Arkiv | kjærlighetssorg RSS feed for this section

Det som en gang var, og det som er.

11 Oct

Da hun var liten, skrev jeg et brev til henne. Faktisk skrev jeg brevet med knust hjerte, men med overbevisningen rett ved siden av meg. Jeg finner brevet, og krøller meg sammen. Det er mørkt ute, og det er fortsatt en liten stund til du kommer. Svett etter øving, glad for å se meg.

Jeg åpner sidene og ser skriften min. Den samme som alltid, men full av sorg. Og ordene jeg har valgt, er nøytrale – men beskriver likevel kjærligheten som en gang var for faren hennes, slik at det treffer meg i magen. Jeg hadde glemt hvor høyt jeg elsket, og hvor hardt jeg falt.

Jeg skriver ordene i håp om forsoning. Ikke med ham, men mellom meg og henne. Tanken om at hun en dag vil hate meg for valgene jeg har tatt, er alltid med meg. Tanken om at hun ikke vil forstå, og mene jeg frarøvet henne noe viktig. En som elsket henne.

For hvordan forklarer jeg at den kjærligheten han har til henne, er basert på en romantisk idé om hvordan det skal være? Og at han alltid satte sine behov først – deretter seg selv igjen? Hvordan forklarer jeg at rusen hadde et så sterkt grep om han, at han snublet når det virkelig gjaldt. At han selv etter fallet, aldri klarte å reise seg igjen? Hvordan forklarer jeg at jeg kunne velge ham vekk, hvordan får jeg henne til å forstå at det var for hennes del – og ikke min?

Kjærligheten visket han ut gradvis, med et tungt slør av elendighet etter seg. Det var ikke lenger plass til kjærlighet, bare til rus. Rus, løgn og svik.

Jeg kjenner meg ut av balanse og ser ut av vinduet. Opp på vakre Ulriken og masten som lyser der i det fjerne. Tenker på noen dager tilbake, hvor du og jeg hadde vår første virkelig ubehagelige prat. Du har kanskje glemt det allerede, du er skrudd sammen slik. Jeg har ikke. Vi kranglet ikke en gang, men klumpen ligger tungt i magen min. En forventning om at det blir verre, en forventning om at du en dag slutter å elske meg, en forventning om at det skal gå galt – og at jeg – sitter igjen med et pulveristert hjerte som aldri vil la seg reparere helt igjen. Ikke denne gangen.

Jeg forsøker å tenke at du er annerledes, at jeg denne gangen har funnet en fantastisk mann. For du bruker hver eneste dag på å gjøre meg glad. Du gjør alt du kan for å glede meg og jeg ser kjærligheten din til meg i selv de minste ting.

Hvordan kan jeg egentlig beskrive hvor høyt jeg elsker deg? For du er alt jeg drømte om, og enda mer.

For jeg har snublet, gang på gang. Hvorfor skulle plutselig jeg lære meg å gå uten å falle?

Du kommer hjem, jeg hører deg allerede idet du setter nøkkelen i døren og låser opp. Du kommer inn med et lite smil om munnen og skyndter deg bort til meg. Jeg ler av deg, for det virker som om du har hastverk. Du tar hendene mine og puster litt. Du har sikkert løpt opp trappen, tenker jeg. Du slår blikket ned, men ser fort opp på meg igjen. Jeg ser at du leter etter ordene mens stillheten sluker oss begge inn.

– Hva sier du? Skal vi prøve å få barn? sier du.

Du ler en lykkelig latter og jeg ser på deg et øyeblikk og lurer på om jeg egentlig hørte rett. Du sier det igjen og jeg smiler til deg. Jeg klemmer deg hardt og lenge og glemmer helt å svare deg – for alt jeg egentlig tenker på er at jeg aldri vil gi slipp på deg, og at jeg håper at du aldri vil gi slipp på meg. Frykten for å gjøre alt alene – en gang til – med knust hjerte og søvnløse netter, overvelder meg.

Du tar et steg bort fra meg, men holder fortsatt hendene mine. Du sier at det vil bli annerledes denne gangen og at du skal jobbe mindre og at du aldri ville forskjellsbehandlet barna våre. Jeg smiler når du sier barna våre. Du snakker så fort og oppglødd, så jeg ler av deg og svarer deg mens du prater.

– Ja. Ja, det vil jeg, svarer jeg.

Du løfter meg opp og bærer meg til sengen og holder hardt rundt meg lenge. Så lenge at det føles ut som vi sitter fast i evigheten.

Men med deg, høres evigheten bra ut.

Advertisements

Ny desember

18 Dec

Det er 3 år siden nå. Jeg husker det så inderlig godt. Sorgen og skuffelsen rev i magen, og i blant gråt jeg noen stille tårer bak butikkreolene. Sorgen var endelig, og så mørk.

Hun ser på meg med store øyne og konstanterer at også hun har en pappa. «Ja, lille venn, du har også en pappa». Hun tenker litt og forteller meg de samme ordene jeg selv har brukt for å forklare henne. At han ikke kan bo med oss fordi han er svært syk, men at han er veldig glad i henne selv om. Jeg smiler fint til henne og spør henne om hun husker hva han heter. Jeg forteller henne navnet hans og finner frem det fineste bildet jeg har av dem. Hun var en nyfødt baby og han var tilsynelatende lykkelig. Jeg forteller henne at han var så veldig glad da hun kom ut av magen min og at han ville holde henne hele tiden. Hun smiler bredt og gjentar alt jeg sier. For hvis man sier det høyt, er det sant.

Bare noen dager seinere falt han for fristelsen. Og verden min falt i grus. Desember ble en tåkete måned, en ør, altoppslukende og sorgfull måned. Jeg husker noen tårer trilte nedover kinnet mitt på julaften, mens hun sov i armene mine og resten av familien lo av en morsom historie.

Han var som en avhengighet for meg. Men det var ikke jeg som var hans avhengighet.

Det går tre år. Tre lange år som flyr forbi. Avhengigheten min er borte for lengst, men hans lever enda i aller sterkeste grad. I blant ser jeg skyggen av han rundt om i byen, den skyggen som representerer alt som er vondt, alt som er sårt for meg.

Men denne desember er annerledes. Den er ikke forbitret av et knust hjerte, vonde minner og sorg. Den er en oppdagelse og en lykke som jeg ikke kan finne ord for å beskrive. Hun lille oppdager det magiske ved julen og tar meg med på reisen. Hun kysser meg til jeg blir våt på kinnet hver eneste kveld, og jeg gråter av stolthet når jeg ser julepynten hun har laget i barnehagen. Vi pynter juletreet altfor tidlig, fordi vi vil lage våre egne tradisjoner og baker pepperkaker til vi er kjempelei.

Etter tre år er endelig julen glad igjen.
Endelig har vi vunnet den tilbake.

Morgentimene

20 Nov

Han ser rett igjennom henne. Det er noe som er forlokkende med ham, men hun holder seg unna. Ikke bare ham, men alle. Hun orker ikke å være gjennomsiktig lenger, hun orker ikke sårbarheten.

Hun lar seg ikke knekke helt denne gangen heller, men gråter litt hver dag, likevel. Ikke fordi hun aldri fikk følelser for han, ikke fordi han ikke valgte henne likevel – men fordi hun nok en gang valgte feil. Og så gråter hun for ensomheten. For den uendelige ensomheten, som det føles ut som om hun skal drukne i.

Hun kjenner laget av stein som ligger som et tjukt lag utenpå henne. Det hardner mer for hver dag som går. I blant forsøker hun å bryte igjennom, men feiger alltid ut. Tenk hvis hun går i stykker, tenk hvis hun ikke kan repareres. Tenk hvis alt forblir knust for evig og alltid.

Hun ler hver dag, likevel. Og i blant føles det ut som om hun virkelig mener det. I blant ler hun til tårene triller og magen gjør vondt. En fasade, nesten like sterk som stein. Han spør henne hvordan hun har det. Hun avventer litt.

– Jævlig, sier hun og ser på ham.

Han stopper opp og ser på henne, smilet hennes kommer usikkert. Hun ser at han lurer på om hun tuller. Og hun lurer på om hun skal late som om det var det. Kanskje alt rakner, dersom jeg er ærlig. Dersom jeg lar noen se. Hun ler til slutt, og han ler med henne. Hun gjentar at hun har det jævlig, og han rister på hodet.

– Men jeg har det jævlig, ler hun. Og selv i sine mest ærlige øyeblikk, lyver hun.

Du er sterk, du er sterk, du er sterk. Et daglig ekko, som forfølger henne. Hun føler hun må leve opp til det, og makter aldri å være sterk nok til å være svak. Hun er sliten, så uendelig sliten. Når han spør henne om hun treffer noen andre, forklarer hun at hun ikke orker. At hun er midlertidig ute av drift og må gjennomgå en renovasjon før hun er kommisjon igjen. Hun smiler, for å ufarliggjøre det. For å lyve litt, selv om hun snakker sant.

Hun savner nærhet, hun savner en lagkamerat. Men laget av stein hardner til, og hun er for sliten til å kjempe imot. Hver natt våkner hun svett av mareritt, og undrer seg i morgentimene om ensomheten noensinne vil forsvinne på ordentlig. Og om hun vil være i stand til å leve uten den.

Og først da, klarer hun å være helt ærlig.
Uten å lyve.

Farvel, igjen.

7 Aug

Jeg tenker meg ned i en grøft. Jeg sover ikke om natten, ikke på dagen heller. Jeg henger knapt sammen, smilene jeg klarer å gi, når aldri øynene. Det verker i hele kroppen og så sier det stopp.

Det er varmt, selv om det er natt. Han har vært med oss hele dagen, som om ingenting har skjedd. Jeg har krøpet opp i vinduskarmen, og gjemmer beina under meg. Jeg spiser havregryn med melk og ser ut på verden. Og jeg føler meg mer ensom enn noensinne.

Jeg hører han i det andre rommet. Han ville sove over. Og jeg lar fingrene gli gjennom håret, mens jeg lurer på om vi noensinne vil finne en måte å være venner på. Jeg blir sittende i vinduskarmen lenge etter jeg har spist ferdig. Jeg lar mørket på kjøkkenet og stillheten i leiligheten fylle hele meg. Jeg føler meg rolig, så uendelig rolig. Og trygg sammen med ensomheten. For her kan ingen såre meg. Her kan ingen røre meg.

Bare noen timer tidligere snakket vi sammen. Og for første gang, klarte han å være ærlig med meg.
– Før jeg endte det, tenkte du at jeg var det rette? spør jeg spakt. Men jeg vet allerede svaret. Jeg han kjent det på hele kroppen, jeg har sett det i handlingene, i øynene.

Han holder på svaret, men til slutt sier han akkurat de ordene jeg forventer. Vi var ikke rette for hverandre, den fremtiden vi en gang så for oss sammen, forsvant gradvis. Med vonde følelser, ord som ikke ble sagt og løfter som aldri ble holdt.

Jeg vrir på meg i vinduskarmen. Ser de små pinnsvinene tusle ute i hagen. En mann nede i gaten, som snakker i telefonen.  Kanskje han skal ut på byen, selv om det er midt i uken. Kanskje han bare skal hjem, utslitt etter en lang dag på jobb. Eller kanskje, bare kanskje – skal han hjem til en som elsker ham like høyt som han elsker henne. Jeg vet at det aldri var oss. Vi startet med et håp, og mange voldsomme følelser. Men det døde like fort som det kom, uansett hvor mye vi ville det skulle fungere.

Men han var feig. Han såret meg mer enn han trengte. Hadde han bare vært ærlig med meg, så hadde mange vonde følelser blitt spart.

Jeg går inn igjen i sengen, hvor han ligger og sover. Jeg legger meg ved siden av ham, men ikke inntil han. Jeg vurderer det et øyeblikk, og blir liggende og stirre ut i mørket. Jeg har hatt en halv evighet med destruktive tanker, smerte og fortvilelse. Men akkurat her og nå, innser jeg det.

Det kunne aldri blitt oss, selv om vi traff hverandre på et annet tidspunkt. Det vil aldri bli oss, selv om ideen virker fin og fornuftig. Vi bare traff hverandre på et tidspunkt hvor vi begge trengte noen, hvor ensomheten var for stor. Og i det vi fikk hverandre til å le, var vi solgt.

Jeg vet det nå. Jeg vet. Og slik kan vi gå videre.

Igjen

27 Jul

Han lukker døren, og setter seg ned, som så mange ganger før. Han ber om unnskyldning, for at han lagde en scene. Jeg stirrer på han og kjenner at jeg har fått nok. Jeg blir sint, forbanna, frustrert. Han blir stille og vurderer meg, for han kjenner meg jo egentlig ikke. Jeg lar stillheten ligge i mellom oss til den blir for ubehagelig for han.

– Så hva tenker du om det? spør han tynt.

Jeg trekker pusten og svarer han. At han er en idiot som tenker han kan forvente noe som helst av meg, spesielt siden han vet at jeg var i et forhold da kjærlighetserklæringen kom. Jeg svarer at han er helt fjern som tror at jeg på noen måte ville besvart noen som helst følelser mens jeg fortsatt var i et forhold, og at han kan være så frekk at han lager en scene foran alle fordi jeg ikke reagerte slik han ønsket.

Jeg trekker pusten, og sier til slutt at det er lavmål å prøve seg igjen bare en uke etter forholdet jeg var i tok slutt. Jeg senker stemmen, kjenner pulsen dunker hardt i kroppen. Etter jeg har sagt at det aldri vil skje noe mellom oss, reiser han seg og går ut døren. Jeg burde kanskje føle meg slem, føle meg fæl. Men jeg gjør ikke det. Han utnyttet situasjonen, rett etter han tenkte han kunne overtale meg til å velge ham.

Han tok meg for en jeg ikke er. En som kunne vært utro, en som hadde tatt sjansen på å gamble med andres følelser.

Jeg går hjem den dagen med seier i kroppen. Men bare noen timer seinere, befinner jeg meg i den samme transen jeg har gjort den siste tiden. En blanding av sorg, knust håp, følelse av å være liten, av å være utilstrekkelig. Jeg orker ikke ringe vennene mine, jeg orker ikke å fortelle. Jeg orker ikke å høre på andre analysere hva som har skjedd og at jeg er fantastisk og at det finnes så mange menn der ute.

Jeg orker ikke.

Jeg drukner meg selv i havregryn og dårlige serier. Iblant gråter jeg litt, tørker noen tårer. Iblant så ringer jeg han, bare for å høre stemmen hans. Hver gang vi prates, hver gang vi sees, blir jeg minnet på at det var riktig, uansett hvor dypt han forsvant inn i hjertet mitt.

Jeg går frem og tilbake i de samme sporene. Jeg savner han – jeg vet det er riktig å gå. Jeg vil være med han – jeg kan ikke være med han. Jeg lar tiden lege de fleste sår. Men faktum er at han det siste året har vært bestevennen min. Det er ingen jeg har delt så mange tanker, følelser, drømmer og håp med. Det er ingen som kjenner meg så godt som han. Ikke bare har jeg mistet kjæresten min, men også bestevennen min.

Jeg drar ut en kveld. Lar meg selv drukne i kameratene mine, som er der for å plukke meg opp uten å analysere og fortelle meg at det finnes bedre menn der ute. De gir meg en klapp på skulderen og sier at han var en bra kar, og at det bare ikke gikk denne gangen. De skifter samtaleemne, og lar meg være noe annet enn sorgen. Jeg ler den kvelden, og for et øyeblikk føles jeg hel igjen.

Neste dag er jeg bakfull og nedfor. Han vet det, fordi han ringer og spør om han skal komme og se en film med meg. Og bare noen timer seinere, sitter han i sofaen min, som om vi aldri gjorde det slutt. Vi deler sushibiter og han presser meg til å smake på hans. Han blander wasabi nedi soyasausen, akkurat slik han vet jeg liker det. Jeg trekker pusten, og kjenner den trygge lukten av ham. Jeg blir minnet på at det ikke kan være oss to, men at vi kan være venner. Vi ser på hverandre, uten å si et ord. Vi vet begge hva vi føler. Vi vet begge alt som er vondt, og alt som er godt. Han tar hånden min, og klemmer den. Han finner en film han vet jeg vil like, og så sitter vi der sammen. Uten å være sammen. Vi eksisterer sammen i stillhet, lider i stillhet og det gjør litt mindre vondt.

Og slik går dagene. Jeg ler til tårene triller med datteren min, og lar sorgen skylle over meg sent på kveld. Jeg våkner hver dag med en følelse av håp, når datteren min erklærer at hun er våken og at hun har sovet godt. Jeg avslutter hver dag med en vond følelse i magen. Men den er velkjent.

Det blir bedre.

Tjueni

20 Jul

På en helg feiret jeg at ble ble 29, og deretter ble jeg singel. Igjen.

Det var ikke uventet. Det lå lenge i kortene. Men jeg våknet opp, som min første dag som tjueniåring, og innså at jeg ikke kunne gjøre dette lenger. Leve på en løgn, leve på forgjeves håp.

Vi pratet stille, vi to. Det var ingen vonde ord. Bare resignasjon og kjærlighet. Og tårer.

Skal jeg være helt ærlig, har det føltes som om jeg har brukt tjueårene på å vente. Vente på at ting skal bli bedre, være tålmodig og tilgivende. Jeg har ventet på at noe skal endre seg, og jeg har forsøkt å endre meg. Jeg kunne ikke nok en gang være i et forhold, hvor jeg ventet på at noe skulle endre seg.

Tidligere kunne jeg endre meg i større grad. Men nå har jeg en datter og et krystallklart ønske for fremtiden. Meg og han var ikke på samme side der. Jeg ønsket det nå, han ønsket det «en eller annen gang». Og jeg kan jo ikke klandre ham for det, heller. Jeg var ikke villig til å rikke meg. Jeg kunne ikke. Og jeg kunne ikke la han gå på kompromiss med seg selv og tvinges inn i en hverdag han ikke var helt klar for. Jeg ønsket en trygg og stabil fremtid for datteren min, jeg kunne ikke vente på at han var ferdig med ungkarslivet, hvor man bare prioriterer seg selv og sine behov så langt det lar seg gjøre.

Forskjellen denne gangen, fra alle de andre gangene – er at jeg ikke forakter han. Jeg er ubeskrivelig glad i han, og jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Dette var bare et sånt tilfelle hvor det ikke var noen sin feil, vi bare var ikke på samme side enda.

Så sitter jeg her. Singel, igjen. Denne gangen kan jeg ikke renovere leiligheten (nok en gang), så jeg nøyer meg med å pusse opp badet. For å få tilfredsstilt hva nå enn behov jeg har i etterkant av et brudd, har jeg bestemt meg for å ta en ny tatovering og jeg har kjøpt med en fargeleggingsbok. Bare sånn for å holde tankene vekke, nå mens det er mest sårt.

Vi prater sammen, han og jeg. Det har vi gjort hele tiden. Det var ikke en stor overraskelse for noen av oss, selv om jeg startet praten som første dag som tjueniåring, var vi begge enige. Datteren min forguder han og inkluderer han i alle setninger og planer som involverer meg og henne. Derfor kommer han på besøk. Han leker med oss, ler med oss og spiser med oss. Hverken meg eller han ville la henne ta straffen for våre utilstrekkeligheter.

Jeg tar meg selv iblant å få noen øyeblikk med anger, hvor jeg forsøker å si til meg selv at det kanskje kunne gått likevel. Men jeg henter meg raskt inn igjen.

Nå sitter jeg igjen med sorgen over alt som ikke vil bli, drømmer som er forsvunnet og et bristet hjerte.

Jeg klarer meg, jeg. Og han klarer seg. Kanskje vi tilogmed kan klare å være i hverandres liv på en eller annen måte over lengre tid, eller bare for en stund. Det er greit det også.

Flere erfaringer, litt klokere.

Jeg starter på nytt. Igjen.

Forever more

30 Aug

Og slik.

Jeg merker det ligger tykt rundt meg. Jeg klarer ikke å sette ord på det, men jeg ser det. Og føler det. Det er tungt. Mørkt. Jeg kjenner det når hun lille er oppslukt av tv’en, men plutselig snur seg og gir meg en klem, før hun igjen forsvinner i sin egen verden. Og så triller det noen tårer fra øynene mine, uten at hun ser. Uten at hun vet. Jeg klemmer henne ekstra godt, og hun hvisker «mamma».

Og en kveld, for ikke så lenge siden, hører jeg fra han som såvidt ble kjent med meg, han som ble så oppslukt og intens. Han som jeg skjøv brutalt vekk – både fordi det ikke var rett, og fordi jeg var redd. Så inderlig redd. For at jeg ville falle hardt igjen, for at skaden ville være så ugjenopprettelig, for at jeg aldri ville klare å reise meg igjen.
Han har laget en sang til meg, skriver han. Og jeg nøler noen sekunder, kanskje minutter. Men jeg trykker på linken, og lar musikken fylle rommet. Men jeg tenker ikke på han, selv om det er hans toner, hans tanker, hans følelser.

Jeg tenker på alt jeg har mistet. Jeg tenker på hvordan jeg har sørget. Jeg tenker på alt som er tapt.

Men jeg husker ikke følelsen jeg hadde da jeg var lykkelig med han. Jeg klarer ikke å gjenskape noe, alt er visnet og dødt. Men sorgen. Sorgen er dyp og inderlig. Så altoppslukende og rått. Jeg venter fortsatt på begravelsen som aldri fant sted, på et endelig farvel. Et farvel til bitterheten, til tapet, sorgen og smerten. Et farvel til sinnet, og et farvel til raseriet.

Jeg livnærer sorgen, tenker jeg. At jeg holder meg i mørket, at jeg gjemmer meg for alle muligheter, bare slik at jeg er sikker. Jeg skyver vekk de som blir glade i meg, de som kanskje kan tilby meg lykke. Og når jeg føler meg som mest ensom, trekker jeg meg unna verden. Jeg aner ikke hvilke konsekvenser jeg sitter igjen med, etter disse årene.

Den eneste som gir meg følelsen av å være hel, er hun lille. Det føles som om kjærligheten hennes, og kjærligheten min til henne, er det eneste som sørger for å holde alle bitene av meg sammen.

En kveld gråter jeg så sårt og så ensomt, jeg kjenner jeg blør på innsiden og det føles ut som om jeg revner. For i virkeligheten er jeg livredd. Tenk hvis noen aldri vil elske meg igjen. Tenk hvis jeg aldri kommer til å elske noen andre igjen. Tenk hvis jeg er så ødelagt, at ingen tør å gi meg en sjanse, eller at jeg egentlig ikke kan elskes – ikke sånn på ordentlig.

Men jeg husker. Jeg husker at jeg har vært så liten og så ubetydelig før. Jeg husker at jeg har vært sønderknust, til det ugjenkjennelige. Og jeg husker at jeg reiste meg, at jeg fant meg selv igjen. Jeg orket å elske, selv om han til slutt kanskje ikke elsket meg.

I horisonten ser jeg et vennlig ansikt, en rolig stemme og en trygg favn. Kanskje det er en ny blindvei, kanskje det er svaret på alt. Kanskje det er ingenting, kanskje det er alt.

Men jeg må forsøke, jeg må ta sjansen.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.