Arkiv | Uncategorized RSS feed for this section

En hyllest til deg.

14 Feb

Om bare 10 dager, utveksler vi ringer foran familie og venner og high fiver som en signatur på at dette er for livet.

Og dette, dette er en hyllest til deg.

Fordi du high fiver med meg og fordi du skraper isen av bilen min hver eneste morgen det trengs. Fordi du skriver «GID» på et kaffefilter når det er Valentins dag. Fordi du ikke overøser meg med kliss, men sier at jeg er den du vil tilbringe resten av livet ditt med. Fordi når jeg gråter av utmattelse og dårlig samvittighet, stryker du meg på skulderen og sier at jeg er den beste mammaen som finnes. Fordi du rotter deg sammen med jenten min og pønsker ut hemmelige planer jeg aldri får vite noe om. Fordi du står opp tidlig hver eneste helg, slik at jeg får sove litt lenger. Fordi du spiser sushi med meg, selv om du egentlig ikke er så begeistret.

Fordi du parkerer utenfor strekene, bare for å se meg bli irritert. Fordi du alltid prioriterer meg og henne, foran absolutt alt. Fordi det som er viktigst for deg, er fremtiden vår sammen. Fordi du lar meg kjøpe en lang pute til fjortenhundre kroner, i håp om bedre nattessøvn. Fordi du vet mer om graviditet enn meg. Fordi du hver kveld vil diskutere navn til babyen i magen. Fordi du alltid stiller opp, fordi du er trygg og god.

Fordi du er til å stole på og fordi du elsker oss høyere enn noe annet.

Om 10 dager blir vi herr og fru. Om 5 måneder får vi en sønn. Om en stund, kjøper vi vårt første hus sammen.

Og om noen få timer, kommer du hjem fra øving mens jeg sover og legger deg tett inntil meg.

Og for alltid, vil vi ha latteren og kjærligheten for hverandre og for våre små – som er større enn noe annet.

Jeg elsker deg!

Ensom

5 Feb

Et øyeblikk, mens jeg går ved din side, en gang på kvelden, mens det duskregner og er helt stille ute, føler jeg med ett gammel.

Kanskje det er fordi jeg har gått ned disse gatene så mange ganger før. Jeg løp i dem som liten, sjanglet i dem som ung voksen, tørket tårer i dem, holdt barnet mitt i hånden i dem og nå går jeg her og føler meg komplett.

Jo eldre jeg blir, jo flere tanker, minner og følelser må jeg gjøre plass til. Jeg tenker ofte tilbake på hvordan jeg var før, hvordan jeg følte meg som liten jente – annerledes og så uendelig ensom.

Ensomhet er den eneste konstante følelsen i livet mitt. Jeg har ikke alltid følt meg elsket, eller tatt vare på. Jeg har ikke alltid følt meg lykkelig, eller ulykkelig. Jeg har ikke alltid kjent på gleden, eller sorgen som i perioder nærmest har slukt meg hel.

Men ensomheten, den har alltid vært der, på sett og vis.

Jeg var ikke voksen engang, da jeg innså at vi mennesker er alene. Vi er så veldig alene. Tankene vi kan holde hemmelig, minner vi aldri ytrer, følelser vi aldri setter ord på. Noen ganger føler vi oss mindre alene, fordi vi føler oss sett, elsket og forstått. De fleste av oss som er heldige nok til å føle oss som en del av noe, som en familie, et forhold, et vennskap, en uventet relasjon – vil kanskje være uenige med meg.

Jeg har ofte følt at ingen kjenner meg helt, ikke hundre prosent. Både familien min, mannen min, vennene mine, kolleger beskriver meg og definerer meg annerledes enn jeg selv ville gjort. Noen ganger skaper de forventninger med beskrivelsene av meg – som at jeg er «sterk», «modig», «morsom». Og like mange ganger har jeg snublet ned i det svarte hullet mitt, fortvilet over min evne til å ikke innfri andres forventinger om meg.

Det er noen år siden jeg godtok at jeg på sett og vis alltid vil være alene. At alt ved meg ikke kan deles, byrden jeg ofte føler er min alene, uansett om noen elsker meg så høyt at de ønsker å dele vekten av den.

Jeg tenker i neste øyeblikk, når duskregnet stopper og du klemmer hånden min hardere, at for det aller meste føler jeg meg ikke ensom lenger, og at selv om vi mennesker på sett og vis alltid er alene, så føler jeg meg aller minst ensom med deg.

Hverdagsromantikk

25 Jan

En kveld, som egentlig ligner veldig på de aller fleste andre kvelder, sitter jeg og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg. Jeg grubler gjennom livet mitt og snubler over minner. De aller fleste minnene jeg har er langt i fra lykkelige. De er vonde, såre og enorme.

Før tok alle disse vonde minnene mesteparten av plassen inni meg. De sprengte ut og vokste sammen med ensomheten og sorgen. I blant føltes det ut som jeg skulle revne.

Jeg revner enda. Men ikke av vonde minner, ensomheten og sorgen. Jeg revner av lykke, latter, gode minner og hverdagen.

Magen min vokser ikke fort nok, sier hun. og nesten alle setninger starter med «Når jeg blir storesøster….» og alle dager avsluttes på sengekanten med drømmer om hvordan livet vil bli når babyen kommer.

Hun forteller til alle at jeg har en baby i magen. Og jeg ser at du har lykke i øynene dine hver gang babyen blir nevnt. Du virker så uendelig lykkelig. Så trygg, god, forventningsfull.

Vi planlegger en romantisk helg sammen, fordi vi endelig skal ha litt alenetid. Og før jeg vet ordet av det, planlegger vi også noe helt annet.

Det er mens vi spiser fløteis vi har rørt til softis du spør meg om jeg vil gifte meg med deg. Jeg sier såklart, fordi jeg skjønner ikke at du faktisk mener det. Jeg legger fra meg skjeen når det går opp for meg at du mener alvor. Jeg ser på deg lenge og jeg klarer ikke svare deg, fordi jeg sitter nok en gang og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg.

Slik som når hormonene rir kroppen min og jeg er urimelig og kjempeteit med deg og sier unnskyld på innpust. Slik som når jeg ikke orker noe mat, men du løper ut i stormen for å hente sushi til meg. Sånn som når jeg ikke får sove fordi hodet mitt sprenger av tanker, og du stryker meg over håret og ser på meg med de mørke øynene dine.

Ja, sier jeg til slutt. Jeg sier at jeg ikke vil noe annet enn å være gift med akkurat deg, så lenge vi gjør det på vår måte og så lenge vi ikke har et stort bryllup.

Øynene dine lyser av lykke når vi planlegger vårt bittelille, korte, søte bryllup som ikke er romantisk for noen andre enn oss. Du prater om det hver dag og jeg nyter hvert eneste øyeblikk av det.

Jeg ser kjærlighet i alt du gjør, og jeg gleder meg så inderlig til å være din for alltid.

For evig og alltid.

Build a home

17 Aug

Før.

Hjertet mitt slo alltid litt fortere, hendene alltid knyttet og nervene alltid på utsiden. Skyggene var enorme, og jeg var liten. Tynnskrapt, hul og tom. Redsel, frykt. Sinne, usikkerhet. Han sørget for at tårene alltid lå rett bak øynene. Ville han dø, dersom han gikk ut av døren? Ville han noensinne komme tilbake? Jeg var avhengig. Av han. Han var også avhengig. Men ikke av meg.

Lange netter. Såre, hovne øyne. Skrik som svant hen i nattemørket. Sorgen som slukte meg helt, og noen ganger bit for bit. Redelsen som satt i ryggmargen, som gikk som rystninger gjennom kroppen. Noen ganger var han her. Andre ganger var han her, men var egentlig borte. Han var en skygge av den mannen jeg en gang kjente. Som jeg en gang forelsket meg i. Som jeg en gang elsket. Han hvisket vekk alle spor av kjærlighet, med sitt tunge slep av elendighet etter seg.

Men jeg holdt fast. Følte jeg ikke kunne svikte nå. Trodde det ville bli lyst igjen. At drømmen og håpet aldri ville slukkes.

Men han sørget for det, for hver eneste dag han tok et steg nærmere tilværelsen som spøkelse. Og jeg svant hen med han. Jeg ble tynnere, jeg ble mindre, jeg ble minst. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å le, eller hvordan det var å føle glede. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å føle seg trygg, eller elsket. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å stole på noen, å lene seg til noen. Til slutt, mistet jeg meg selv av syne. Jeg var redusert til ingenting. Til nesten ingenting.

Jeg sørget for at han forsvant. For plutselig hadde en del av meg, løsrevet seg. Og hun hadde de fineste øyne og vekket igjen en kjærlighet jeg ikke visste var i meg. Han betydde ikke noe mer lenger. Han skulle ikke få såre oss, eller hviske oss ut. Han skulle ikke få oss til å føle oss utrygge, redde eller sinte. Han skulle ingenting lenger.

Sårene var dype. Så uendelig dype. Men hun fylte dem med kjærlighet hver eneste dag. Og dagen hun kom til verden, var dagen jeg igjen lærte meg å le, elske og føle noe annet enn redsel og sorg. Hun hvisket han vekk, slik han hadde hvisket meg vekk. Hun tegnet konturene av meg, og fikk meg til å blomstre i full farge igjen.

Nå.
Jeg sitter i mørket. Jeg er så utkjørt. Hodet dunker, kroppen verker. Jeg går inn på rommet hennes, bare for å høre pusten hennes. Bare for å kjenne at jeg er nær. Jeg setter meg utenfor soveromsdøren, og tenker hvor mange ganger jeg har sittet på gulvet slik, i vårt hjem. Før hun kom. Hvor mange tårer jeg har grått på gulvet, hvor mye sorg og redsel som ble spredd utover.

Du kommer lydløst ut i gangen og tar meg i hånden. Du løfter meg opp og legger ansiktet mitt i hendene sine. Jeg smiler svakt og legger hodet på skakke. Jeg puster tungt ut og legger hodet mitt på skulderen din. Tryggheten er overveldene.

Du følger meg hvor enn jeg går, holder hånden min. Noen ganger er det du som leder, andre ganger jeg. Vi er jevnbyrdige, du og jeg. Og ikke minst, spiller vi på samme lag. Krigen jeg en gang levde i, er uthvisket og finnes bare i historiebøkene. Arrene fins fremdeles, men sårene er grodd. Hjertet mitt banker i normal rytme, men av og til raser det avgårde når du kysser meg ømt. Hendene mine er aldri knyttet mer, bare rundt dine. Skuldrene mine er lave, for børen er ikke bare lenger min å bære.

Jeg kjenner glede, latter og lykke. Du har gitt livet en ny farge, sammen med henne. Noen ganger lekeslåss vi, og du lar meg alltid vinne. Noen ganger later jeg som jeg furter, bare for at du skal legge armene dine rundt meg. Noen ganger ler vi til tårene triller, av et bilde vi har funnet. Og noen ganger, sitter vi sammen i stillhet og eksisterer sammen. Vi står stille og nyter verden.

Jeg stoler på deg, fordi jeg vet at du aldri ville gjort meg vondt. Jeg føler meg trygg, fordi jeg vet du setter meg foran deg selv. Slik jeg setter deg og henne foran meg selv. Jeg føler meg elsket, for du viser det i hver eneste handling. Jeg føler meg fri, fordi du aldri ville lagt bånd på meg. Jeg føler meg sett og forstått, fordi du aldri dømmer og skjønner hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Og de kveldene jeg er så sliten at tårene triller lydløst, tørker du dem og klemmer meg hardt og lenge. Uten et ord.

Jeg elsker deg fullt og helt, herfra til evigheten. Du er han. Han jeg alltid drømte om, men aldri trodde fantes.

En ny epoke

30 Jun

Jeg ser de små skuldrene hennes, som ligger så tett inntil deg. Hun sover nesten, svinner hen etter en dag med å utforske verden. Sammen med meg. Sammen med deg.

Den lille tynne stemmen hennes sier at du kan være pappaen hennes, siden den hun hadde først er syk og ikke kan være med henne. Hun smiler stort til meg, og jeg stryker henne over kinnet mens jeg smiler og svarer ja.

Når du ikke er her, så savner hun deg. Og hver eneste kveld, løper hun mot deg og klemmer deg så inderlig. Deretter spretter hun lykkelig og glad mot sengen sin og sovner mens hun synger seg selv i søvn.

Lykken er komplett. Vi er din, helt og totalt.

Dagene flyter, og vi er som en familie. Jeg nyter hvert øyeblikk, selv om jeg noen ganger må knipe meg selv i armen. Kan dette være virkelig? Får jeg lov til å ha det så bra? Hvordan må jeg betale for dette? Vil noe forferdelig skje?

Men øynene dine, så mørke, dype og uendelige, roer meg ned. Om kveldene visker du at du elsker meg, og jeg sovner trygt i armene dine.

Om kveldene planlegger vi ferien vår. Vi tre. Vi som skal være sammen i tre hele uker, vi som skal prøve å være en familie, selv om den siste puslebiten først kom til nå. Det føles som om du alltid har vært her. Det føles som om du alltid har tørket tårene mine når jeg har blitt rørt, som spør meg om hvordan dagen min har vært, som klemmer meg hardt og lenge når jeg er sliten.

Vi snakker om fremtiden, og jeg bobler av lykke. Vi har så mye fint å se frem til. Et helt liv fullt av gleder. Plutselig en dag får jeg en ny jobb, og jeg tror det nesten ikke selv. Jeg har fått drømmejobben, jeg – av femti stykker som ville ha drømmejobben min. Lille, store meg. Du smiler til meg og sier at jeg fortjener det. At jeg har jobbet hardt og målrettet mot akkurat dette. Det er mange som gratulerer meg, som mener jeg er perfekt til jobben og som gleder seg til å samarbeide med meg.

Kan dette være sant? Kan man være så lykkelig?

Noen kvelder tenker jeg på veien hit. På veien mot denne vanvittige lykken. Og jeg deler det med deg. Jeg forteller hvor vanskelig det var å stå oppreist, når mørket var som svartest. Jeg forteller deg hvor redd jeg var, da han andre forsvant inn i rusen. Jeg forteller deg hvor vondt jeg har hatt i kroppen, i hodet, i magen. Hvordan frykten nesten slukte meg hel. Hvordan jeg ble slått ned på knærne, og hvor vanvittig hardt det var å reise seg. Jeg forteller deg hvor ensom jeg var da jeg var gravid, og om tomrommet han andre etterlot da jenten min var 5 uker. Jeg forteller deg om alle nettene jeg har grått, bak alle butikkhyller jeg har tørket tårer og alle dagene jeg har vandret rundt med et hamrende hjerte og våte øyner.

Jeg sier til deg at det føles uvirkelig. Som om det ikke har vært mitt liv. Men jeg kjenner fantomsmertene enda, som en evig påminnelse om alt som har vært, alt som tvang meg under vann, alt som gav meg kraft til å kjempe.

Nå fyller jeg straks tredve år. Det har for det meste vært mange fine år, men også fryktelig mange vonde. Men når regnskapet gjøres opp, ser jeg at jeg kan være stolt. Til tross for alle dumme valg jeg har tatt, og alle feile steg jeg har tatt – så kan jeg være stolt.

Og lykkelig. Endelig lykkelig.

Hva nå?

10 Jun

Jeg sitter krøllet sammen i stolen. Lar fingrene gli over saueskinnet. Drikker rett fra kartongen og priser meg lykkelig for skummet melk. Og deg. Alltid deg.

Vi har nettopp hatt en lengre diskusjon om krydder, og jeg erklærer meg inkompetent, siden jeg strengt tatt ikke kan lage mat. Vi ler og gir hverandre en high five. Og plutselig sier du det.

Jeg elsker deg, jeg.

Jeg ser på deg og lurer på om det er high fiven eller fordi jeg ikke kan lage mat. Før jeg sier noe annet, svarer jeg at du virkelig bør vite at jeg faktisk ikke kan lage mat. Du ser på meg og ler og begraver hodet ditt i puten.

Du mente det, tenker jeg.

Gjør du? spør jeg.
Ja, jeg gjør visst det, sier du.

Jeg elsker deg også, jeg.

Vi lar det blir med det. For plutselig så reiser du. Og jeg kjenner for første gang at jeg er med noen jeg virkelig stoler på. Selv når jeg sitter med en lett bris, alene i kurvstolen min og drikker skummet melk rett fra kartongen.

Bekreftelsen kom da du sa at du var glad i både meg og henne. Selv om du var på guttetur, hundrevis av kilometer unna, og sannsynligvis brisen. Men du tenkte på meg – og på henne – før du la deg.

Når du kommer hjem, står jeg og henne på flyplassen og venter. Selv om det er fryktelig mange år mellom meg og henne, kjenner vi begge på forventningene og nervene. Hun kaller deg «sin», og jeg kaller deg «min». Men du er begges, og det vet du så inderlig godt.

Du er akkurat den samme når du returnerer, og på kvelden ligger vi på gulvet sammen og prater og ler helt til vi sovner. En gang på natten vekker du meg og vi ler sammen, søvndrukken og i ørsken.

Du drar igjen. Og jeg sitter på et tak, i en annen verden og ler med noen av dem som har sett meg på mitt verste, og mitt beste. Jeg føler meg så uendelig lykkelig. Kan det være sant? Kan du være sann? Jeg forsøker å ikke prate så mye om deg, i tilfelle du ikke er ekte. I tilfelle jeg tar feil igjen.

Men innerst inne vet jeg. Du er ekte, du er virkelig. Du gir meg håp, og lar meg drømme. Jeg drømmer om en fremtid med deg, jeg drømmer om flere barn, et hjem, en familie. Jeg drømmer om sene kvelder med like mye latter som vi alltid har mellom oss. Jeg drømmer om vanskeligere kvelder hvor vi er uenige, jeg drømmer om løsninger. Om grå hår og voksne barn og deg. Jeg drømmer om en fremtid. Med deg. Deg.

Du er her igjen. Og jeg er like lykkelig. Selv om fortiden i blant hjemsøker meg, og at jeg iblant våkner på natten, svett av mareritt og elendighet – så våkner jeg like lykkelig. Like lett.

Og ensomheten. Han har ikke vært her på lang, lang tid.

 

nós

27 Apr

Hvis jeg tenker på alle somrene, alle vintrene. Hvis jeg tenker på alle sekundene, ukene, årene. Hvis jeg tenker på alle gatene, husene og skogene. Hvis jeg tenker på alle dagene, og alle nettene.  Hvis jeg tenker på alle øyeblikkene som har passert og forsvunnet, som bare er bevart i minnene og hukommelsen. Hvis jeg tenker på alle tårene, på alle smilene. På alle flyktige møter. Hvis jeg tenker på all sorgen, og all kjærligheten jeg har øset ut i mørket, og i fullt dagslys. Hvis jeg tenker på all den tiden som er gått, og at alt som har skjedd har ledet opp til dette øyeblikket – da har alt vært verdt det.

Hver gang noen nevner navnet ditt, sprekker ansiktet mitt i et smil. Jeg slår blikket ned og kjenner hjertet slår fortere. Jeg har så lyst å fortelle alle hvordan du får meg til å føle meg, men jeg klarer det ikke. For første gang finner jeg ikke de rette ordene, som om ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg elsker. Eller hvor inderlig og ekte.

Om natten drømmer jeg at du er en skygge. Og når jeg rører ved deg, blir du til støv. Jeg våkner med gråten i halsen og kjenner at du holder rundt meg. Jeg forsøker å komme enda nærmere deg, men jeg vet ikke om det er mulig.

Noen ganger, når du ser på meg med de store, mørke øynene dine, føles det ut som om du ser rett inn i det dypeste, mørkeste og hemmeligste i meg. Først får jeg lyst til å løpe, men så kjenner jeg at det er fint. At jeg våger å la deg trå inn i skyggene mine.

Jeg er ikke redd lenger. For første gang på mange år, er følelsen av redsel borte. Redselen for å bli såret, knust, pulverisert er borte. Som om den aldri har eksistert.

Og selv når det er natt, og de mørke skyggene skulle konsumert hele meg – kjenner jeg håp og glede. Jeg vet jeg har mye å se frem til, at kanskje det er du som vil bli ankeret mitt i livet. Kanskje det er du som skal dele gleden og dele sorgen med meg.

– Jeg skal gifte meg med deg en dag, sier du.
– Ja, takk, sier jeg.

 

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.