virkelig godt en natt på snart ett år.. Men, hæ?!
Uansett. Ja, jeg tror det.
Selv om jeg er en sucker for ærlighet og samtidig vet at ikke alt trengs å sies – så tror jeg kanskje at jeg hadde hatt godt av å bryte ut av selvbeherskelses-skallet i blant likevel.

5 Hva er den ene tingen du helst ville ha forandret med verden?
At alle mennesker burde vært fylt av mer kjærlighet for hverandre.

6 Hvis lykke var den nasjonale valutaen, hva slags jobb ville ha gjort deg rik?
En kombinasjon av Frøken, yrket jeg allerede har og dyr.

7 Gjør du det du har troen på, eller nøyer du deg bare med det du har å gjøre?
Defintivt det jeg har troen på. Jeg har aldri fryktet å gå veien jeg selv ønsker.

8 Hvis gjennomsnittlig levealder for et menneske var 40 år, hvordan ville du ha forandret på livet ditt?
Reist mer, fått en hel haug med unger (…) og bodd ved sjøen.

9 I hvilken grad har du faktisk kontrollert hvilken retning livet ditt har tatt?
Alle valg jeg tar, er mot drømmene mine.

10 Er du mest bekymret for om du gjør ting rett, eller om du gjør de rette tingene?
Ingen av delene. Jeg føler hjertet mitt, noen ganger hjernen min – men ser aldri tilbake på ting i anger.
Jeg vil tørre og påstå at jeg har lært av mine feil. Derfor gjør det ingenting og gjøre flere.

11 Du skal ha lunsj med tre personer du respekterer og beundrer. Alle tre begynner å kritisere en nær venn av deg, uten å vite at hun er vennen din. Kritikken er usmakelig og urettferdig. Hva gjør du? 
Been there, done that. Setter foten ned og sier at dette gidder jeg ikke høre på eller være en del av.
Og ber dem skamme seg (jepp, gammel sjel).

12 Hvis du kunne gitt et nyfødt barn bare ett eneste råd, hva ville det ha vært? 
At så lenge du ønsker noe sterkt nok, så kan drømmene dine gå i oppfyllelse.

13 Ville du ha brutt loven for å redde en du elsker?
Uten tvil.

14 Har du noen gang sett galskap, der du senere så kreativitet?
Hm. Ja, når du spør så…

15 Er det noe du vet du gjør annerledes enn de fleste andre?
Nja, njo.  Men vi er så ulike alle sammen, så hvem vet om galskapen min går igjen hos andre…

16 Hvorfor er det slik at de tingene som gjør deg lykkelig, ikke gjør alle andre lykkelige?
Fordi vi er alle forskjellige, drømmer om ulike ting og setter pris på forskjellige ting.

17 Hva er den ene tingen du ikke har gjort, som du virkelig har lyst til å gjøre? Hva er det som hindrer deg?
Vel… Når jeg tenker meg om, så er det vel ingenting av stor betydning, gitt. Joho!!

18 Holder du fast ved noe du burde ha gitt slipp på?
Hvem vet, i det kaoset jeg befinner meg i. Men hjertet sier nei.

19 Hvis du noen gang ble nødt til å flytte til et fylke eller et land, annet enn det du bor i nå, hvor ville du ha flyttet, og hvorfor?
Hadde svart Sør-Afrika, men hadde aldri turd å ha Frøken der. Mitt eget møte med Sør-Afrika var både farlig og vakkert.
Sååå.. England. Aner egentlig ikke, med tanke på det finnes mye dritt der. Men der er noe magisk ved det landet. Uten tvil.

20 Trykker du på heisknappen mer enn én gang? Tror du virkelig det gjør at heisen kommer raskere?
Nei, men jeg stirrer på den.

21 Ville du heller vært et bekymret geni, eller en fornøyd enkel en?
Fornøyd og enkel. Lykkelig uvitende, kaller jeg det!

22 Hvorfor er du du?
Fordi jeg er summen av familien min, erfaringene mine og tankene mine.
Og fordi jeg tør.

23 Har du  selv vært den typen venn du ser etter hos vennene dine?
Det vil jeg absolutt påstå.

24 Hva er verst – at en god venn flytter, eller at du mister kontakten med en god venn som bor i nærheten?
Kommer helt an på. Er fortsatt knust over at en av mine beste venner flyttet til Spania for åtte år siden, og tenker som regel at det er en grunn til at man mister kontakten, om man er nær eller fjern.

25 Hva er du aller mest takknemlig for?
Min lille Frøken. Uten tvil.

26 Ville du heller ha mistet alle minnene dine, enn å aldri igjen kunne være i stand til å lage nye?
Tough one. Jeg har virkelig hatt et godt liv på mange mulige måter – men det er først nå mitt lille hjerte er kommet til verden og det er minner av henne jeg vil sette høyest.

27 Er det mulig å kjenne sannheten, uten å utfordre den først?
Ja, det tror jeg så absolutt. Noen ganger så bare vet du det. Langt inne i hjertet.

28 Har din største frykt noen gang blitt virkelighet?
Ja.

29 Husker du den gangen for fem år siden da du var utrolig ute av deg? Betyr det egentlig noe nå?
Ja, levende. Og ja, det betyr fortsatt noe for meg. Det har bidratt til å endre meg og jeg bærer det med meg i hjertet hver dag.

30 Hva er ditt lykkeligste barndomsminne? Hva er det som gjør det så spesielt?
Håhåh, vanskelig! Jeg tror ikke det er et spesielt minne, men heller den konstante følelsen av å være elsket. Og trygg.

31 På hvilket tidspunkt i nær fortid har du følt deg mest lidenskapelig og levende?
Kan jeg svare alltid? Jeg tror det ligger i personen jeg er.

32 Hvis ikke nå, når da?

33 Hvis du ikke har oppnådd det enda, hva har du da å miste?
Muligheten til å oppnå det.

34 Har du noen gang vært med noen, ikke sagt et ord og gått derfra igjen med følelsen av at du har hatt den beste samtalen noensinne?
Jeg er nokså verbal av meg, gitt. Kan ikke huske at det noensinne har skjedd. Kanskje bortsett fra kleine heis-turer med ukjente.

35 Hvorfor skaper religioner som i utgangspunktet støtter kjærligheten, så mye krig?
Det finnes nok ikke et kort og godt svar på det spørsmålet. Men religion tolkes ulikt, religion brukes som en begrunnelse og religion rettferdiggjør tydeligvis mye.

Ikke rart jeg ikke er religiøs.

36 Er det mulig å vite, uten det minste tvil, hva som er godhet og hva som er ondskap?
Ja, men kanskje ikke i alle tilfeller.

37 Hvis du vant 5 millioner, ville du ha sluttet i jobben din?
Aldri! Fem millioner hadde nok ikke vart i evigheter, og dessuten blir jeg sprø av å ikke ha noe konkret, fast – der folk forventer noe av meg.

38 Ville du heller hatt mindre jobb å gjøre, eller enda mer å gjøre, som du liker å gjøre?
Helt klart mer av det jeg liker.

39 Føler du at du har levd denne dagen hundre ganger før?
Utad kunne jeg svart ja. Men slik jeg føler det på innsiden – absolutt ikke…

40 Når var sist du marsjerte inn i stummende mørke med bare en svak gnist av en idé du virkelig trodde på?
Jeg er i det stummende mørket akkurat nå. Og jeg vet ikke om den gnisten er ekte eller om den er imaginær.

41 Hvis du visste at alle du kjenner skulle dø i morgen, hvem ville du ha besøkt?
De jeg elsker mest på jord – familien min.

42 Ville du vært villig til å redusere livet ditt med 10 år for å bli ekstremt vakker eller berømt?
Hahahah. Ingen av delene.  Jeg nøyer meg med helt ordinær «vakker» og at jeg er på hallo med de fleste i nabolaget.

43 Hva er forskjellen på å være i live, og det å faktisk leve?
Å bare puste for å holde seg i live, og å elske med både kropp og sjel.

44 Når er tiden inne for å slutte å regne på risiko og konsekvenser, og bare slippe alt og heller gjøre det du vet er rett?
Før, nå, i fremtiden.

45 Hvis vi lærer av våre feil – hvorfor er vi alltid så redde for å gjøre dem?
Fordi vi tror det betyr noe.

46 Hva ville du gjort annerledes hvis du visste at ingen ville dømme deg?
Vel, ingenting. Det er mange år siden jeg begynte og gi en god, lang faen i hva andre synes om meg.

47 Når var sist du hørte deg selv puste?
Lenge siden….

48 Hva er det du elsker? Har noen av dine nylige handlinger åpenlyst uttrykket denne kjærligheten?
Datteren min. Familien min. Mannen. Hver dag, hele tiden.

49 Om 5 år fra nå, vil du huske hva du gjorde i går? Hva med dagen etter det? Eller dagen før?
Jeg ville nok ikke kunnet skille mellom dagene, men følelsene vil jeg så avgjort huske.

50 Avgjørelser blir tatt akkurat nå. Spørsmålet er: Tar du dem selv, eller lar du andre ta de for deg?
Jeg tar dem selv. Alltid.

Så da er det faktisk lov til å benytte sjansen til å spørre meg om akkurat hva dere vil, så skal jeg forsøke å svare så ærlig som mulig.
Uten fjas og fjoll.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.