Arkiv | gravid RSS feed for this section

Svangerskapet dag 272

28 Jun

– Åh, bare vent. Om noen måneder savner du gravidmagen, kvitrer hun. Øynene mine presses såvidt sammen, og jeg kjenner at en ny hetetokt er i anmarsj. Egentlig har jeg lyst til å slå henne i strupen, men jeg vet at dette svangerskapet har vært preget av hormoner og at jeg ikke burde gjøre det. Jeg ler og mumler vel, og sier at jeg må rekke barnehagen.

På vei til bilen, tenker jeg at det er fint å ha barn, i grunn. Man kan alltid bruke dem som en unnskyldning. «Jeg må gå, jeg skal rekke barnehagen», «får ikke tak i barnevakt», «hun er ikke helt i form, så da må vi holde oss hjemme» og slike ting. De gangene det ikke er fint å ha barn, er når man er høygravid og har vært forstoppet så lenge at man ikke husker hvordan det er å drite normalt og man har en blodig kamp på det altfor varme badet (eller var det hormonene?), mens hun på 4,5 år klorer på døren fordi radaren hennes sa at nå hadde du et øyeblikk alene.

– Mamma vil være alene på badet!, brøler jeg. Men det stopper ikke hun på 4,5 år. Hun fortsetter kloringen på baderomsdøren. Fordi «hun må bæsje» og veien ned i første etasje til det andre toalettet vi har, blir altfor lang.

I de øyeblikkene, hvor hemoridene pulserer av smerte, svetten har klistret alle klærne til kroppen din og hormonene koker så hardt at hjertet ditt slår fortere enn noen gang – da er det ikke så stas å være mamma.

Nå har jeg snart fullført mitt andre svangerskap, som på mange måter har vært annerledes enn det første. Jeg vil fortsatt konkludere med at det er et rent helvete å være gravid. Altså, jeg gleder meg mer enn noe annet til å få treffe sønnen min og til å få holde ham i armene mine, men prosessen dit – unner jeg ingen. Nesten.

Jeg har tidligere hatt kolleger som har trippet rundt i høye hæler hele svangerskapet og som for det meste har kunnet gått i sin vanlige garderobe omtrent hele svangerskapet. De har løpt opp Stoltzekleiven hver helg (og noen ganger i hverdagen også), sydd sitt eget babynest og innredet et helt babyrom alene.

Mitt andre svangerskap har omtrent forløpt seg på denne måten:
Oppdaget at jeg var gravid fordi jeg var så vanvittig kvalm og buksene ble raskt stramme. Bekkenløsningen ankom også denne gangen, som ikke bare gir vanvittige smerter – men om du våger å være i ro litt for lenge, føles det som om noen har superlimt skjelettet ditt sammen i underkroppen. Så har vi halsbrann. Du drikker og spiser medisiner for det, men hver gang du legger deg bakover, føles det ut som om spiserøret ditt etser i stykker. Og hvis du spiser, så klarer du nesten ikke få ned maten – så du kaster den like gjerne opp. Hvert eneste måltid. Jeg har løpt på do og tisset sikkert en milliard ganger siden starten, og jeg kan ikke forestille meg hvor mye penger jeg har brukt på Pierre Robert-truser på Kiwi’en, fordi et nys kom overraskende på meg midt i arbeidstiden. Nå har jeg sikkert nittiåtte Pierre Robert-truser i skuffen hjemme, fordi jeg ikke kan planlegge.

Og så hormonene.

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig plaget av hormoner (som påvirker humøret), hverken i fobindelse med mensen eller da jeg var gravid med førstemann. Men dennne gangen har hormonene ridd meg som en hingst. Det er et under at mannen min fortsatt ville gifte seg med meg, og at han fortsatt kan smile til meg. Jeg har flere ganger følt meg som en utro mann som kjøper blomster til kjæresten sin, bare jeg har kjøpt playstation 4-spill og skrevet unnskyld førtiåtte ganger på et kort. Går det an å være SÅ sint? SÅ lei seg og SÅ frustrert? Jeg har flere ganger sagt unnskyld til mannen min MENS jeg har vært helt psyko, fordi jeg selv har vært klar over at jeg har vært ute av kontroll.

For noen dager siden, sa han at han ikke lenger husker hvordan jeg er uten hormoner. La oss håpe at jeg er hakket mer urimelig når hormonene er borte, og at følelsene mine er LITT mindre sterke når den tid kommer.

Hadde vi reflektert litt mer over hvordan dette svangerskapet kunne påvirket oss, tror jeg ikke vi hadde besluttet å selge to leiligheter, gifte oss, kjøpe hus OG flytte (og pusse litt opp) på bare 6 måneder.

Jeg har dessuten aldri veid så mye og selv gravidbuksene er nå ubehagelig å ha på seg. Preglife-appen på mobilen min forteller meg at det er 10 dager igjen til termin, men hver eneste dag håper jeg at dagen er kommet, fordi jeg som regel ligger i fosterstilling og er så kvalm at jeg spyr bare av tanken på lukten av NOE og har så vondt at selv det å reise seg fra sofaen gjør at jeg nesten er på gråten hele tiden. Ja, og nevnte jeg at jeg sjelden sover mer enn tjue minutter i strekk?

Hjelp meg.

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

29 May

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

Hvor ble mamma-samholdet av?

2 Aug

Jeg fikk min første smekk i trynet da jeg ble gravid. Alle rundt meg kvitret gledesstrålende om hvor deilig det var og være gravid, den uendelig lykken, de deilige sparkene, den fine magen, den fine gløden.
Jeg derimot, var drittkvalm døgnet rundt, hadde bekkenløsning fra uke syv og fikk kviseutbrudd uten like. Både i trynet og på ryggen. Ingen glød, altfor stram hud på magen, vonde spark på blæren og i ribbeina. Og så snakket damer om hvor DEILIG det var?!

CIMG0664

Etter ni smertefulle måneder (som joda, også var fylt med glede og forventing), trøkket jeg ut jenten min. Jeg fikk hundrevis med formaninger om å nyte denne tiden, kose meg masse og kose meg glugg ihjel.

2012-11-03 11.01.34

Jeg grein uten grunn, jeg var lykkelig, jeg var trist. Jeg hadde sårt underliv, vonde brystvorter, følte meg som verdens verste mor som ikke skjønte noenting av dette lille mennesket som plutselig var her. Og når alle sa at «det er du som kjenner babyen best», bare gråt jeg. Hvordan kunne jeg kjenne dette nye mennesket? Jeg hadde jo nettopp truffet henne!

Så jeg forbante alle kvinnfolk, riktignok dem som allerede hadde vært igjennom dette. Jeg var proppfull i dårlig samvittighet over at jeg ikke fløt på en rosa sky, for at jeg heller gråt og var fortvilet, følte meg utilstrekkelig og trist. Jeg ville jo bare at babyen min skulle få den beste starten på livet, men jeg var jo så lei meg uten grunn, jeg krympet meg i smerte når hun tok tak i de såre brystvortene og jeg var jo så fryktelig sliten.

wpid-20121218_212837.jpg

Men det er klart, jeg har heller aldri vært så lykkelig før. Som da jeg endelig fikk møte datteren min. Jeg gråt til og med fordi hun var så nydelig, og studerte henne i timesvis når hun sov – istedenfor og sove selv mens jeg hadde anledning. Jeg satt og tenkte at jeg faktisk kunne kastet meg foran et tog for henne, hvis det hadde gjort noen forskjell – så mye elsker jeg datteren min.
Men det var likevel tungt.

Så hvorfor kunne ingen fortelle meg om dette? Jeg satt de første ukene og skammet meg. Følte meg som verdens verste menneske. For jeg nøt jo ikke hvert øyeblikk.
Det var først da jeg gråtkvalt fortalte venninnen min (som hadde født en nydelig gutt tre måneder før) hvor forferdelig jeg følte meg, hun endelig kunne innrømme det samme.

Hvorfor gjør vi sånt? Hvorfor kan vi ikke bare være ærlige, ikke gjøre alt så picture-perfect og bare fortelle om de gode tingene? Det er jo klart du elsker barnet du setter til verden, men alt må vel ikke være så forbannet fantastisk selv om? Kan vi ikke forberede hverandre på hva vi kan stå ovenfor? Alle vil jo oppleve det ulikt, men bare viten om at det kan bli tøft, kan gi et lys i tunnelen, når du selv sitter der og har det vondt.

wpid-20130519_114935.jpg

Jeg har slått meg til ro med at noen kvinner bare er sånn. Noen har det tydeligvis bare så fantastisk, at sting, ømme brystvorter og utilstrekkelighet ikke finnes. Mens andre gjør sitt facebook-beste med og erklære for alle og enhver, at de aldri har hatt det så bra i hele sitt liv.

Første gang jeg tok meg en liten tur ut blant venner, etter fødselen – satt en hel jentegjeng og forhørte meg om fødsel og livet etterpå.
Og jeg var ærlig.

Jeg syns vi skylder hverandre det, på godt og på vondt.

Vanlige-meg versus Gravide-meg

2 Jan

Pappaen min har plutselig blitt hard på kameraet dette siste året og knipser bilder som ville gjort en Se og Hør-fotograf til skamme. Dette har forsåvidt vært greit, for nå har vi jo bilder av alt mulig…

Denne oppussings-modusen jeg er i om dagen har til og med fått meg til å tenke at bilder må fremkalles og klaskes opp på veggen. Så jeg lånte pappas minnekort og gikk igjennom med liv og lyst.

Og der, dere… fikk jeg den midt i fleisen.. Jeg kom til et bilde som jeg det første sekundet ikke skjønte hvem det var bilde av, helt til jeg – til min store forskrekkelse – så at det var jeg som var gravid.

Og akkurat da forstod jeg hvor de tjue kiloene jeg la på meg hadde havnet.

Joda, i trynet.

For å illustrere hvordan jeg føler forskjellen er, har jeg tatt meg gooood tid til å snekre sammen noe i paint:

gravidnese

Pappa har av en eller annen grunn ofte sett at damer er gravide, ved ett tilfelle faktisk før de visste det selv.
Hvordan, lurer dere? Åjoda, gravid-nesen.

På bildet av meg så jeg ikke riktig klok ut! Jeg er riktignok ikke fotogen sånn i dagliglivet, men det synet der gav meg frysninger og jeg lovde meg selv dyrt og hellig at jeg må bli mer bevisst på kosthold og trening. Forebyggende, om ikke annet.
Jeg som alltid har syntes at «for mye» er mye flottere enn «for lite» – innser nå at jeg ikke kler førstnevnte…

Heldigvis er jeg meg selv igjen og har ikke den digre gravid-nesen eller det hovne ansiktet av alt vannet som fant det for godt til å ta bolig i meg. Men jeg kan jo lure på hvordan folk rundt meg har hatt det (inkludert Mannen), som har måtte sett på dette monster-trynet og likevel til stadighet bedyret hvor bra jeg så ut som gravid…

Uh.

Operasjon Fresh

26 Nov

Kroppen min har fått godt med bank i løpet av 2012. Ni måneders graviditet preget av inaktivitet på grunn av bekkenløsning og en fødsel.

Dagen etter termin – dagen vannet mitt gikk og dagen før frøken kom til verden – viste vekten hos jordmor at jeg hadde gått opp 20 kilo siden jeg ble gravid. Tjue!?!!?

mage
//Bilde av magen ved termin//

Utgangspunktet mitt var 62 kilo før svangerskapet, og jeg er 173 cm høy. Var derfor en smule rart å se tallene på vekten peke over åtti kilo. Dagen etterpå kom frøken skytende ut i en voldsom fart, og noen dager seinere stod jeg på mammas bad og veide 70 kilo.

Åtte kilo to go. Magen min er blitt nokså flat igjen, men deigete. Mamma har lovet meg at huden trekker seg sammen igjen. Jeg derimot – føler meg dvask og jævlig. Før graviditeten har jeg alltid veid rundt sekstitallet, så ingen av mine vanlige bukser og jeans passer.

Jeg innbilte meg naivt og håpefullt at ammingen ville ta knekken på alle kiloene omtrent over natten. Trilleturene har foreløpig ikke blitt av lengste slaget på grunn av sting i underlivet og helt klart muskelsvinn på linje med en komapasient etter bekkenløsningen nærmest gjorde meg invalid på slutten. Men det kommer seg sakte, men sikkert.

Julegaveønskene er preget av alt som kan bidra til å føle meg fresh. Klær (dog i min gamle størrelse), sko, sminke, hud- og hårpleie and so on. Jeg drømmer om frisørtimer og trening som aldri før. Kjenner rastløsheten i kroppen og gleder meg til å føle meg som meg selv igjen. Om ikke helt, så litt og nesten. For ikke snakke om og ha kroppen min for meg selv!

Mannen smiler bredt hver gang han «koser» på den dvaske magen min og jeg advarer han at det er tidsbegrenset hvor lenge jeg tåler det og før jeg går helt i kjelleren.

Og så sjekker jeg vekten igjen. 68 kilo. Hverken jeg eller mannen skjønner særlig av det, siden det går en del kakemenn ned på høykant mellom bleieskift og amming. Mannen lar meg bestille en liten haug med klær. Jeg holder meg til gensere, siden størrelsen der ikke er særlig berørt av de siste seks kiloene som skal vekk. Jeg hører rykter om at amming forbrenner en god del kalorier for deg. Noen som vet om det stemmer – og isåfall hvorfor?

Stingene er ikke ømme lenger, bekkenløsningen forsvant tydeligvis idet frøken kom skytende ut og puppene mine er bare litt øm når de fylles opp av melk (og til mannens store glede hele to cupstørrelser større for en stakket stund). Derfor føler jeg meg superklar for Operasjon Fresh!

Og så plutselig dumper virkeligheten i hodet på meg. Store deler av dagen har jeg en liten frøken koblet på meg og jeg bruker all energi jeg klarer å samle opp på nettopp henne. Jeg er utslitt nesten hele døgnet og har overhodet ikke lyst til å skille lag med prinsessen min. Og det er ikke stort mer enn fem uker siden fødselen.

Realitycheck? Oh yes. I mellomtiden planlegger jeg å finne frem den store treningsballen min, treningsdvden og lange trilleturer i friskt tempo – mens jeg styrer og steller med den nye sjefen i huset som hverken er meg eller mannen.

Nyttårsforsett for 2013, kanskje?

40+2 Termin!

28 Oct

Ja, så da var jeg tilbake til å stirre katatonisk inn i veggen, på samme måte som da vi fant ut at jeg var gravid. Jeg er superambivalent om dagen. På ene siden er jeg møkklei av å være gravid, ha vondt og være tung og vil bare bli ferdig med hele fødselen. På andre siden gruer jeg meg sånn til hva som skal skje, at jeg nyter hver dag uten action.
Sånn helt oppsummert kan jeg vel si at følelsen som er aller sterkest, er gleden over å snart skulle få se vår lille jente.

Termin: I dag, 28. oktober.
Magebilde: Yes sir! Har vel strengt tatt ikke vokst noe de siste ukene, vil jeg tro. Her trøkkes det bare nedover.

På vei: 40+2
Kjønn: En liten frøken.
Navn: Det er klappet og klart 🙂 Mannen har allerede brukt navnet i noen måneder.
Aktivitet innenfra: Mye aktivitet, som alltid. I blant slår hun pusten ut av meg..
Babyens leie: Hun ligger fortsatt oppned på venstresiden, og hodet er festet – hurra!! Hører rykter om at hun ligger laaaaangt nedi bekkenet også – så det får vel være bra.
Utålmodig: For det meste, så svarer jeg vel ja på akkurat det.
Innkjøp til babyen: Check! Vi har alt vi MÅ ha.
Utstyr som mangler: Litt sånt som er mer kjekt å ha, enn absolutt ha.
Vektøkning: MYE. Eller, kanskje ikke. Men er nok noen kilo ekstra i tillegg til selve graviditeten og alt vannet i kroppen..
Barnerom ferdig: Njao. Det er malt, møblene er skrudd sammen – men trenger blant annet gardiner etter hvert. Og bilder. Og jeg har store planer om å bygge/lage noe greier! Any day now…
Strekkmerker: Muligens ingen, kanskje ett over der jeg har hatt navlepiercing. Hvem vet.
Kynnere: Mye! Og noen av dem har begynt å bli vonde og ubehagelige..
Matkikk: Julebrus.
Plager: Heftig halsbrann, og generelt en følelse av å alltid vøre ukomfortabel, tung og sliten.
Fødselen: Tenker minst mulig på hele fødselen. Men i blant stikker det i magen når jeg tenker på hva jeg egentlig skal i gjennom. Jeg har allerede lokalisert avdelingen hvor du får dop på sykehuset..
Tungt: Bekkenløsningen er no’ drit, men ellers føler jeg meg tung. Tungt å reise seg, snu seg, legge seg. Og så videre og videre..
Søvn: Etappe-soving. Våkner nesten på minuttet annenhver time for å gå på toalettet. Sover veldig lett i tillegg.
Humør: Ikke noe å hoppe i taket for, men er ved godt mot.
Sykehusbagen: Jadda. Den står klar, den!
Neste kontroll: I morgen skal jeg til jordmor, på fredag skal jeg på overtidskontroll på sykehuset..

Så nå er egentlig hverdagen vår ganske merkelig. Vi går rundt hverandre og bare venter. Koser oss i overkant for mye, med fyr i peisen, under dynen og julebrus i hånden. Dette blir.. sprøtt.

En bitter forsmak på mamma-tilværelsen.

25 Oct

Jeg har i løpet av disse månedene overrasket meg selv flere ganger. Blant annet ved at jeg ikke har vært så superbekymret som jeg trodde jeg ville bli. Sett bort i fra hele «magen din har ikke vokst på to uker»-fadesen – så er det vel strengt tatt ingenting jeg kommer på i forbifarten som har sørget for økt puls og bekymret rastløshet.

Men i går, dere. Jeg satt i min egen verden, mannen satt fordypet i en eller annen bok. Plutselig så jeg på klokken som var blitt 21:00, og innså at jeg ikke hadde kjent liv i magen siden kvelden før. Gjennom svangerskapet har jeg egentlig ikke hatt behov for å «telle» antall bevegelser i magen, fordi det hver dag har vært ekstremt mye aktivitet. Den siste tiden har sparkene blitt byttet ut med større bevegelser som gjør at magen buler ut fra side til side. Ser ut som noe vil sprenge seg ut av magen min, som om jeg er i en Alien-film.

Uansett.

Så jeg orienterte mannen om hva jeg tenkte på og begynte en hel maraton med forskjellige triks. Det som har pleid å være mest bankers – dytte litt på forskjellige steder på magen. Ingen respons. Drikke noe iskaldt. Ingen respons. Bevegelse, og deretter legge seg ned. Ingen respons. Etter en times tid med masse forsøk, ringte jeg sykehuset. Lang historie kort, så fikk jeg to forskjellige beskjeder på to timer; drikk noe søtt og spis en sjokolade og legg deg ned. Og til slutt; drikk en halvliter iskald cola fort og legg deg ned.

Ingen respons.

Bare masse kynnere. Da jeg ringte sykehuset igjen, omtrent tryglet jeg jordmor om å si at alt var bra og at kynnere var mer enn godt nok tegn. Jeg hadde ingen behov for å troppe opp på sykehuset, som jeg allerede er mer enn nok redd for. Eller å være et hysterisk kvinnfolk i det hele tatt. Men da jeg fortalte om sjekken på sykehuset, ba hun meg komme opp likevel. Kynnerene fortsatte, men disse er som regel et resultat av stress for min del. Mannen innrømte også at han ikke ville la være å dra på sykehuset, selv om det sikkert ikke var noe å bekymre seg for – i tilfelle det faktisk skulle være noe gale.

Jeg klarte å la være å bryte ut i voldsom gråt, da jordmor festet noe greier på magen min og hjerteslagene til vår lille frøken fylte hele rommet. Men inne i meg, var det en eksplosjon av lettelse. Sikkert mer enn jeg noen gang har følt. Pulsen min senket seg, kynnerene gav seg gradvis og jeg ble med ett så voldsomt trøtt.

For sikkerhets skyld koblet de meg på et apparat som målte hjerteslag og kynnere og jeg måtte trykke for hver gang jeg kjente spark. Meg og mannen var så lettet at vi lo så vi gråt av den minste ting. Mannen lo ekstra godt når jeg fikk mitt hundrede glass med søt saft, som jeg kylte nedpå motvillig med et halvkvalmt tryne og kjente at jeg hadde nådd sukkermengden for den dagen. Frøken nektet derimot å våkne, så de serverte meg glass etter glass.

Og plutselig – så kjente jeg endelig de velkjente bevegelsene i magen min, hjerterytmen hennes tok seg opp og mannen overvåket grafene og konstantere fornøyd hver gang en kynner kom. Tror det var ekstra spesielt for han å se. Kanskje han endelig tror på meg med alle disse svangerskapsgreiene. Jeg mistenker at han tror at jeg dikter opp halvparten.
Etter en liten times venting, kom en lege som omtrent slo meg ned i stolen min igjen, fordi han var så vanvittig intens – og det ble for mye for meg midt på natten. Det ble ikke bedre da han i begynnelsen gav kontinuerlige oppdateringer på at alt han så på ultralyden var bra, helt til han kom til hjernen og ble stille veldig lenge. En halv evighet, spør du meg. Plutselig rykket han til, myste mot skjermen og så alvorlig ut.

Jeg byttet på å se på han og på skjermen, som ikke sa meg noe som helst. Han målte tydeligvis noe aktivitet i årene i hjernen, der han satt alvorlig og myste. Og han var fortsatt stille. Mannen ble hvit i ansiktet bak legen, hjertet mitt satte fart igjen – helt til legen plutselig forsvant ut av transen, beklagde seg og sa at alt var fint, han bare ble så konsentrert.

Fyyy faen. Meg og mannen danset omtrent ut av sykehuset, stupte ned i sengen og sovnet etter noen minutter begge to.

Jeg begynner å tro på mamma nå. Hun har fortalt meg at så snart du får barn, så slutter du egentlig aldri å bekymre deg.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.