Arkiv | Hverdagen RSS feed for this section

Svangerskapet dag 272

28 Jun

– Åh, bare vent. Om noen måneder savner du gravidmagen, kvitrer hun. Øynene mine presses såvidt sammen, og jeg kjenner at en ny hetetokt er i anmarsj. Egentlig har jeg lyst til å slå henne i strupen, men jeg vet at dette svangerskapet har vært preget av hormoner og at jeg ikke burde gjøre det. Jeg ler og mumler vel, og sier at jeg må rekke barnehagen.

På vei til bilen, tenker jeg at det er fint å ha barn, i grunn. Man kan alltid bruke dem som en unnskyldning. «Jeg må gå, jeg skal rekke barnehagen», «får ikke tak i barnevakt», «hun er ikke helt i form, så da må vi holde oss hjemme» og slike ting. De gangene det ikke er fint å ha barn, er når man er høygravid og har vært forstoppet så lenge at man ikke husker hvordan det er å drite normalt og man har en blodig kamp på det altfor varme badet (eller var det hormonene?), mens hun på 4,5 år klorer på døren fordi radaren hennes sa at nå hadde du et øyeblikk alene.

– Mamma vil være alene på badet!, brøler jeg. Men det stopper ikke hun på 4,5 år. Hun fortsetter kloringen på baderomsdøren. Fordi «hun må bæsje» og veien ned i første etasje til det andre toalettet vi har, blir altfor lang.

I de øyeblikkene, hvor hemoridene pulserer av smerte, svetten har klistret alle klærne til kroppen din og hormonene koker så hardt at hjertet ditt slår fortere enn noen gang – da er det ikke så stas å være mamma.

Nå har jeg snart fullført mitt andre svangerskap, som på mange måter har vært annerledes enn det første. Jeg vil fortsatt konkludere med at det er et rent helvete å være gravid. Altså, jeg gleder meg mer enn noe annet til å få treffe sønnen min og til å få holde ham i armene mine, men prosessen dit – unner jeg ingen. Nesten.

Jeg har tidligere hatt kolleger som har trippet rundt i høye hæler hele svangerskapet og som for det meste har kunnet gått i sin vanlige garderobe omtrent hele svangerskapet. De har løpt opp Stoltzekleiven hver helg (og noen ganger i hverdagen også), sydd sitt eget babynest og innredet et helt babyrom alene.

Mitt andre svangerskap har omtrent forløpt seg på denne måten:
Oppdaget at jeg var gravid fordi jeg var så vanvittig kvalm og buksene ble raskt stramme. Bekkenløsningen ankom også denne gangen, som ikke bare gir vanvittige smerter – men om du våger å være i ro litt for lenge, føles det som om noen har superlimt skjelettet ditt sammen i underkroppen. Så har vi halsbrann. Du drikker og spiser medisiner for det, men hver gang du legger deg bakover, føles det ut som om spiserøret ditt etser i stykker. Og hvis du spiser, så klarer du nesten ikke få ned maten – så du kaster den like gjerne opp. Hvert eneste måltid. Jeg har løpt på do og tisset sikkert en milliard ganger siden starten, og jeg kan ikke forestille meg hvor mye penger jeg har brukt på Pierre Robert-truser på Kiwi’en, fordi et nys kom overraskende på meg midt i arbeidstiden. Nå har jeg sikkert nittiåtte Pierre Robert-truser i skuffen hjemme, fordi jeg ikke kan planlegge.

Og så hormonene.

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig plaget av hormoner (som påvirker humøret), hverken i fobindelse med mensen eller da jeg var gravid med førstemann. Men dennne gangen har hormonene ridd meg som en hingst. Det er et under at mannen min fortsatt ville gifte seg med meg, og at han fortsatt kan smile til meg. Jeg har flere ganger følt meg som en utro mann som kjøper blomster til kjæresten sin, bare jeg har kjøpt playstation 4-spill og skrevet unnskyld førtiåtte ganger på et kort. Går det an å være SÅ sint? SÅ lei seg og SÅ frustrert? Jeg har flere ganger sagt unnskyld til mannen min MENS jeg har vært helt psyko, fordi jeg selv har vært klar over at jeg har vært ute av kontroll.

For noen dager siden, sa han at han ikke lenger husker hvordan jeg er uten hormoner. La oss håpe at jeg er hakket mer urimelig når hormonene er borte, og at følelsene mine er LITT mindre sterke når den tid kommer.

Hadde vi reflektert litt mer over hvordan dette svangerskapet kunne påvirket oss, tror jeg ikke vi hadde besluttet å selge to leiligheter, gifte oss, kjøpe hus OG flytte (og pusse litt opp) på bare 6 måneder.

Jeg har dessuten aldri veid så mye og selv gravidbuksene er nå ubehagelig å ha på seg. Preglife-appen på mobilen min forteller meg at det er 10 dager igjen til termin, men hver eneste dag håper jeg at dagen er kommet, fordi jeg som regel ligger i fosterstilling og er så kvalm at jeg spyr bare av tanken på lukten av NOE og har så vondt at selv det å reise seg fra sofaen gjør at jeg nesten er på gråten hele tiden. Ja, og nevnte jeg at jeg sjelden sover mer enn tjue minutter i strekk?

Hjelp meg.

Farvel fortiden, hallo fremtiden

31 Mar

Jeg drar med meg ubrettede pappkasser opp trappen, med gravid mage og halsbrann. Jeg svetter, banner og må på do igjen. Jeg faller nesten over dørstokken inn i leiligheten, og når jeg er ferdig og tisse og endelig har brettet noen pappkasser, puster jeg tungt ut. Jeg åpner skapet mitt og trekker pusten. Her inne ligger et liv, og nå skal jeg videre.

Endelig.

Jeg er ikke pur ung lengre. Ung, ja. Men ikke ny. Ikke uerfaren eller ubevandret. Men når vi to går hånd i hånd inn i hus etter hus, føler jeg meg plutselig som 19 år igjen. Som den gangen jeg skulle ut i verden, men ikke lengre enn å kjøpe leilighet sammen med min første kjæreste. Jeg smiler for meg selv og kjenner at det er godt å føle seg litt ny og usikker i blant.

I hvert eneste rom vi går, ser vi for oss livet vårt sammen. Vil denne stuen klare og romme nok leker, kjærlighet og latter? Vil denne gangen tåle mange unger som slenger seg inn etter en dag i barnehagen eller på skolen? Vil dette kjøkkenet tåle de alvorlige samtalene våre og den svidde maten? De aller fleste hus lever ikke opp til det vi ønsker. Men så en dag, spaserer vi hånd i hånd ned en koselig gate mot neste hus på agendaen, og jeg blir varm.

Med ett er jeg 21 år igjen. Da meg og min første kjæreste skulle kjøpe vårt andre hjem sammen, og jeg visste at vi hadde funnet det. Jeg tør nesten ikke si noe til deg. Vi snakker om vannskap og alder på taket, om at badet må renoveres og gulvene er slitte. Men mens vi går igjennom huset, ser jeg for meg barn lekende i stuen, kosestunder på soverommet, latterkuler på kjøkkenet, sene kvelder på terrassen, gråt i gangen og krangling på badet.

Jeg prøver å holde hodet kaldt, jeg sier til deg at vi får gå hjem og se på papirer, drøfte muligheter og lage en liste: for og i mot.

Vi lager aldri den listen. Vi lager derimot en liste over kostnader for oppussing og hvor mange år vi skal bruke på det. Du stryker meg på magen og sier at jeg må klare å være tålmodig. Vi klarer nesten ikke legge oss den kvelden, men før vi gjør det – legger vi inn et bud.

En natt og en del timer og telefoner seinere, eier vi et hus. Vi. Et hus.

Et hjem.

Jeg er alene hjemme nå. Jeg går igjennom tingene mine og pakker dem ned i esker. Jeg legger noe til side, som skal gis vekk. Jeg teller årene jeg har bodd her. 9 år. Jeg teller måneder. 9 måneder.

9 år og 9 måneder med kjærlighet, latter, sorg, ensomhet, mørke og elendighet. Det føles allerede ut som et helt liv.

Jeg husker alle ganger jeg har ledd, smilt og følt meg elsket. Alle sene kvelder med gode venner. Alle tårene, mitt knuste hjerte og den uendelig sorgen og ensomheten som fulgte. Alle milepæler jenten min har nådd, hennes første latter og første steg.

Jeg er ferdig her nå. Denne epoken av livet mitt er over. Jeg er klar for å gi slipp, helt på ordentlig og begynne helt på nytt med blanke ark.

Med mannen min, datteren min og snart sønnen min også.

Jeg skal gå videre på ordentlig, og alt det vonde skal være fjerne minner som jeg bærer med meg et sted, langt langt inne. Det er ferdig jobbet, ferdig sørget. Selv om jeg ikke er 21 år lengre, men faktisk snart 31 år – skal jeg bære med meg alle minner – både gode og vonde – og gå videre sammen med familien min.

Tenk at livet, som har vært så uendelig vondt – kan bli så uendelig godt.

3 + 1

22 Nov

Hverdagen tar oss også, slik som alle andre. Vi blir oppslukt i rutiner og glemmer å sette verden på pause og bare puste. Vi laster ned en felles familiekalender og high fiver over en ny, forutsigbar hverdag. Jeg legger meg i blant på kjøkkengulvet mens du lager middag og klager over hvor mye vi må gjøre, som vi ikke gjøre for vår egen del. Som vi gjør for andre skyld. Som vi egentlig ikke har lyst til. Du legger deg ned ved siden av meg, så svir middagen seg og jenten vår kommer inn på kjøkkenet og hiver seg på oss og tror vi skal lekeslåss. Så ler vi alle sammen og jeg er så lykkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av alt sammen.

Jeg innser at jeg er blitt kjedelig. At jeg ikke lenger har noe å fortelle, annet enn hvor lykkelig jeg er. Trygg, tilfreds og glad. I mine venners liv er jeg blitt en bisitter som hører på drama og sorg og er en sjelesørger for dem som trenger det. Jeg har vandret vekk fra det livet jeg en gang kjente, inn i noe trygt og godt og uvant.

Men livet mitt er langt i fra kjedelig. Alt som har vært vondt og vanskelig, all sorgen og ensomheten er med meg i kofferten. Ting er i endring, og jeg kjenner det på hele kroppen. Følelsene mine spriker til alle kanter og jeg er heldig at jeg har deg, at du forstår og holder ut.

Vi bærer på en liten hemmelighet, du og jeg.
Og om litt, blir det nytt liv.

Frøken Hvordan og Hvorfor.

7 Sep

– Det æ møkt ute, sier hun med trøtt og søvnig stemme. Det blonde håret er bustete og øynene hovne av søvn. Jeg trekker henne inntil meg og kjenner at hun enda er varm etter natten. Jeg lukter henne inn, og kjenner kjærligheten er overveldende.

Jeg forsøker så godt jeg kan å forklare henne at det er mørkere ute om morgen og om kvelden når det er høst og vinter. Mens jeg famler med ordene og jeg ser ansiktet hennes blir stadig mer forundret, skjønner jeg at det høres helt absurd ut.

Det er mange ganger hun setter meg litt fast, og jeg blir mer fristet til å svare «fordi det bare er sånn», selv om jeg vet at det svaret bare skaper mer spørsmål. Og flere ganger kan jeg være enig med henne. Det er helt absurd at det er mer mørkt ute på vinterhalvåret og at noen ganger kommer ikke bybanen når den egentlig skal. Jeg kunne begitt meg ut på lange forklaringer og mulige årsaker, men jeg gir meg. Jeg trekker på skuldrene og undrer meg sammen med henne. Det er fint å være nesten fire, i blant.

Som når hun spør meg hva fremmede mennesker heter. Hun ser jo på meg som en som kan absolutt alt, så hvorfor vet jeg ikke navnet på damen med gul kjole? Eller mannen med like langt hår som Elsa? Eller når hun sier at jeg må kjefte på den voksne damen som sykler, fordi hun ikke har på seg hjelm. Eller at vi kan si høyt at noen har krykker eller rosa jakke. For det har de jo. Og så spør hun hvor mange minutter det tar for såret på fingeren å gro og hvor mange ganger man kan vaske hendene før neglelakken faller av. Hun spør hvorfor hun ikke har nok penger til å kjøpe en rosa bil til meg og en trampoline til seg selv (og et hus med hage til å sette trampolinen i) og hvorfor det tordner. Hun spør hvorfor jeg er glad i henne og og hvorfor jeg vil kose med henne. Hun spør hvorfor vi ikke kan spise is til middag og hvorfor chips faller under kategorien «godteri». Hun spør meg hvorfor det er så mange søledammer og hvorfor det er onsdag og ikke lørdag. Hun spør meg hvor lenge det er til bursdagen sin og vil at jeg skal vise det på fingrene.

Og så kommer de mer vanskelige spørsmålene, som kanskje er lettest å svare på av alle.

«Pappaen min som jeg hadde da jeg va liten, kan ikke væle med oss.»
«Ja, han er syk. Så noen andre må passe på han, det kan ikke vi»
«Pappaen min æ syk, men jeg ha fått en ny pappa.»
«Ja, hvis du vil at han skal være pappaen din, så bestemmer du det.»
«Ha han sagt at han vil væ pappaen min?»
«Ja, min venn – det vil han.»
«Flott, da kan han væle det og vi kan væle i familie og deje to kan væle kjæsten min»

Tenk å være bare nesten fire år.

 

Ny desember

18 Dec

Det er 3 år siden nå. Jeg husker det så inderlig godt. Sorgen og skuffelsen rev i magen, og i blant gråt jeg noen stille tårer bak butikkreolene. Sorgen var endelig, og så mørk.

Hun ser på meg med store øyne og konstanterer at også hun har en pappa. «Ja, lille venn, du har også en pappa». Hun tenker litt og forteller meg de samme ordene jeg selv har brukt for å forklare henne. At han ikke kan bo med oss fordi han er svært syk, men at han er veldig glad i henne selv om. Jeg smiler fint til henne og spør henne om hun husker hva han heter. Jeg forteller henne navnet hans og finner frem det fineste bildet jeg har av dem. Hun var en nyfødt baby og han var tilsynelatende lykkelig. Jeg forteller henne at han var så veldig glad da hun kom ut av magen min og at han ville holde henne hele tiden. Hun smiler bredt og gjentar alt jeg sier. For hvis man sier det høyt, er det sant.

Bare noen dager seinere falt han for fristelsen. Og verden min falt i grus. Desember ble en tåkete måned, en ør, altoppslukende og sorgfull måned. Jeg husker noen tårer trilte nedover kinnet mitt på julaften, mens hun sov i armene mine og resten av familien lo av en morsom historie.

Han var som en avhengighet for meg. Men det var ikke jeg som var hans avhengighet.

Det går tre år. Tre lange år som flyr forbi. Avhengigheten min er borte for lengst, men hans lever enda i aller sterkeste grad. I blant ser jeg skyggen av han rundt om i byen, den skyggen som representerer alt som er vondt, alt som er sårt for meg.

Men denne desember er annerledes. Den er ikke forbitret av et knust hjerte, vonde minner og sorg. Den er en oppdagelse og en lykke som jeg ikke kan finne ord for å beskrive. Hun lille oppdager det magiske ved julen og tar meg med på reisen. Hun kysser meg til jeg blir våt på kinnet hver eneste kveld, og jeg gråter av stolthet når jeg ser julepynten hun har laget i barnehagen. Vi pynter juletreet altfor tidlig, fordi vi vil lage våre egne tradisjoner og baker pepperkaker til vi er kjempelei.

Etter tre år er endelig julen glad igjen.
Endelig har vi vunnet den tilbake.

Om å være alenemor, vol III

9 Apr

Å dele.

Det høres i utgangspunkt greit, sant? Det er jo det jeg driver å lærer jenten min nå om dagen, at man må dele og at det er fint og greier. Jeg føler meg litt dobbeltmoralsk, og dere skal straks få vite hvorfor.

Fra frøken var 5 uker gammel, har jeg vært alene med henne. Det vil si at jeg i omtrent 2 år og 4 måneder har fått henne helt for meg selv. Pluss, minus. Jeg har aldri funnet noe særlig mye positivt med å være alenemor, men det som har gjort opp for alt det negative – har vært at jeg har fått all kjærligheten hennes helt for meg selv.

Og som sikkert flere av dere har fått med dere, er jeg ikke fullt så alene lenger. Jeg har jo (utrolig nok) klart å hanke inn en mann som både jeg liker og som tydeligvis liker meg. Med tanke på hvor mange frosker jeg har kysset, så er ikke det barebare, skal jeg fortelle!

Så var det dette her med forhold da. Det var én ting før jeg fikk barn, da var det egentlig bare å ta ting som de kommer. Men på grunn av hun lille, så har dette med forhold straks blitt mer komplisert. Alle valg jeg tar, er hun med i dem. Alle beslutninger er som regel nøye overveid, alle bekymringene har blitt tenkt på og hun overvåkes nøye – jeg speider etter tegn på at ting ikke er greit, eller at de er det. Nå har det seg slik at jeg har funnet meg en mann som ikke har barn selv, og det må også sies at han over en lengre periode har vært ungkar.

Det vi aller fleste jenter vet, er at ungkar = selvsentrert/egoistisk på grunn av det eneste som har vært nødvendig, er å bare tenke på seg selv. Bare det i seg selv, har bydd på en del utfordringer, selv om han hver eneste dag forsøker å gjøre det rette.

Hun lille er fortsatt for liten til å helt skjønne hans rolle oppi det hele. En dag er han min, en annen dag er han hennes. En dag er hun glad i han, en annen dag sier hun at hun ikke er det. Det eneste hun vet, er at han ofte er her, og at når han ikke er her, er det viktig å spørre etter han så ofte som overhodet mulig. Helst ført ganger på rad. Mens mammaen forsøker å lage middag (noe hun til opplysning er svært dårlig til). For han er jo riktig så gøy, det er han jo.

Etterhvert som hun har sluppet han mer innpå seg, har hun naturlig nok også blitt mer opptatt av han. Selv om det er mamma som er best og skal gjøre absolutt alt (som regel), befinner jeg meg i en situasjon hvor jeg må dele på henne. Jeg må slippe noen andre til, la andre være en viktig del av livet hennes (hvis vi ser bort fra besteforeldrene hennes da, men de er jo besteforeldre). Og ett av min store problem, noe som forsåvidt har fulgt meg store deler av livet – er at jeg er en kontrollfrik, avhengig av rutiner og forutsigbarhet. Og jeg har jo innsett at kanskje jeg ikke kan forvente 100 % at han alltid skal gjøre alt på min måte. Som for eksempel da vi var på fergen hjem fra påskeferie, og han klinte ketchup langs hele pølsen hennes. Det kostet meg mye å ikke rette på han og forklare han at den skal skjæres opp for deretter ta på ketchup. Eller når han velger en for tynn jakke som han tar på henne, eller feile sko når vi skal gå ut. Eller når han tar for mye drikke i glasset, eller synger «Lille Petter edderkopp» helt feil.

Det er også en utfordring å få en mann, som over en lengre periode bare har hatt seg selv å tenke på, til å forstå at hverdagen består stort sett av jobb, henting i barnehage, matlaging, leking og deretter ligge strødd som et slakt på sofaen fordi man er helt ferdig i hodet. Og i kroppen. At man i et familieliv ikke bare kan prioritere seg selv, sine egne aktiviteter og gjøre alt man ønsker å ha lyst til, sånn helt spontant.
Eller at hver helg stort sett dreier seg om å finne på noe som gjør at hun har det gøy. At hun ikke kan være våken i 3 timer ekstra en kveld, fordi det passer oss best slik. Eller at dersom hun ikke får middag tidsnok, vil hele hennes verdens faller i grus.

Dere kan jo bare forestille dere jobben jeg har med å tilpasse en fullstendig uforstående mann til vårt liv. Og i det hele tatt våge å gjøre det, selv om man risikerer å skremme vekk selv den beste mannen. Men han skal ha det, han har aldri ytret et vondt ord over at jeg lar henne komme inn i sengen kl 7 en lørdagsmorgen, mens hun sitter og synger høylytt (selv om hun bedyrer gjentatte ganger at vi må være stille, fordi han sover). Han har aldri sagt et vondt ord om henne, eller et vondt ord om hvordan jeg er som mor. Tvert om snakker han om datteren min til sine single, barnløse kompiser (som antageligvis gir en god lang fae…. i det) og forteller meg annenhver dag at han synes jeg er en fantastisk mor.

Så får jeg bare håpe at han holder ut, og at han etterhvert setter pris på mine sære egenskaper og ideer, rutiner og meninger. Jeg gjør så godt jeg kan (så godt man kan når man er en sliten alenemor i full jobb med en jente på 2,5 år) hver dag, å forstå han – å ta hensyn.

Ønsk meg lykke til!

Uperfekt

10 Mar

Jeg har søkt tilflukt i sofaen, den jeg nesten ikke har sittet i de siste årene. Jeg tenker på da du lo av meg, fordi du merket at jeg alltid satt på gulvet. Og når jeg forklarte at jeg måtte jo det, det er jo der datteren min for det meste oppholder seg og leker, smilte du til meg.

Jeg ser deg der i mørket, omgitt av folk og høy musikk. Du skiller deg ut av mengden. Du smiler til meg, og jeg kjenner med hele meg at jeg er glad jeg er din. Du tar meg med på dansegulvet, bare for å gi meg et hollywood-kyss. Jeg ler når du lener meg bakover, men jeg er også glad for at du viser alle at jeg er din.

Den kvelden ender i tårer. Håpløsheten, sorgen og fortvilelsen river i meg. Alt som er vanskelig, kommer til overflaten. Jeg klarer ikke å si til deg at jeg synes ikke at problemene er mellom oss, men de er rundt oss. De er inne i meg, de er inne i deg.

Når jeg våkner neste dag, ser jeg så trist ut. Som om det ikke er mer glede igjen i verden.

Jeg spør deg om vi skal reparere skaden noen dager seinere, du smiler og sier ja. Så vi gjør det vi kan best, vi lager sjokolademilkshake, kysser masse og prøver ut par-yoga på stuegulvet. Du forteller meg en dårlig vits, og jeg ler helt til vi mister balansen og jeg faller oppå deg. Så ler vi enda mer, faktisk så mye at jeg føler at lykken prøver å sprekke ut av meg.

Jeg er eldre nå. Jeg vet at livet ikke er problemfritt, jeg vet at alle har med seg noe bagasje fra før, jeg vet at man krangler og jeg vet at det kan ordne seg. Om man bare vil.

Det jeg synes er vanskelig å fortelle deg, er at jeg trenger mye bekreftelse. Ikke i form av ord, men i form av handlinger. Jeg trenger å føle at jeg er førsteprioritet. Jeg trenger å føle meg ønsket og elsket. Jeg trenger å stole på deg, selv om jeg synes det er veldig vanskelig. Ikke fordi du har gjort noe fælt, men fordi jeg er skadet fra før. Jeg trenger å vite at du er glad i meg, og at du tilgir mine feilsteg og mangler. Jeg trenger å vite at du er glad i datteren min, og at hun er viktig for deg også. Jeg trenger å vite at jeg ikke er et beleilig tidsfordriv, men at jeg er den du virkelig ønsker å være med. Jeg trenger å føle at du alltid prøver å vinne meg over.

Og jeg vet jeg er urimelig. Jeg vet at du ikke kan vite det. Jeg vet at du aldri vil vite omfanget av skadene som er påført meg. Som jeg har påført meg selv.

Jeg står på kjøkkenet og vasker opp. Jeg hører deilig barnelatter og den dype stemmen din. Jeg kikker ut i stuen og ser datteren min sitter tett inntil deg og er begeistret over spillet dere spiller. Og du tuller med henne innimellom. Du gjør trylletriks og kiler henne, og jeg ser de små øynene hennes er full av glede og beundring.

Vi går på butikken. Og du har den lille hånden hennes i din. Når du ikke er her, er du den første hun spør etter. Hun kan si at hun er glad i deg, selv om hun ikke tør å si det til deg. Hun kaller deg for sin, men innimellom er du min også.

Du holder hånden min en kveld, og spør om ikke vi kan reise på ferie med datteren min og foreldrene mine. Jeg blir så overrasket at jeg bare åpner munnen, uten å finne ordene. Litt senere sier du at det kriblet i magen ved tanken på å få barn. Med meg. Jeg møter deg med taushet, men det er fordi du har evnen til å forbause meg, til å få meg til å famle etter ordene.

Jeg klarer ikke alltid å se det, men du viser meg hver eneste dag at du er glad i meg, at du ønsker å være med meg. Du viser at du er glad i datteren min. Du forteller vennene dine hva datteren min gjør, som du synes er søtt eller morsomt. Bestevennen din fortalte meg at du brukte et helt vorspiel til å fortelle alle vennene dine hvor fantastisk jeg er. Og hvor fantastisk datteren min er.

Og så kommer natten. Jeg kjenner i magen at jeg har ledd vekk alle bekymringer, faktisk har jeg nesten vondt i magen av lykke og latter. Et øyeblikk tenker jeg at du er for god til å være sann, men jeg stopper meg selv og tenker at vi er bare to uperfekte mennesker med masse bagasje, som forsøker å finne ut av hvordan vi kan leve livet vårt sammen. Du sover allerede, og jeg stryker på deg. Du mumler lavt, neste uhørlig – og jeg klemmer deg. Jeg vil aldri  gi slipp på deg.

Når vi våkner neste morgen, sitter datteren min i sengen min mellom deg og meg og leker med lekene sine. Og et øyeblikk tar jeg meg i å tenke at vi er en liten familie. Frykten min stopper den tanken, kanskje du egentlig ikke vil dette. Kanskje du vil ombestemme deg. Men så snur du deg mot meg og stryker meg på armen.

– Det kan ikke bli bedre enn dette, sier du.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.