Arkiv | Hjemme RSS feed for this section

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

29 May

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

Farvel fortiden, hallo fremtiden

31 Mar

Jeg drar med meg ubrettede pappkasser opp trappen, med gravid mage og halsbrann. Jeg svetter, banner og må på do igjen. Jeg faller nesten over dørstokken inn i leiligheten, og når jeg er ferdig og tisse og endelig har brettet noen pappkasser, puster jeg tungt ut. Jeg åpner skapet mitt og trekker pusten. Her inne ligger et liv, og nå skal jeg videre.

Endelig.

Jeg er ikke pur ung lengre. Ung, ja. Men ikke ny. Ikke uerfaren eller ubevandret. Men når vi to går hånd i hånd inn i hus etter hus, føler jeg meg plutselig som 19 år igjen. Som den gangen jeg skulle ut i verden, men ikke lengre enn å kjøpe leilighet sammen med min første kjæreste. Jeg smiler for meg selv og kjenner at det er godt å føle seg litt ny og usikker i blant.

I hvert eneste rom vi går, ser vi for oss livet vårt sammen. Vil denne stuen klare og romme nok leker, kjærlighet og latter? Vil denne gangen tåle mange unger som slenger seg inn etter en dag i barnehagen eller på skolen? Vil dette kjøkkenet tåle de alvorlige samtalene våre og den svidde maten? De aller fleste hus lever ikke opp til det vi ønsker. Men så en dag, spaserer vi hånd i hånd ned en koselig gate mot neste hus på agendaen, og jeg blir varm.

Med ett er jeg 21 år igjen. Da meg og min første kjæreste skulle kjøpe vårt andre hjem sammen, og jeg visste at vi hadde funnet det. Jeg tør nesten ikke si noe til deg. Vi snakker om vannskap og alder på taket, om at badet må renoveres og gulvene er slitte. Men mens vi går igjennom huset, ser jeg for meg barn lekende i stuen, kosestunder på soverommet, latterkuler på kjøkkenet, sene kvelder på terrassen, gråt i gangen og krangling på badet.

Jeg prøver å holde hodet kaldt, jeg sier til deg at vi får gå hjem og se på papirer, drøfte muligheter og lage en liste: for og i mot.

Vi lager aldri den listen. Vi lager derimot en liste over kostnader for oppussing og hvor mange år vi skal bruke på det. Du stryker meg på magen og sier at jeg må klare å være tålmodig. Vi klarer nesten ikke legge oss den kvelden, men før vi gjør det – legger vi inn et bud.

En natt og en del timer og telefoner seinere, eier vi et hus. Vi. Et hus.

Et hjem.

Jeg er alene hjemme nå. Jeg går igjennom tingene mine og pakker dem ned i esker. Jeg legger noe til side, som skal gis vekk. Jeg teller årene jeg har bodd her. 9 år. Jeg teller måneder. 9 måneder.

9 år og 9 måneder med kjærlighet, latter, sorg, ensomhet, mørke og elendighet. Det føles allerede ut som et helt liv.

Jeg husker alle ganger jeg har ledd, smilt og følt meg elsket. Alle sene kvelder med gode venner. Alle tårene, mitt knuste hjerte og den uendelig sorgen og ensomheten som fulgte. Alle milepæler jenten min har nådd, hennes første latter og første steg.

Jeg er ferdig her nå. Denne epoken av livet mitt er over. Jeg er klar for å gi slipp, helt på ordentlig og begynne helt på nytt med blanke ark.

Med mannen min, datteren min og snart sønnen min også.

Jeg skal gå videre på ordentlig, og alt det vonde skal være fjerne minner som jeg bærer med meg et sted, langt langt inne. Det er ferdig jobbet, ferdig sørget. Selv om jeg ikke er 21 år lengre, men faktisk snart 31 år – skal jeg bære med meg alle minner – både gode og vonde – og gå videre sammen med familien min.

Tenk at livet, som har vært så uendelig vondt – kan bli så uendelig godt.

Om å være alenemor, vol III

9 Apr

Å dele.

Det høres i utgangspunkt greit, sant? Det er jo det jeg driver å lærer jenten min nå om dagen, at man må dele og at det er fint og greier. Jeg føler meg litt dobbeltmoralsk, og dere skal straks få vite hvorfor.

Fra frøken var 5 uker gammel, har jeg vært alene med henne. Det vil si at jeg i omtrent 2 år og 4 måneder har fått henne helt for meg selv. Pluss, minus. Jeg har aldri funnet noe særlig mye positivt med å være alenemor, men det som har gjort opp for alt det negative – har vært at jeg har fått all kjærligheten hennes helt for meg selv.

Og som sikkert flere av dere har fått med dere, er jeg ikke fullt så alene lenger. Jeg har jo (utrolig nok) klart å hanke inn en mann som både jeg liker og som tydeligvis liker meg. Med tanke på hvor mange frosker jeg har kysset, så er ikke det barebare, skal jeg fortelle!

Så var det dette her med forhold da. Det var én ting før jeg fikk barn, da var det egentlig bare å ta ting som de kommer. Men på grunn av hun lille, så har dette med forhold straks blitt mer komplisert. Alle valg jeg tar, er hun med i dem. Alle beslutninger er som regel nøye overveid, alle bekymringene har blitt tenkt på og hun overvåkes nøye – jeg speider etter tegn på at ting ikke er greit, eller at de er det. Nå har det seg slik at jeg har funnet meg en mann som ikke har barn selv, og det må også sies at han over en lengre periode har vært ungkar.

Det vi aller fleste jenter vet, er at ungkar = selvsentrert/egoistisk på grunn av det eneste som har vært nødvendig, er å bare tenke på seg selv. Bare det i seg selv, har bydd på en del utfordringer, selv om han hver eneste dag forsøker å gjøre det rette.

Hun lille er fortsatt for liten til å helt skjønne hans rolle oppi det hele. En dag er han min, en annen dag er han hennes. En dag er hun glad i han, en annen dag sier hun at hun ikke er det. Det eneste hun vet, er at han ofte er her, og at når han ikke er her, er det viktig å spørre etter han så ofte som overhodet mulig. Helst ført ganger på rad. Mens mammaen forsøker å lage middag (noe hun til opplysning er svært dårlig til). For han er jo riktig så gøy, det er han jo.

Etterhvert som hun har sluppet han mer innpå seg, har hun naturlig nok også blitt mer opptatt av han. Selv om det er mamma som er best og skal gjøre absolutt alt (som regel), befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg må dele på henne. Jeg må slippe noen andre til, la andre være en viktig del av livet hennes (hvis vi ser bort fra besteforeldrene hennes da, men de er jo besteforeldre). Og ett av min store problem, noe som forsåvidt har fulgt meg store deler av livet – er at jeg er en kontrollfrik, avhengig av rutiner og forutsigbarhet. Og jeg har jo innsett at kanskje jeg ikke kan forvente 100 % at han alltid skal gjøre alt på min måte. Som for eksempel da vi var på fergen hjem fra påskeferie, og han klinte ketchup langs hele pølsen hennes. Det kostet meg mye å ikke rette på han og forklare han at den skal skjæres opp for deretter ta på ketchup. Eller når han velger en for tynn jakke som han tar på henne, eller feile sko når vi skal gå ut. Eller når han tar for mye drikke i glasset, eller synger «Lille Petter edderkopp» helt feil.

Det er også en utfordring å få en mann, som over en lengre periode bare har hatt seg selv å tenke på, til å forstå at hverdagen består stort sett av jobb, henting i barnehage, matlaging, leking og deretter ligge strødd som et slakt på sofaen fordi man er helt ferdig i hodet. Og i kroppen. At man i et familieliv ikke bare kan prioritere seg selv, sine egne aktiviteter og gjøre alt man ønsker å ha lyst til, sånn helt spontant.
Eller at hver helg stort sett dreier seg om å finne på noe som gjør at hun har det gøy. At hun ikke kan være våken i 3 timer ekstra en kveld, fordi det passer oss best slik. Eller at dersom hun ikke får middag tidsnok, vil hele hennes verdens faller i grus.

Dere kan jo bare forestille dere jobben jeg har med å tilpasse en fullstendig uforstående mann til vårt liv. Og i det hele tatt våge å gjøre det, selv om man risikerer å skremme vekk selv den beste mannen. Men han skal ha det, han har aldri ytret et vondt ord over at jeg lar henne komme inn i sengen kl 7 en lørdagsmorgen, mens hun sitter og synger høylytt (selv om hun bedyrer gjentatte ganger at vi må være stille, fordi han sover). Han har aldri sagt et vondt ord om henne, eller et vondt ord om hvordan jeg er som mor. Tvert om snakker han om datteren min til sine single, barnløse kompiser (som antageligvis gir en god lang fae…. i det) og forteller meg annenhver dag at han synes jeg er en fantastisk mor.

Så får jeg bare håpe at han holder ut, og at han etterhvert setter pris på mine sære egenskaper og ideer, rutiner og meninger. Jeg gjør så godt jeg kan (så godt man kan når man er en sliten alenemor i full jobb med en jente på 2,5 år) hver dag, å forstå han – å ta hensyn.

Ønsk meg lykke til!

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.