Arkiv | Sykehus RSS feed for this section

Stjerneskudd-mandag

26 aug

Det var mandag, men dagen ble ikke helt som jeg hadde tenkt. For bare noen timer etter jeg leverte jenten min i barnehagen, lå jeg på sykehuset.

Minuttene virket uendelige, jeg hørte på klokken som tikket og damen i sengen ved siden av som stønnet. Jeg satt med vidåpne øyne og smilte, i ren fornektelse. Timene gikk, legene så bekymret ut. De sa det ikke, men jeg kjente igjen kommandoene de gav meg. De sjekket om jeg hadde fått hjerneslag, om jeg hadde fått drypp. De ba meg gjenta navnet mitt altfor mange ganger til at jeg klarer å telle dem, de spurte meg gjentatte ganger hvem som tok vare på barnet mitt. Jeg måtte stå på en fot, hinke, klemme legens hender og krølle tærne mine rundt fingrene hans. Jeg måtte smile, ta armene over hodet og mange andre ting som virket helt absurde. Jeg hadde jo bare fryktelig vondt i hodet, ikke noe mer enn det. Jeg klarte kanskje ikke holde øynene åpne mens lyset var på, men det var jo bare en hodepine, sant? Og selv om det var noe gale med synet mitt, så ville det jo ordne seg, ikke sant? Selv når sykepleieren gjorde meg klar for MR av hodet mitt, lo jeg. Jeg ble litt bleik da han festet veneflonen, for jeg liker ikke nåler, kan skjønne. Men det hele gikk jo fint, og jeg visste jo egentlig at dette var unødvendig.

Derfor gjentok jeg flere ganger i løpet av dagen at jeg ønsket å dra hjem, selv om alle var nølende da jeg sa det. Jeg tryglet om å få sove hjemme, med løfter om at jeg kunne komme tilbake neste dag. Ingen ville love noe.

Så plasserte de meg i det gule rommet, ved siden av damen som aldri ble fornøyd. Hun som gav lange, detaljerte beskrivelser over hvilken mat hun ville spise, hvor mye smør det skulle være på skiven og i hvilken rekkefølge kaffen og melken skulle ned i koppen. Hun som brøt sammen 3 ganger på drøye 2 timer og stønnet og gråt om hverandre.

Så ble det stille. Og det gikk opp for meg at jeg var helt alene. Foreldrene mine hadde jenten min, og vennene mine levde livene sine som vanlig. De sendte meg en tekstmelding mens de lagde middag, eller før de tok en dusj. Men jeg var likevel alene. Verden ble stille og klokken stoppet opp. Jeg brydde meg ikke helt om hva som egentlig foregikk med hodet mitt, eller den tyngende hodepinen som fikk det til å føles ut som om hodet mitt hadde blitt påkjørt av en buss. Men livet. Det stod i hodet mitt.

Jeg fikk til slutt dra hjem, etter lovnader om å ringe om jeg ble verre. Bekymringsrynker preget hele ansiktet, til den høye, søte østeuropeiske sykepleieren. Jeg smilte tilbake, «ingen problem!»

Jenten min sov allerede, hos foreldrene mine. Og jeg gikk hjem. Leiligheten var så stille, mer stille enn noensinne. Jeg dusjet lenge, skrubbet av meg lukten av sykehus, kontrastvæske og saltvannsløsning. Jeg tuslet stille rundt barbent. Undersøkte hver krik og krok av hjemmet mitt, som rommer så mange minner. Jeg eksisterte alene, som om tiden stod stille.

Plutselig ringte det på døren min. Og der stod han, med det samme bekymrede ansiktsuttrykket jeg hadde sett hele dagen. Jeg gned meg over armen, og kjente at jeg ville få et blåmerke der de hadde tappet meg for blod. Han holdt en glasscola i hånden og en enslig blomst i den andre. Han var anpusten og så på meg med store øyne. Jeg sa ingenting, jeg bare flyttet meg litt bort fra døren, slik at han fikk plass til å komme inn. Den høye mannen, han som er lærer, smart, morsom og litt merkelig. Han som jeg tilbrakte lørdagskvelden med, han jeg lo sammen med og han som fikk meg til å følge meg bedre enn på lenge. Jeg ble stående og se på han, undrende, uten å si et ord. Han så på meg og gav meg classcolaen og blomsten. Jeg trakk på skuldrene og tok imot.

Så stod vi der, begge to. Uten ord, eller forklaringer. Stillheten hadde forfulgt meg hele dagen, og han trådde inn i den helt plutselig. Han tok hånden min og fulgte meg inn i stuen og satte meg ned i sofaen. Jeg ble sittende og se undrende på han, i stillhet. Han mumlet frem noen ord, som jeg ikke helt oppfattet. Så tok han tak i meg og klemte meg.

Han holdt meg lenge og hardt, og jeg kjente at noe brast inne i meg. All forvirring, fornektelse, venting og undersøkelser. All ensomhet og stillhet. Jeg hadde lyst å si til han at han kjenner meg nesten ikke, bare litt. Jeg hadde lyst å si til han at han ikke kunne tillate seg å klemme meg, fordi jeg kunne bli sårbar av sånt. Jeg hadde lyst til å si til han at han må løpe vekk, at han ikke burde bry seg. Jeg hadde lyst til å si til han at jeg er en skadeskutt fugl og at jeg overhodet ikke er noen han bør satse på.

Istedenfor å si alt dette, gråt jeg noen stille tårer på skulderen hans. Jeg lot alt forbli usagt, jeg lot han forbli nesten ukjent for meg. Jeg dyttet han vekk, kjente han kom for nært. Jeg kjente at hjertet mitt ikke tåler mer sånt, at jeg ikke er klar for sånt. Men han brydde seg likevel. Han holdt rundt meg hele kvelden, han strøk meg over pannen og spurte om hvordan jeg hadde det. Han klemte meg og strøk håret mitt bort fra ansiktet. Og når jeg sovnet i sofaen, bar han meg inn i sengen og satt der en liten stund, før han snek seg ut av leiligheten min.

Og så ble det tirsdag, og heller ikke denne dagen ble som jeg hadde tenkt. For en lærer hadde kommet på en mandag og forandret alt.

Reklamer

Vakuum.

3 feb

Hun gråter, der hun sitter i sofaen min. Jeg retter litt på bukselinningen. Det gjør fortsatt vondt etter operasjonen. Og når hun gråter, gjør det vondt. Overalt.

– Selv om jeg ser du er så sliten, mer sliten enn jeg noensinne har sett deg før, kjemper du hver eneste kamp alene. Uten å slippe noen andre inn, uten å la andre hjelpe deg.

Jeg svelger unna den store klumpen i halsen min, den store, seige klumpen som er der fordi hun har rett. Den klumpen som vil få meg til å gråte, dersom den ikke forsvinner. Øynene mine fylles av tårer, men jeg slipper ikke løs en eneste én.

Da jeg våknet fra operasjonen, var alt i en tåke. Jeg lo av meg selv fordi jeg sa mye rart, fordi jeg gjorde mye rart. Jeg lo fordi jeg ville high five en sykepleier på alder med min mor, jeg ler fordi jeg ble så forbauset over de store snøflakene utenfor vinduet. Men så ble jeg satt ned i en brun lenestol, med en alvorlig lege foran meg. Og jeg var så vekke at jeg fniste av alt hun sa. Godartet svulst, sa hun. Jeg ville high five henne også. Men de neste ordene hørte jeg ikke helt. Men jeg hørte at de fant noe annet, at et resultat av det kunne være at jeg kanskje ikke kunne få flere barn. Jeg viftet henne vekk med hendene når hun snakket om prøverør.

Så jeg satt der alene i den brune lenestolen. Jeg hørte bare ekkoet av min egen stemme som sa til vennene mine at jeg aldri har fryktet kreft, eller døden. Men at jeg frykter det å ikke kunne få barn. Jeg forsøkte å si til meg selv at jeg har jo allerede et barn, det er mange som ikke har et eneste ett. Men sorgen sank som en stein i magen, sorgen over hva som kanskje aldri kan bli.

Jeg vet det er du som ringer på døren på avdelingen. Jeg hører det på skrittene dine, og jeg føler deg. Du smiler til meg når syklepleieren åpner døren for deg, og du hjelper meg opp i de sterke armene dine. Jeg vil bare gråte når jeg ser deg, men jeg gjør det ikke. Jeg klamrer meg til tårene. Du tar meg med hjem, og tar vare på meg slik bare du kan. Noen ganger forsvinner du litt vekk, og det skjønner jeg jo. Du har jo et liv før meg, du også. Slik som jeg har.

Sorgen ligger tungt over meg, sorgen som kanskje er bortkastet, sorgen som kanskje er fjern for noen, urettferdig for andre. Jeg lar den tynge meg ned, og bare når jeg sovner av smertestillende, får jeg litt ro.

Det går likevel ikke mange dager før jeg sitter i sengen min i mørket. Jeg hører du beveger deg inne i stuen og jeg vet hva du tenker. Jeg vet at du føler at noe ikke stemmer, at latteren min er stilnet og at frykten er tilstede. Jeg hører skrittene dine komme nærmere meg, og du bryter stillheten når du spør om jeg gråter.

Jeg tørker tårene mine og sier nei. Jeg hører du smiler svakt når du spør om jeg lyver. Jeg svarer kanskje litt, og tørker flere tårer. Du setter deg foran meg og sier at det er greit at jeg gråter, og at jeg kan gråte litt på skulderen din om jeg vil det. Du spør meg hvorfor jeg gråter, og jeg sier at jeg er sliten, at jeg har det vondt. Du spør om jeg gråter for noe annet også, og jeg sier kanskje. At jeg kanskje gråter for noe annet også.

For det gjør jeg. Ikke bare fordi jeg har vondt, men fordi jeg er livredd, sliten og føler meg så ynkelig. Du sier at du sitter der til jeg forteller deg hva jeg gråter for, og jeg kjenner at jeg ikke klarer å fortelle deg det. Det eneste jeg klarer å si er at jeg har vært ulykkelig i så mange år nå, og da du kom valsende inn i livet mitt forandret du på alt. Og at det skremmer meg mer enn noe annet. For det er sant, det er virkelig det.

Men jeg forteller deg ikke at jeg tenker mye på hva de sa på sykehuset, at jeg er redd jeg aldri kunne gitt deg et barn dersom det ble oss to. Jeg forteller deg ikke at jeg er redd jeg ikke vil være god nok og at du vil forlate meg. Jeg forteller deg ikke at det skremmer livet av meg at jeg ikke vet hvor jeg har deg. Jeg forteller deg ikke at alt jeg trenger å høre hva jeg betyr for deg, selv om du viser det med hver minste handling hver eneste dag. Jeg tørker tårene mine, og selv med klare øyne ser jeg at du vet. At du vet at det er noe mer.

– Jeg er ikke så flink til å være sårbar, hvisker jeg mens jeg tørker tårene mine. Jeg ser at du er såret, men at du ikke vil presse meg for langt. Du vet allerede hvor skadet jeg er, slik som jeg vet hvor skadet du er. Du tar hånden min og klemmer meg. Spør om vi skal fyre i peisen og kose oss. Jeg klemmer hånden din og sier at det vil jeg gjerne.

Jeg tror ikke du vet hvor mye jeg setter pris på at du ikke presser meg, for at du er der, for at du viser meg trylletriks for å muntre meg opp. Jeg tror ikke du vet hvordan det kiler i magen min når du klemmer meg, eller hvor trygg jeg føler meg når du kysser meg i pannen.

Jeg lar deg fjerne sorgen, og smerten. Jeg lar deg holde den på avstand en liten stund til. Og mens de gode armene dine holder rundt meg mens du sover, tillater jeg meg å føle meg trygg og lykkelig – om så bare for en liten stund.

Ny

11 aug

Det var en fredag. Forrige fredag, faktisk. Jeg skulle ta noen glass vin med en kompis senere den kvelden. Hadde sagt god natt til lille jenten min og lagt henne borte hos foreldrene mine. Jeg trengte en pause den dagen. Et pusterom. Jeg låste meg inn ytterdøren hjemme hos meg, sjekket postkassen og så et brev fra sykehuset. Et brev.

image

Hendene skalv så mye, at da jeg skulle låse meg inn i leiligheten, mistet jeg nøklene to ganger. Forsøkte å låse opp døren og åpne konvolutten samtidig.

Da jeg endelig kom inn i leiligheten, gled alt jeg hadde i hendene på gulvet. Bortsett fra brevet. Jeg satte meg ned på gulvet, akkurat der jeg stod. Jeg visste ikke om innholdet ville slå meg i bakken eller ikke. Men man formidler vel ikke alvorlige sykdommer i et brev, tenkte jeg. Men frykten var der likevel.

image

Jeg skjønte ikke helt hvorfor ordene var så vanskelig å tyde, men faktum var jo at øynene allerede var fylt av tårer. «Veldig fredelig cyste», «ikke mistanke om ondartet sykdom», «henvist til plastisk kirurgi». Så jeg gråt, jeg gråt så voldsomt, så befriende og skrekkslagen.

Jeg satt der på gulvet en stund, jeg vet ikke helt hvor lenge. Tørket tårer, lo og gråt litt til. Kjente en uendelig hard knute i brystet løse seg umiddelbart opp. Jeg følte jeg kunne rette ut ryggen, at det var lettere å puste. Klart det, det er jo mulig at hun står ovenfor en operasjon på et eller annet tidspunkt. Men akkurat da gledet jeg meg over gode nyheter.

Og siden har hverdagen vært litt lettere. Til tross for at jeg til tider føler meg uendelig ensom. Til tross for at jeg er så trøtt og sliten, til tross for at hun lille har begynt å skulle drikke uante mengder vann på nattestid og roper på meg hele tiden, til tross for at jeg mistenker trassalderen er i ferd med å gjøre sitt inntog og til tross for at alle bekymringer, dårlige samvittigheter og vonde følelser herjer fritt på innsiden.

image

Siden fredag, har jeg tatt noen avgjørelser. De aller fleste kommer aldri på trykk, eller vil aldri bli sagt høyt. Mens noen må jeg si høyt, slik at jeg faktisk gjør det. Som å ta bedre vare på meg selv, som å prioritere meg selv en gang i blant, som å si nei litt oftere, som å være litt mer egoistisk. Og om mulig, elske litt høyere, bedre og inderlig.

Denne sommeren har vært fin, og veldig veldig vanskelig.

imageimageimageimageimage

Evighet

27 jul

Jeg har så mange tanker som konstant tenkes, flere enn jeg vanligvis har. Jeg så et sånt halvmorsomt bilde med teksten at dersom man vil forestille seg hvordan hjernen til en sosialarbeider føles som, bør man forestille seg en browser med 2857 faner åpen. Hele tiden. Den traff godt, men det har føltes overkommelig. Nå føles det ikke overkommelig i det hele tatt, ikke på hjemmebane.

Jeg prøver konstant å formulere følelsen jeg har, men ordene svinner hen. Slik de alltid har gjort. Jeg forsøker å få dem rundt meg til å forstå, men jeg ender opp i gamle vaner og ler det litt vekk. Kanskje det er fordi at dersom jeg setter ord på hvordan jeg har det, så blir det mer virkelig. Hvis jeg holder det for meg selv, så eksisterer det kanskje ikke likevel. Jeg kjenner faresignalene, slik som jeg ikke gjorde forrige gang. Men jeg er livredd for å være sårbar. Det kunne jeg ikke innrømme forrige gang.

Det verste er at det ikke er én spesifikk ting, men at det er mange. Jeg har til dels alltid vært avhengig av å ha kontroll, både over meg selv og omgivelsene mine. Ikke venner, familie og kolleger, men over livet. Jeg føler jeg ikke har det lenger.

Som da jeg var på sykehuset forrige uke med jenten min, og hun skulle legges i narkose for å ta MR av hodet. Jeg følte meg sterk, selvsikker. Jeg tørket tårene hennes, holdt kjærlig rundt henne og forsikret henne om at alt ville gå bra. Jeg kjente bensinlukten av gassen, kjente hun ble rolig i armene mine, før øyene tilslutt rullet bak i hodet og kroppen hennes ble slapp. Som om hun døde fra meg. Denne gangen tok de henne ikke fra meg mens hun lå i armene mine, jeg måtte legge henne på undersøkelsesbenken selv. Og i det jeg slapp tak i henne, knakk jeg totalt sammen. En radiolog støttet meg ut av rommet, og jeg glemte alle tingene mine der inne. Jeg husker ikke en eneste tanke jeg tenkte, men jeg husker følelsen. Av fortvilelse, redsel og skrekk. Av at hele verden raknet.

Man kan si at jeg overreagerte. Hun skulle jo bare ta en MR. De legger barn i narkose daglig. Men det var barnet mitt. Den mest dyrebare jeg har, den jeg hadde kastet meg foran et tog for. Og jeg hadde ingen kontroll over hva som skjedde, og heller ingen kontroll over hva som vil skje.

Da jenten min ble trillet inn på oppvåkning, introduserte anestesilegen meg som en fin og rolig mamma til vakthavende. Det var nøyaktig det motsatte av hvordan jeg følte meg på innsiden.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Jeg antar jeg bare hadde behovet for å ytre ordene mine, på en eller annen måte. I feil fora kanskje. Men dette er nok et desperat forsøk på å ta kontroll. På å ha oversikt over noen av tankene mine. Det er mange jeg ikke klarer å sette ord på.

Jeg rakner ikke denne gangen, det kan jeg ikke. Men jeg forventer vel at ting vil løse seg av seg selv, at kontrollen vil gjenvinnes og hverdagen blir lettere. Nå mens jeg skriver disse ordene, innser jeg at det ikke vil skje. Og det skremmer meg fryktelig.

Normalt sett ville jeg avsluttet med noe sånn som at alt vil gå bra. Det er det jeg alltid gjør. Jeg tillater meg aldri å være livredd, å være usikker – fullt ut. Jeg sørger alltid for å roe ned de vonde ordene mine, slik at ingen skal bli forskrekket. Slik at ingen skal bli bekymret.

Det gjør jeg ikke denne gangen. Jeg har et desperat håp om at det vil løse seg, som det alltid har gjort. Det føles ikke slik akkurat i kveld.

Men det føles slik når jeg ler sammen med jenten min, når hun sier «mamma» med en trist leppe fordi hun ikke får is før middag eller når hun fryder seg og tramper lykkelig med beina fordi hun ikke vet andre måter å uttrykke den overveldene lykken hun kjenner i den lille kroppen sin. Eller når hun legger de små hendene sine på knærne, skakker på hodet og ber pent om bips (chips).

Jeg håper jeg føler det annerledes når jeg våkner imorgen. Eller i slutten av uken, neste uke eller neste måned. For akkurat nå – har jeg det jævlig.

Etter regnet kommer solen. Og omvendt.

19 mai

Det bare slår meg i bakken. Selv om jeg visste hvilke ord hun ville si, var det som en knytteneve i magen. Hun lille, mitt alt, må igjen legges i narkose. MR. Bilde av cysten. Eller svulsten som det kanskje kan være. Som mest sannsynlig er godartet. Mest sannsynlig. Alt jeg tok fra det var at det ikke er sikkert at den er godartet. Legen sa selvfølgelig det hun alltid sier når hun slår folk i bakken med ordet svulst; «Det høres så skummelt ut, men det er som regel ikke det».

Hun sier at den sitter så fast, der den ligger mellom øyenbrynene hennes. At de må finne ut om den er i kontakt med hodeskallen. Om den er i kontakt med hjernehinnen. Og at hun vil diskutere saken i et tverrfaglig team. Det eneste jeg tok ut fra begrepet tverrfaglig team, er at ingen tør å ta avgjørelsen alene, at dette er ikke noe de gjør hver dag. De må sammen finne ut hva de skal gjøre. Hvis.

Jeg vet jo det, at alt sikkert er fint og vel. At det ikke er noe og bekymre seg for. «De er jo så flinke på Haukeland», «Det er ingenting og tenke på, alt kommer til og gå bra!» Hadde du selv orket å tenke det for deg selv, om det hadde vært ditt barn? Hadde du tatt sjansen på og ta det for gitt at alt vil gå bra?

Jeg måtte tilbake på jobb. Stirret febrilsk på dataskjermen i noe som føltes en evighet. Forsøkte å samle tankene mine, redselen min. Men det føltes som å fange vann med sil.

Vente, vente, vente. På brevet, hvor det vil stå en dato. Et klokkeslett. Og hvor det informeres om at pasienten må faste før narkosen. Pasienten. De kan ikke bytte ut ordet med navnet hennes en gang. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg bryr meg om det. Men hun er jenten min. Hun betyr mer enn noen ting i verden. Hun er lille hjertet mitt.

Jeg jobber på autopilot, hører klokken tikke. Men ingenting annet enn det og hjerteslagene mine. Som jeg kjenner eksploderer med jevne mellomrom.

Og så kommer raseriet. Det antageligvis berettiget, men lite konstruktive og lite hjelpsomme raseriet. På han. Han som valgte et liv som hun aldri kan være en del av. Han som sviktet oss, sviktet henne. Han som ikke en gang vet at hun har en kul, selv om jeg har sagt det. Han som aldri sender en tekstmelding for å høre hvordan hun har det. Han som burde vært her, holdt henne i hånden. Holdt meg i hånden. Ikke fordi han fortsatt er glad i meg, men fordi hun er vår. Fordi hun er det eneste gode som kom ut av årene våre sammen. Fordi hun betyr mer enn absolutt alt i verden.

Jeg lukker kontordøren og gråter litt. Mest av redsel. Men også fordi jeg er ensom, alene og vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt dette. Jeg puster hyppig, overfladisk. Panikken griper meg. Hvorfor kan ikke noen holde meg i hånden også? Hvorfor kunne han ikke stått der, tatt imot meg når jeg faller og gråter – fordi min lille skatt blir slapp i armene mine av narkosen. Hvorfor kunne han ikke sittet der med meg, når beskjeden kommer – om hva det egentlig er. Det er ensomt å være den eneste som lever og ånder for henne, når hun hadde fortjent to som gjorde det. Sårt og vondt.
Jeg ønsker hele verden for henne, og hadde ofret alt godt i livet hvis det betydde at livet hennes ble rikt og lykkelig.

Jeg tror ikke det er alvorlig. Men jeg tar heller ikke sjansen på å ikke være forberedt på det.

Øye-trøbbel

29 jun

For en liten stund siden begynte jeg og merke at det var noe .. annerledes med øynene til Frøken. I begynnelsen klarte jeg ikke helt sette fingeren på det, men plutselig la jeg merke til det. Mannen hadde også sett det.

I begynnelsen var vi usikker. Men etter noen dager forstod vi at vi ikke bare var hysteriske.
Frøken skjelte på det ene øyet sitt.

image

Åååh, mitt lille hjerte. Hun ble liksom litt sårbar med det ene øyet på ville veier, selv om hun virket nokså uanfektet av hele greien.

Jeg styrtet opp til fastlegen, jeg orket ikke vente på timen jeg hadde fått uken etter. Fastlegen ble litt forskrekket og sa hun aldri hadde hørt om noe slikt. Hun ringte Øyeklinikken på Haukeland og vi fikk time uken etter.

Okey. En liten jente på åtte måneder, som selvfølgelig har begynt og bli superskeptisk til fremmede folk – da er det langt i fra populært med en dame som har en hodelykt og prøver ut forskjellige prismer og glass foran øynene inntil henne, i et halvmørkt rom.
Folk er ok på avstand, men ikke så ok på nært hold.
Så det ble rabiat skriking. Med øynene igjen, selvsagt. Så ingen av oss ble noe voldsomt mer klokere.
Annet enn at øyet hennes står fast inne i kroken, og det antageligvis ikke er fordi hun er langsynt.

Så allerede neste dag skulle hun på MR for og utelukke at det var nerveskader. Jeg forstår jo at legene ikke kan ta for god fisk, når jeg sier hun hverken har falt ned fra en høyde eller har fått et slag i hodet. Men for at en MR på en baby skal bli vellykket – så må narkose til.
Jatakk gjerne, til meg selv. Til Frøken…. Not so much.

Så heldige som vi var, fikk vi time til MR allerede dagen etterpå. Det betydde at Frøken måtte faste (…. da blør et mammahjerte).
Hun tok det med godt mot, og sutret bare litt i blant. Lille matmonsteret mitt.

Da vi kom inn på rommet på sykehuset – ble hun krakilsk av gjengen som stod der og skulle leite etter blodårer for å sette inn veneflon. Hun fikk bedøvelsesspray der de skulle stikke, så vondt hadde hun ikke. Men redd… Oh boy.
Det ble en utfordring for meg og for Mannen også. Da de endelig traff åren og trakk seg unna, la hun seg tett inntil meg i armene mine og sukket utslitt. Uten mat, lite energi og endelig i trygghet.
Det er over tre måneder siden hun ville ligge slik i armene mine, og jeg kjente hvor mye jeg savnet den kosen. Hun er visst ikke så «liten baby» lenger.
Da hun skulle få narkosen, skjedde det jo via gass. Jeg ble advart om at det kom til å se litt fælt ut, hun kom til og kjempe imot.

Og det gjorde lille hjertet mitt. Men det førte til at hun sovnet raskt. De tok henne fra meg, før jeg kjente at hun ble slapp i armene mine, og en radiolog fulgte oss ut. Jeg gråt jo, selvfølgelig. Og da var det gull verdt og ha Mannens skulder og gråte på.

Det ble noen lange minutter på oppvåkningen, men jeg nøt det deilig synet av datteren min som sov så fredelig. Alt var jo gått bra! Og da hun våknet var hun litt.. smådopet (hihi) og svaiet godt da hun skulle sette seg opp.

image

Bare en time etter vi kom hjem, ringte øyelegen for å fortelle at foreløpig så alt fint ut. Og begynte og snakke om mulighet for operasjon. Med mindre de ser at hun har mulighet for å få nedsatt synsfunksjon på det øyet, skjer det ikke før hun er to år. Og forhåpentligvis før skolealder.

Hun er verdens nydeligste, og så herlig med det lille øyet på avveie! Min lille gode klump. Men det er klart, jeg vil jo at hun skal ha et godt syn! Og så er det ikke til å komme bort i fra at barn kan være ondskapsfulle…
Så får vi vente. Og se.
I løpet av sommeren skal overlegen gi det et forsøk – å få sett nærmere på øyet hennes. Bare slik kan de vite veien videre.

Det har vært noen harde uker. Og nok en gang har jeg blitt forbauset over hvor utrolig flinke legene på Haukeland Sykehus er. Og vennlige, omtenksomme og gode.

Jeg er takknemlig for at vi har det så godt. At jenten min er frisk, at jenten min får muligheten til å beholde synet på begge øynene. For at – når det først måtte være noe gale – ikke var «verre» enn som så. For det fins jo nok av sykdommer, tilstander osv osv som kan sees på som»verre».
Men det er jo øyet som ser, selvfølgelig. (Der snek jeg inn en øye-vits….)

Det er klart at det kan sette begrensninger for henne, dersom dette ikke kan ordnes. Så vi håper.
Håper og tror.
Og nyter den perfekte lille jenten vår.

Vi har det bra, tross alt.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.