Fødselshistorien

Det er vanskelig å sette ord på et av de vondeste, merkeligste og lykkeligste øyeblikkene i livet mitt. Men jeg forsøker likevel.

Dagen etter termin, mandag 29. oktober, hadde jeg kontroll hos jordmor. Jeg var nokså avslappet til hele fødselen og lente meg på overtidskontrollen som skulle finne sted på fredagen. Jordmor sa derimot at dagen fortsatt var ung og mye kunne skje innen den var slutt. Jeg husker jeg lo, kanskje nesten litt kvalmende arrogant til og med.

Samme kveld var mannen på fotballkamp med pappa, og jeg hadde parkert den selskapssyke ræven min i sofaen hos mamma. Vi så på Jakten på kjærligheten, og midt i et kleint øyeblikk rundt kl 20:30 kjente jeg en ny smerte i underlivet. Den lille tvilen jeg hadde i hjertet mitt forsvant det øyeblikket vannet mitt gikk og jeg tenkte at det bare var så typisk at jeg skulle være en klisjé.
(Har nemlig hørt rykter om at det er svært få fødsler som starter med at vannet går, i alle fall i forhold til hva man ser på tv)

I utgangspunktet ønsket mamma å være uvitende til når fødselen startet, hun ville heller vite når alt var vel overstått. Men det ble liksom umulig å skjule fostervannet som så tydelig kom i full fart.

Mannen kom ruslende med pappa inn døren, iskald i trynet. Jeg spurte han om jeg skulle fortelle han noe som ville gi han varmen tilbake med én gang. Jeg kan trygt si at neglebiten var glemt, da det gikk opp for Mannen at fødselen var i gang.

Vi gikk på butikken og deretter hjem for å slappe av. Ringte sykehuset bare i tilfelle, for å høre om prosedyrer når vannet går. Vi har nemlig ikke satt oss inn i disse tingene.. Fikk beskjed om at riene kunne komme tett i begynnelsen, men ville være kortvarige. Fikk deretter beskjed om å kjenne etter liv, sjekke fargen på fostervannet og sove.

Dét var lettere sagt enn gjort.

Etter en liten time etter vannet gikk, begynte riene. De kom med litt ujevne mellomrom. Alt fra 2 til 9 minutter. Og de var langt fra kortvarige. De varte fra ett minutt til to, og når jeg igjen ringte sykehuset – fnøs jordmor av meg og sa at jeg kunne glemme å komme inn før riene kom hvert femte minutt stabilt over 2 timer.

To timer seinere, en hel del oppkast og ubeskrivelige rivende smerter seinere – erklærte jeg at jeg ikke orket mer. Mannen pakket tingene i en fei, kjørte den korte turen til sykehuset og erklærte til jordmødrene at sykehusets påstand om at det var fullt på avdelingen hvor fødende får epidural, var bullshit. Jeg understreket poenget mitt ved å falle sammen hver femte meter under vanvittige rier (og hyppige) samt kaste opp på hvert hjørne. Jeg forsøkte å puste meg i gjennom de aller fleste, men det var så vondt at jeg ikke klarte å gråte engang.

Jeg ba en jordmor om epidural, og gav klar beskjed om at det ikke var oppe til forhandling. Dette «å føde naturlig»-bullshitet de prøver å prakke på alle, kunne de spare seg for. Hun sjekket åpningen (FY FAEN, så vondt!), gav meg klyster og sendte meg avgårde til riktig avdeling. Nemlig avdelingen hvor man får epidural.

Alle mine frykter forsvant den natten, jeg tror det var den sinnsyke smerten som gjorde at ingenting annet betydde noe. Epiduralen var en sann befrielse – og jeg brydde meg verken om nåler, blod eller noe annet ekkelt som normalt gjør at jeg besvimer.

I det øyeblikket jeg kjente epiduralen fungerte, kjente jeg plutselig en annen type smerte. Mannen gikk ut i bilen for å hente tingene mine og for å få seg en kopp kaffe. Jordmødrene så undrende på meg da jeg forklarte at jeg kjente et voldsomt press nedover. De sjekket åpningen min, tittet litt forundret på hverandre og erklærte at det var full åpning og det var nå klart for å sette i gang.
Hadde de sjekket åpningen rett før jeg fikk epiduralen, hadde jeg nok ikke fått den da det egentlig var «for seint» etter sykehusets standard. Det sier vel noe om hvor fort alt åpnet seg..

Jeg ble litt panisk og nektet å presse noe som helst før Mannen kom tilbake. Han så ganske månebedotten ut da han fikk oppdateringen. Jeg derimot, var så sløvet av alle smerter og var så fullstendig utslitt – at jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å presse en baby ut av en så liten åpning.

Plutselig lå jeg på siden, med jordmødre og studenter til alle kanter – hvorpå de ba meg presse. Jeg presset – men må i ettertid innrømme at jeg nok ikke gav så mye i begynnelsen. For plutselig gikk det opp for meg hva som skulle skje. Smertene hadde tidligere sørget for at jeg ikke klarte å tenke på annet enn bare dem. Nå var jeg kort tid unna en liten jente. Et nytt menneske.

Mitt menneske.

De 48 minuttene det tok med pressrier, virket som få minutter. Og følelsen av å kjenne at hodet er ute, mens man venter på neste pressrie for å føde resten av kroppen… Ubeskrivelig merkelig.

Og når jeg så den blålige kroppen hennes med navlestrengen rundt halsen hennes – så gråt jeg. Jeg hørte heldigvis lyd fra henne med en gang, så det var tårer av glede, utmattelse og sjokk.

Mannen tittet forundret på den lille skapningen og på meg. Plutselig stod tiden helt stille, solen hadde stått opp over Bergen (utrolig nok) og vi så utover vannet som var så speilblankt og fint og alt var bare så.. surrealistisk.

Jeg har aldri vært så forvirret og uten ord som da de la den lille skapningen på brystet mitt, og hun begynte å lete etter brystet med en gang. Både mannen og meg ble helt fortapt i den nydelige jenten som plutselig var der.
Jeg enset knapt jordmor-studenten som tok seg rikelig med tid til å sy meg igjen og forklarte at de hadde måttet klippe litt. Jeg innrømte at jeg så de sneik saksen mellom beina på meg under fødselen, men at jeg var for sliten til å bry meg. Jeg lå altså i evigheter med sprikende bein, til utstilling for flere studenter. Mannen lo godt da jeg erklærte for alle sammen at jeg ikke brydde meg noe særlig, da alle intimgrensene mine var bortevekk for anledningen.

12 timer og 20 minutter fra vannet gikk, til hun lå på brystet mitt. Det de anser som selve fødselen tok 3 timer og 20 minutter. Altså – jeg var 20 minutter unna å havne i kategorien “styrtfødsel”. Det var nok en liten påkjenning for lille frøken å komme i den farten hun gjorde, men jammen tok hun det på strak arm!

Dagene etter vår perfekte lille frøken ble født – var både vanskelige, tunge, fantastiske og de lykkeligste i hele mitt liv. Det ble en helt annen opplevelse enn jeg noensinne kunne forestille meg, både på godt og vondt.

Og nå sitter jeg igjen med verdens nydeligste jente som jeg elsker mer enn noe annet. At det går an å være så heldig som meg…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: