Arkiv | Kjærlighet RSS feed for this section

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

29 May

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

3 + 1

22 Nov

Hverdagen tar oss også, slik som alle andre. Vi blir oppslukt i rutiner og glemmer å sette verden på pause og bare puste. Vi laster ned en felles familiekalender og high fiver over en ny, forutsigbar hverdag. Jeg legger meg i blant på kjøkkengulvet mens du lager middag og klager over hvor mye vi må gjøre, som vi ikke gjøre for vår egen del. Som vi gjør for andre skyld. Som vi egentlig ikke har lyst til. Du legger deg ned ved siden av meg, så svir middagen seg og jenten vår kommer inn på kjøkkenet og hiver seg på oss og tror vi skal lekeslåss. Så ler vi alle sammen og jeg er så lykkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av alt sammen.

Jeg innser at jeg er blitt kjedelig. At jeg ikke lenger har noe å fortelle, annet enn hvor lykkelig jeg er. Trygg, tilfreds og glad. I mine venners liv er jeg blitt en bisitter som hører på drama og sorg og er en sjelesørger for dem som trenger det. Jeg har vandret vekk fra det livet jeg en gang kjente, inn i noe trygt og godt og uvant.

Men livet mitt er langt i fra kjedelig. Alt som har vært vondt og vanskelig, all sorgen og ensomheten er med meg i kofferten. Ting er i endring, og jeg kjenner det på hele kroppen. Følelsene mine spriker til alle kanter og jeg er heldig at jeg har deg, at du forstår og holder ut.

Vi bærer på en liten hemmelighet, du og jeg.
Og om litt, blir det nytt liv.

Det som en gang var, og det som er.

11 Oct

Da hun var liten, skrev jeg et brev til henne. Faktisk skrev jeg brevet med knust hjerte, men med overbevisningen rett ved siden av meg. Jeg finner brevet, og krøller meg sammen. Det er mørkt ute, og det er fortsatt en liten stund til du kommer. Svett etter øving, glad for å se meg.

Jeg åpner sidene og ser skriften min. Den samme som alltid, men full av sorg. Og ordene jeg har valgt, er nøytrale – men beskriver likevel kjærligheten som en gang var for faren hennes, slik at det treffer meg i magen. Jeg hadde glemt hvor høyt jeg elsket, og hvor hardt jeg falt.

Jeg skriver ordene i håp om forsoning. Ikke med ham, men mellom meg og henne. Tanken om at hun en dag vil hate meg for valgene jeg har tatt, er alltid med meg. Tanken om at hun ikke vil forstå, og mene jeg frarøvet henne noe viktig. En som elsket henne.

For hvordan forklarer jeg at den kjærligheten han har til henne, er basert på en romantisk idé om hvordan det skal være? Og at han alltid satte sine behov først – deretter seg selv igjen? Hvordan forklarer jeg at rusen hadde et så sterkt grep om han, at han snublet når det virkelig gjaldt. At han selv etter fallet, aldri klarte å reise seg igjen? Hvordan forklarer jeg at jeg kunne velge ham vekk, hvordan får jeg henne til å forstå at det var for hennes del – og ikke min?

Kjærligheten visket han ut gradvis, med et tungt slør av elendighet etter seg. Det var ikke lenger plass til kjærlighet, bare til rus. Rus, løgn og svik.

Jeg kjenner meg ut av balanse og ser ut av vinduet. Opp på vakre Ulriken og masten som lyser der i det fjerne. Tenker på noen dager tilbake, hvor du og jeg hadde vår første virkelig ubehagelige prat. Du har kanskje glemt det allerede, du er skrudd sammen slik. Jeg har ikke. Vi kranglet ikke en gang, men klumpen ligger tungt i magen min. En forventning om at det blir verre, en forventning om at du en dag slutter å elske meg, en forventning om at det skal gå galt – og at jeg – sitter igjen med et pulveristert hjerte som aldri vil la seg reparere helt igjen. Ikke denne gangen.

Jeg forsøker å tenke at du er annerledes, at jeg denne gangen har funnet en fantastisk mann. For du bruker hver eneste dag på å gjøre meg glad. Du gjør alt du kan for å glede meg og jeg ser kjærligheten din til meg i selv de minste ting.

Hvordan kan jeg egentlig beskrive hvor høyt jeg elsker deg? For du er alt jeg drømte om, og enda mer.

For jeg har snublet, gang på gang. Hvorfor skulle plutselig jeg lære meg å gå uten å falle?

Du kommer hjem, jeg hører deg allerede idet du setter nøkkelen i døren og låser opp. Du kommer inn med et lite smil om munnen og skyndter deg bort til meg. Jeg ler av deg, for det virker som om du har hastverk. Du tar hendene mine og puster litt. Du har sikkert løpt opp trappen, tenker jeg. Du slår blikket ned, men ser fort opp på meg igjen. Jeg ser at du leter etter ordene mens stillheten sluker oss begge inn.

– Hva sier du? Skal vi prøve å få barn? sier du.

Du ler en lykkelig latter og jeg ser på deg et øyeblikk og lurer på om jeg egentlig hørte rett. Du sier det igjen og jeg smiler til deg. Jeg klemmer deg hardt og lenge og glemmer helt å svare deg – for alt jeg egentlig tenker på er at jeg aldri vil gi slipp på deg, og at jeg håper at du aldri vil gi slipp på meg. Frykten for å gjøre alt alene – en gang til – med knust hjerte og søvnløse netter, overvelder meg.

Du tar et steg bort fra meg, men holder fortsatt hendene mine. Du sier at det vil bli annerledes denne gangen og at du skal jobbe mindre og at du aldri ville forskjellsbehandlet barna våre. Jeg smiler når du sier barna våre. Du snakker så fort og oppglødd, så jeg ler av deg og svarer deg mens du prater.

– Ja. Ja, det vil jeg, svarer jeg.

Du løfter meg opp og bærer meg til sengen og holder hardt rundt meg lenge. Så lenge at det føles ut som vi sitter fast i evigheten.

Men med deg, høres evigheten bra ut.

Tenk hvis.

2 Mar

Vi passer ikke inn der, du og jeg. Bak fine servietter og hundre små retter servert på stein og bunter av høy. Vi later som vi skjønner hva kelneren sier, og når han er gått, ler vi sammen bak vinglassene våre. Når vi er ferdige der, løper vi i regnet og finner en liten mørk bule. Vi slenger i oss noen shots fordi vi trenger å roe nervene etter en haug med altfor fin mat, servert med brent høy og svidd gjær.

Det er som om tiden går sakte for et øyeblikk, for mine øyne treffer dine, og jeg kunne umulig vært lykkeligere enn jeg er akkurat nå, her med deg. Jeg blunker raskt bort noen truende tårer, fordi jeg ikke vil uroe deg. Jeg tvinner fingrene mine i dine, og alt annet rundt oss er en tåke. Ubetydelig og lavmælt. Det er bare oss. Vi to.

Vi kommer hjem til meg. Danser inn døren, høy på livet og ør i toppen av shottene. Du tar på meg brillene mine og kysser meg ømt. Jeg blir nervøs og slår blikket ned, mens jeg forsøker å ta brillene av.

– Jeg syns du er så fin med brillene dine, sier du.

Men jeg vet at du ser jeg er sliten. Jeg vet at du vet at hodepinen er der igjen. Jeg ler det bort og spør om vi ikke heller skal være naken. Du sier at man kan se toppen av Ulriken fra sengen min, og konstanterer at ikveld er den blå. Du ser stille på meg og spør om jeg vil se på Ulriken med deg. Jeg ler og spør om du er en romantiker. Men i det jeg legger meg i armene dine og ser på den rare, blå masten – føler jeg meg så uendelig lykkelig. Som om alle puslebitene plutselig faller på plass. Som om det mørke tomrommet i meg fylles, del for del.

Vi sovner slik, du og jeg. Og når jeg våkner midt på natten, holder du fortsatt fast i meg. Og masten lyser fortsatt blått. Jeg kikker ut, på det samme vi så på noen timer tidligere.

Tenk hvis – dette bare eksisterer i hodet mitt. At jeg nok en gang lar meg bli dratt med i stormen av følelser. Tenk hvis – du ender opp med å være som de andre, nok et dårlig valg jeg ikke klarte å se. Tenk hvis – du knuser hjertet mitt, endelig og totalt – og jeg blir stående igjen med det mørke tomrommet og en uendelig masse med knuste drømmer. Tenk hvis – det vil være alt jeg tåler. At jeg vil knekke under vekten av sorgen, av tåpeligheten, av skammen og følelsen av utilstrekkelighet. Tenk hvis – hjertet mitt ikke tåler dette enda en gang.

En kveld blir alt annerledes. Jeg blir tvunget til å fortelle deg noe jeg har båret med meg, skammen min. Min mørke hemmelighet. Jeg vrir meg og lurer på om du tenker annerledes om meg. Om du føler annerledes for meg. Jeg finner ikke ordene, så jeg tar hånden din og legger den mot hjertet mitt.

– Her, kjenn. Jeg er så redd, så inderlig redd. Tenk hvis… Tenk hvis du ikke tåler dette, hvisker jeg.

Jeg føler meg mer sårbar enn noen gang. Jeg har latt deg få tilgang til det vondeste, det innerste. Du lar hånden din hvile på hjertet mitt mens du ser på meg med de mørke, uendelige øynene dine. Jeg forsøker å se vekk, men du henter blikket mitt tilbake. Så kysser du meg. Lenge. Og den natten sovner vi tettere enn vi har gjort tidligere.

Tenk hvis – du viser å være den eneste ene. At du viser deg å være den jeg skal dele livet med. At du viser deg å være den jeg skal stå stille med, den jeg skal le med, krangle med, gråte med. Tenk hvis du er den jeg skal sitte på terrassen med og stirre på solnedgangen i stillhet. Tenk hvis du er den jeg skal løpe nedover flyplassen med, med barn og kofferter på slep. Tenk hvis du er den som vil holde hånden min og støtte meg, slik jeg vil støtte deg. Tenk hvis du vil velge meg, og dele alt som er vondt og alt som er godt. Tenk hvis du vil være lykken og dele alt som livet vil servere oss.

Tenk hvis.

Jeg fant deg, endelig.

23 Feb

Det er først nå jeg husker hvordan det egentlig var. Det er nå jeg innser at alt annet i mellom har vært håp, fantasier og middelmådig. Det er nå jeg innser hva jeg har savnet, hvordan jeg har savnet det og hvordan det føles å kickstarte hjertet flere ganger daglig. Det er nå jeg husker hvordan sommerfuglenes vinger kjennes mot innsiden av magen, hvordan kinnene føles etter en hel dag med mange smil. Det er nå jeg husker hvordan det er å føle seg vektløs, vektløs under et beundrende og forelsket blikk.

Jeg er så inderlig, håpløst, voldsomt, altoppslukende, på knærne, hodestups forelsket.

Og når jeg tenker på avstanden som har vært mellom oss. At vi det siste året nesten konstant har befunnet oss i umiddelbar nærhet av hverandre. At vi nok har passert hverandre hver dag, uten å egentlig treffe hverandre. At det var tilfeldigheter som gjorde at jeg snublet over deg, mens jeg forsøkte å finne ut av alt annet. At alt annet i livet mitt, plutselig føltes så feil – og du føltes så rett. At vi har vært fremmende, og så plutselig ligger vi helt inntil hverandre, og jeg drukner i de mørke øynene dine. Og jeg sovner nesten hver eneste kveld i armene dine, og det føles som om jeg alltid har ligget der. Som om armene dine var laget for meg.

Vi ler sammen, vi ler til tårene triller. Vi ler bak kjøleskapsdøren og vi ler mens vi er naken. Vi ler i dusjen og vi ler på kinoen. Jeg forteller deg at jeg tror vi har det gøy med sammen uansett hva vi gjør, og du ser på meg stille med de mørke øynene dine.

– Det tror jeg du har rett i, sier du.

Og så tar du ansiktet mitt mellom hendene dine og kysser meg. Dypt og inderlig.

Noen kvelder er vi mer alvorlige. Jeg forsøker å gi deg litt av smerten min, og vil vise deg de andre sidene mine også. Men du blir. Du stryker vekk håret mitt og kysser meg ømt og stille. Tiden står stille med deg. Og verden holder pusten når du ser på meg, som et drag av spenning som slår gjennom jorden.

Veggene her hjemme fylles igjen av latter, og de vonde minnene og spøkelsene forsvinner inn i skyggene og for en liten stund så glemmer jeg alt. Vi gir hverandre high fives og klager på at vi aldri klarer å se en hel film sammen.

Du tåler alt. Du tåler flyktigheten min, du tåler intensiteten min. Du tåler skyggene mine, spøkelsene mine. Og midt på natten en gang, lover du meg at du aldri vil svikte meg på den måten jeg har blitt sviktet på før. Jeg holder pusten, fordi jeg innser at du kanskje kan være han. Kanskje du kan være den eneste ene.

Jeg har ikke latt deg treffe jenten min enda, og det respekterer du. Istedenfor sniker du deg inn om kvelden og ut om morgenen. Når jeg har vært inne hos henne midt på natten og sniker meg opp i sengen igjen og kryper inntil deg, sier du søvnig at jeg er flink og at du hører kjærligheten min i stemmen når jeg snakker til henne. Det er da jeg innser det, helt plutselig, helt endelig.

Jeg vil bli din.

Jeg fant deg, endelig.

Ny desember

18 Dec

Det er 3 år siden nå. Jeg husker det så inderlig godt. Sorgen og skuffelsen rev i magen, og i blant gråt jeg noen stille tårer bak butikkreolene. Sorgen var endelig, og så mørk.

Hun ser på meg med store øyne og konstanterer at også hun har en pappa. «Ja, lille venn, du har også en pappa». Hun tenker litt og forteller meg de samme ordene jeg selv har brukt for å forklare henne. At han ikke kan bo med oss fordi han er svært syk, men at han er veldig glad i henne selv om. Jeg smiler fint til henne og spør henne om hun husker hva han heter. Jeg forteller henne navnet hans og finner frem det fineste bildet jeg har av dem. Hun var en nyfødt baby og han var tilsynelatende lykkelig. Jeg forteller henne at han var så veldig glad da hun kom ut av magen min og at han ville holde henne hele tiden. Hun smiler bredt og gjentar alt jeg sier. For hvis man sier det høyt, er det sant.

Bare noen dager seinere falt han for fristelsen. Og verden min falt i grus. Desember ble en tåkete måned, en ør, altoppslukende og sorgfull måned. Jeg husker noen tårer trilte nedover kinnet mitt på julaften, mens hun sov i armene mine og resten av familien lo av en morsom historie.

Han var som en avhengighet for meg. Men det var ikke jeg som var hans avhengighet.

Det går tre år. Tre lange år som flyr forbi. Avhengigheten min er borte for lengst, men hans lever enda i aller sterkeste grad. I blant ser jeg skyggen av han rundt om i byen, den skyggen som representerer alt som er vondt, alt som er sårt for meg.

Men denne desember er annerledes. Den er ikke forbitret av et knust hjerte, vonde minner og sorg. Den er en oppdagelse og en lykke som jeg ikke kan finne ord for å beskrive. Hun lille oppdager det magiske ved julen og tar meg med på reisen. Hun kysser meg til jeg blir våt på kinnet hver eneste kveld, og jeg gråter av stolthet når jeg ser julepynten hun har laget i barnehagen. Vi pynter juletreet altfor tidlig, fordi vi vil lage våre egne tradisjoner og baker pepperkaker til vi er kjempelei.

Etter tre år er endelig julen glad igjen.
Endelig har vi vunnet den tilbake.

Morgentimene

20 Nov

Han ser rett igjennom henne. Det er noe som er forlokkende med ham, men hun holder seg unna. Ikke bare ham, men alle. Hun orker ikke å være gjennomsiktig lenger, hun orker ikke sårbarheten.

Hun lar seg ikke knekke helt denne gangen heller, men gråter litt hver dag, likevel. Ikke fordi hun aldri fikk følelser for han, ikke fordi han ikke valgte henne likevel – men fordi hun nok en gang valgte feil. Og så gråter hun for ensomheten. For den uendelige ensomheten, som det føles ut som om hun skal drukne i.

Hun kjenner laget av stein som ligger som et tjukt lag utenpå henne. Det hardner mer for hver dag som går. I blant forsøker hun å bryte igjennom, men feiger alltid ut. Tenk hvis hun går i stykker, tenk hvis hun ikke kan repareres. Tenk hvis alt forblir knust for evig og alltid.

Hun ler hver dag, likevel. Og i blant føles det ut som om hun virkelig mener det. I blant ler hun til tårene triller og magen gjør vondt. En fasade, nesten like sterk som stein. Han spør henne hvordan hun har det. Hun avventer litt.

– Jævlig, sier hun og ser på ham.

Han stopper opp og ser på henne, smilet hennes kommer usikkert. Hun ser at han lurer på om hun tuller. Og hun lurer på om hun skal late som om det var det. Kanskje alt rakner, dersom jeg er ærlig. Dersom jeg lar noen se. Hun ler til slutt, og han ler med henne. Hun gjentar at hun har det jævlig, og han rister på hodet.

– Men jeg har det jævlig, ler hun. Og selv i sine mest ærlige øyeblikk, lyver hun.

Du er sterk, du er sterk, du er sterk. Et daglig ekko, som forfølger henne. Hun føler hun må leve opp til det, og makter aldri å være sterk nok til å være svak. Hun er sliten, så uendelig sliten. Når han spør henne om hun treffer noen andre, forklarer hun at hun ikke orker. At hun er midlertidig ute av drift og må gjennomgå en renovasjon før hun er kommisjon igjen. Hun smiler, for å ufarliggjøre det. For å lyve litt, selv om hun snakker sant.

Hun savner nærhet, hun savner en lagkamerat. Men laget av stein hardner til, og hun er for sliten til å kjempe imot. Hver natt våkner hun svett av mareritt, og undrer seg i morgentimene om ensomheten noensinne vil forsvinne på ordentlig. Og om hun vil være i stand til å leve uten den.

Og først da, klarer hun å være helt ærlig.
Uten å lyve.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.