Archive | Personlig RSS feed for this section

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

29 May

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

Farvel fortiden, hallo fremtiden

31 Mar

Jeg drar med meg ubrettede pappkasser opp trappen, med gravid mage og halsbrann. Jeg svetter, banner og må på do igjen. Jeg faller nesten over dørstokken inn i leiligheten, og når jeg er ferdig og tisse og endelig har brettet noen pappkasser, puster jeg tungt ut. Jeg åpner skapet mitt og trekker pusten. Her inne ligger et liv, og nå skal jeg videre.

Endelig.

Jeg er ikke pur ung lengre. Ung, ja. Men ikke ny. Ikke uerfaren eller ubevandret. Men når vi to går hånd i hånd inn i hus etter hus, føler jeg meg plutselig som 19 år igjen. Som den gangen jeg skulle ut i verden, men ikke lengre enn å kjøpe leilighet sammen med min første kjæreste. Jeg smiler for meg selv og kjenner at det er godt å føle seg litt ny og usikker i blant.

I hvert eneste rom vi går, ser vi for oss livet vårt sammen. Vil denne stuen klare og romme nok leker, kjærlighet og latter? Vil denne gangen tåle mange unger som slenger seg inn etter en dag i barnehagen eller på skolen? Vil dette kjøkkenet tåle de alvorlige samtalene våre og den svidde maten? De aller fleste hus lever ikke opp til det vi ønsker. Men så en dag, spaserer vi hånd i hånd ned en koselig gate mot neste hus på agendaen, og jeg blir varm.

Med ett er jeg 21 år igjen. Da meg og min første kjæreste skulle kjøpe vårt andre hjem sammen, og jeg visste at vi hadde funnet det. Jeg tør nesten ikke si noe til deg. Vi snakker om vannskap og alder på taket, om at badet må renoveres og gulvene er slitte. Men mens vi går igjennom huset, ser jeg for meg barn lekende i stuen, kosestunder på soverommet, latterkuler på kjøkkenet, sene kvelder på terrassen, gråt i gangen og krangling på badet.

Jeg prøver å holde hodet kaldt, jeg sier til deg at vi får gå hjem og se på papirer, drøfte muligheter og lage en liste: for og i mot.

Vi lager aldri den listen. Vi lager derimot en liste over kostnader for oppussing og hvor mange år vi skal bruke på det. Du stryker meg på magen og sier at jeg må klare å være tålmodig. Vi klarer nesten ikke legge oss den kvelden, men før vi gjør det – legger vi inn et bud.

En natt og en del timer og telefoner seinere, eier vi et hus. Vi. Et hus.

Et hjem.

Jeg er alene hjemme nå. Jeg går igjennom tingene mine og pakker dem ned i esker. Jeg legger noe til side, som skal gis vekk. Jeg teller årene jeg har bodd her. 9 år. Jeg teller måneder. 9 måneder.

9 år og 9 måneder med kjærlighet, latter, sorg, ensomhet, mørke og elendighet. Det føles allerede ut som et helt liv.

Jeg husker alle ganger jeg har ledd, smilt og følt meg elsket. Alle sene kvelder med gode venner. Alle tårene, mitt knuste hjerte og den uendelig sorgen og ensomheten som fulgte. Alle milepæler jenten min har nådd, hennes første latter og første steg.

Jeg er ferdig her nå. Denne epoken av livet mitt er over. Jeg er klar for å gi slipp, helt på ordentlig og begynne helt på nytt med blanke ark.

Med mannen min, datteren min og snart sønnen min også.

Jeg skal gå videre på ordentlig, og alt det vonde skal være fjerne minner som jeg bærer med meg et sted, langt langt inne. Det er ferdig jobbet, ferdig sørget. Selv om jeg ikke er 21 år lengre, men faktisk snart 31 år – skal jeg bære med meg alle minner – både gode og vonde – og gå videre sammen med familien min.

Tenk at livet, som har vært så uendelig vondt – kan bli så uendelig godt.

3 + 1

22 Nov

Hverdagen tar oss også, slik som alle andre. Vi blir oppslukt i rutiner og glemmer å sette verden på pause og bare puste. Vi laster ned en felles familiekalender og high fiver over en ny, forutsigbar hverdag. Jeg legger meg i blant på kjøkkengulvet mens du lager middag og klager over hvor mye vi må gjøre, som vi ikke gjøre for vår egen del. Som vi gjør for andre skyld. Som vi egentlig ikke har lyst til. Du legger deg ned ved siden av meg, så svir middagen seg og jenten vår kommer inn på kjøkkenet og hiver seg på oss og tror vi skal lekeslåss. Så ler vi alle sammen og jeg er så lykkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av alt sammen.

Jeg innser at jeg er blitt kjedelig. At jeg ikke lenger har noe å fortelle, annet enn hvor lykkelig jeg er. Trygg, tilfreds og glad. I mine venners liv er jeg blitt en bisitter som hører på drama og sorg og er en sjelesørger for dem som trenger det. Jeg har vandret vekk fra det livet jeg en gang kjente, inn i noe trygt og godt og uvant.

Men livet mitt er langt i fra kjedelig. Alt som har vært vondt og vanskelig, all sorgen og ensomheten er med meg i kofferten. Ting er i endring, og jeg kjenner det på hele kroppen. Følelsene mine spriker til alle kanter og jeg er heldig at jeg har deg, at du forstår og holder ut.

Vi bærer på en liten hemmelighet, du og jeg.
Og om litt, blir det nytt liv.

5 Apr

Hun har følt seg ulik så lenge hun kan huske. Annerledes, utenfor. Hun har så lenge følt at hun må finne ut en måte å presse seg inn i en form hun ikke helt passer. Som å få en firkant i en sirkel.

Hun kunne sitte lenge i det høye gresset. Kjenne på gresset. Glatt den ene veien, hard og ru den andre. Og det var slik hun følte seg. Hun lukket øynene lenge, og lengtet etter å bli voksen. Kanskje hun ville føle seg annerledes da. Kanskje hun ville passe inn. Hun plukket forsiktig på de små sårene som sommeren hadde merket beina hennes med. Det var første gang hun virkelig kjente det, uten å kunne gi det et navn. Hun lurte på hvor lenge hun kunne være borte før noen la merke til det. Før noen savnet henne.

For hun trodde aldri at hennes stemme var viktig. At hun var betydningsfull. Hun forsøkte å late som om hun var som alle andre, slik at hun kanskje ble viktig. Slik at hun ble verdt å høre på. At det hun sa, ikke ville være dumt eller feil.

Hun reiste seg fra det høye gresset, og begynte å gå oppover skråningen. Hun gjemte seg i det lille huset, det som rommet hundrevis av minner. Det som tilhørte barn, som var fullt av leker, gamle blader og maur. Hun tenkte hun skulle sitte der og vente på at de kom og letet etter henne. Da ville de bli glade når de fant henne. Og de ville forstå at også hun var viktig.

Men ingen kom. Og heller ikke den dagen følte hun seg betydningsfull.

Hun ble større, og stadig kjempet hun for å bety noe. For å være viktig. Hun ønsket at alle ville høre på henne når hun snakket. Hun ble kjapp i replikken, og alle synes hun var morsom. Og hun ble glad, for endelig hørte de på henne. Men innerst inne, følte hun seg aldri betydningsfull. Selv om tristheten og ensomheten erobret henne, smilte hun hver eneste dag. Hun undret seg over hvorfor ingen så at hun egentlig ikke smilte. Hvorfor alle trodde hun hadde det så bra. Kanskje ingen brydde seg, sånn helt på ordentlig. For hun betydde jo ikke så mye, gjorde hun vel?

Hun ble voksen. Og nå forsøkte hun å erobre alle med humor og kløkt. Hun leste alt hun kom over, og ble skarp. Men hun var fortsatt ikke viktig. For menn var hun en dame redusert til en verpesyk, gifteklar hobbykokk. Men hun var ingen av delene. Ikke egentlig. For kvinner, var hun redusert til konkurranse. Men det eneste hun ønsket, var å være betydningsfull.

Hun ble mor. Og det slo pusten ut av henne. Hun så den lille skapningen, med mørkt hår som ble blondt. Den lille blåøyde, morsomme, glade jenten som tviholdt seg fast. Først i fingeren, deretter rundt halsen. Den lille jenten som ropte etter henne om natten. Den lille jenten som aller først satte mamma. Den lille jenten som tegnet hundrevis av tegninger og perlet hundrevis av smykker til henne. Den lille jenten som søkte trygghet i mammas armer. Den lille jenten som gråt på mammas fang eller stilte de vanskelige spørsmålene. Den lille jenten som lærte å sykle, eller våget å bade. Den lille jenten som frydehylte når mamma kom og hentet henne i barnehagen. Den lille jenten som febersyk sluknet på mammas fang. Den lille jenten som sa «mamma, jeg elsker deg».

Plutselig innså hun at det var ikke så viktig å være viktig for alle. Men det var viktig å være betydningsfull for noen.

 

Tenk hvis.

2 Mar

Vi passer ikke inn der, du og jeg. Bak fine servietter og hundre små retter servert på stein og bunter av høy. Vi later som vi skjønner hva kelneren sier, og når han er gått, ler vi sammen bak vinglassene våre. Når vi er ferdige der, løper vi i regnet og finner en liten mørk bule. Vi slenger i oss noen shots fordi vi trenger å roe nervene etter en haug med altfor fin mat, servert med brent høy og svidd gjær.

Det er som om tiden går sakte for et øyeblikk, for mine øyne treffer dine, og jeg kunne umulig vært lykkeligere enn jeg er akkurat nå, her med deg. Jeg blunker raskt bort noen truende tårer, fordi jeg ikke vil uroe deg. Jeg tvinner fingrene mine i dine, og alt annet rundt oss er en tåke. Ubetydelig og lavmælt. Det er bare oss. Vi to.

Vi kommer hjem til meg. Danser inn døren, høy på livet og ør i toppen av shottene. Du tar på meg brillene mine og kysser meg ømt. Jeg blir nervøs og slår blikket ned, mens jeg forsøker å ta brillene av.

– Jeg syns du er så fin med brillene dine, sier du.

Men jeg vet at du ser jeg er sliten. Jeg vet at du vet at hodepinen er der igjen. Jeg ler det bort og spør om vi ikke heller skal være naken. Du sier at man kan se toppen av Ulriken fra sengen min, og konstanterer at ikveld er den blå. Du ser stille på meg og spør om jeg vil se på Ulriken med deg. Jeg ler og spør om du er en romantiker. Men i det jeg legger meg i armene dine og ser på den rare, blå masten – føler jeg meg så uendelig lykkelig. Som om alle puslebitene plutselig faller på plass. Som om det mørke tomrommet i meg fylles, del for del.

Vi sovner slik, du og jeg. Og når jeg våkner midt på natten, holder du fortsatt fast i meg. Og masten lyser fortsatt blått. Jeg kikker ut, på det samme vi så på noen timer tidligere.

Tenk hvis – dette bare eksisterer i hodet mitt. At jeg nok en gang lar meg bli dratt med i stormen av følelser. Tenk hvis – du ender opp med å være som de andre, nok et dårlig valg jeg ikke klarte å se. Tenk hvis – du knuser hjertet mitt, endelig og totalt – og jeg blir stående igjen med det mørke tomrommet og en uendelig masse med knuste drømmer. Tenk hvis – det vil være alt jeg tåler. At jeg vil knekke under vekten av sorgen, av tåpeligheten, av skammen og følelsen av utilstrekkelighet. Tenk hvis – hjertet mitt ikke tåler dette enda en gang.

En kveld blir alt annerledes. Jeg blir tvunget til å fortelle deg noe jeg har båret med meg, skammen min. Min mørke hemmelighet. Jeg vrir meg og lurer på om du tenker annerledes om meg. Om du føler annerledes for meg. Jeg finner ikke ordene, så jeg tar hånden din og legger den mot hjertet mitt.

– Her, kjenn. Jeg er så redd, så inderlig redd. Tenk hvis… Tenk hvis du ikke tåler dette, hvisker jeg.

Jeg føler meg mer sårbar enn noen gang. Jeg har latt deg få tilgang til det vondeste, det innerste. Du lar hånden din hvile på hjertet mitt mens du ser på meg med de mørke, uendelige øynene dine. Jeg forsøker å se vekk, men du henter blikket mitt tilbake. Så kysser du meg. Lenge. Og den natten sovner vi tettere enn vi har gjort tidligere.

Tenk hvis – du viser å være den eneste ene. At du viser deg å være den jeg skal dele livet med. At du viser deg å være den jeg skal stå stille med, den jeg skal le med, krangle med, gråte med. Tenk hvis du er den jeg skal sitte på terrassen med og stirre på solnedgangen i stillhet. Tenk hvis du er den jeg skal løpe nedover flyplassen med, med barn og kofferter på slep. Tenk hvis du er den som vil holde hånden min og støtte meg, slik jeg vil støtte deg. Tenk hvis du vil velge meg, og dele alt som er vondt og alt som er godt. Tenk hvis du vil være lykken og dele alt som livet vil servere oss.

Tenk hvis.

Jeg fant deg, endelig.

23 Feb

Det er først nå jeg husker hvordan det egentlig var. Det er nå jeg innser at alt annet i mellom har vært håp, fantasier og middelmådig. Det er nå jeg innser hva jeg har savnet, hvordan jeg har savnet det og hvordan det føles å kickstarte hjertet flere ganger daglig. Det er nå jeg husker hvordan sommerfuglenes vinger kjennes mot innsiden av magen, hvordan kinnene føles etter en hel dag med mange smil. Det er nå jeg husker hvordan det er å føle seg vektløs, vektløs under et beundrende og forelsket blikk.

Jeg er så inderlig, håpløst, voldsomt, altoppslukende, på knærne, hodestups forelsket.

Og når jeg tenker på avstanden som har vært mellom oss. At vi det siste året nesten konstant har befunnet oss i umiddelbar nærhet av hverandre. At vi nok har passert hverandre hver dag, uten å egentlig treffe hverandre. At det var tilfeldigheter som gjorde at jeg snublet over deg, mens jeg forsøkte å finne ut av alt annet. At alt annet i livet mitt, plutselig føltes så feil – og du føltes så rett. At vi har vært fremmende, og så plutselig ligger vi helt inntil hverandre, og jeg drukner i de mørke øynene dine. Og jeg sovner nesten hver eneste kveld i armene dine, og det føles som om jeg alltid har ligget der. Som om armene dine var laget for meg.

Vi ler sammen, vi ler til tårene triller. Vi ler bak kjøleskapsdøren og vi ler mens vi er naken. Vi ler i dusjen og vi ler på kinoen. Jeg forteller deg at jeg tror vi har det gøy med sammen uansett hva vi gjør, og du ser på meg stille med de mørke øynene dine.

– Det tror jeg du har rett i, sier du.

Og så tar du ansiktet mitt mellom hendene dine og kysser meg. Dypt og inderlig.

Noen kvelder er vi mer alvorlige. Jeg forsøker å gi deg litt av smerten min, og vil vise deg de andre sidene mine også. Men du blir. Du stryker vekk håret mitt og kysser meg ømt og stille. Tiden står stille med deg. Og verden holder pusten når du ser på meg, som et drag av spenning som slår gjennom jorden.

Veggene her hjemme fylles igjen av latter, og de vonde minnene og spøkelsene forsvinner inn i skyggene og for en liten stund så glemmer jeg alt. Vi gir hverandre high fives og klager på at vi aldri klarer å se en hel film sammen.

Du tåler alt. Du tåler flyktigheten min, du tåler intensiteten min. Du tåler skyggene mine, spøkelsene mine. Og midt på natten en gang, lover du meg at du aldri vil svikte meg på den måten jeg har blitt sviktet på før. Jeg holder pusten, fordi jeg innser at du kanskje kan være han. Kanskje du kan være den eneste ene.

Jeg har ikke latt deg treffe jenten min enda, og det respekterer du. Istedenfor sniker du deg inn om kvelden og ut om morgenen. Når jeg har vært inne hos henne midt på natten og sniker meg opp i sengen igjen og kryper inntil deg, sier du søvnig at jeg er flink og at du hører kjærligheten min i stemmen når jeg snakker til henne. Det er da jeg innser det, helt plutselig, helt endelig.

Jeg vil bli din.

Jeg fant deg, endelig.

Ny desember

18 Dec

Det er 3 år siden nå. Jeg husker det så inderlig godt. Sorgen og skuffelsen rev i magen, og i blant gråt jeg noen stille tårer bak butikkreolene. Sorgen var endelig, og så mørk.

Hun ser på meg med store øyne og konstanterer at også hun har en pappa. «Ja, lille venn, du har også en pappa». Hun tenker litt og forteller meg de samme ordene jeg selv har brukt for å forklare henne. At han ikke kan bo med oss fordi han er svært syk, men at han er veldig glad i henne selv om. Jeg smiler fint til henne og spør henne om hun husker hva han heter. Jeg forteller henne navnet hans og finner frem det fineste bildet jeg har av dem. Hun var en nyfødt baby og han var tilsynelatende lykkelig. Jeg forteller henne at han var så veldig glad da hun kom ut av magen min og at han ville holde henne hele tiden. Hun smiler bredt og gjentar alt jeg sier. For hvis man sier det høyt, er det sant.

Bare noen dager seinere falt han for fristelsen. Og verden min falt i grus. Desember ble en tåkete måned, en ør, altoppslukende og sorgfull måned. Jeg husker noen tårer trilte nedover kinnet mitt på julaften, mens hun sov i armene mine og resten av familien lo av en morsom historie.

Han var som en avhengighet for meg. Men det var ikke jeg som var hans avhengighet.

Det går tre år. Tre lange år som flyr forbi. Avhengigheten min er borte for lengst, men hans lever enda i aller sterkeste grad. I blant ser jeg skyggen av han rundt om i byen, den skyggen som representerer alt som er vondt, alt som er sårt for meg.

Men denne desember er annerledes. Den er ikke forbitret av et knust hjerte, vonde minner og sorg. Den er en oppdagelse og en lykke som jeg ikke kan finne ord for å beskrive. Hun lille oppdager det magiske ved julen og tar meg med på reisen. Hun kysser meg til jeg blir våt på kinnet hver eneste kveld, og jeg gråter av stolthet når jeg ser julepynten hun har laget i barnehagen. Vi pynter juletreet altfor tidlig, fordi vi vil lage våre egne tradisjoner og baker pepperkaker til vi er kjempelei.

Etter tre år er endelig julen glad igjen.
Endelig har vi vunnet den tilbake.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.