Det som en gang var, og det som er.

11 Oct

Da hun var liten, skrev jeg et brev til henne. Faktisk skrev jeg brevet med knust hjerte, men med overbevisningen rett ved siden av meg. Jeg finner brevet, og krøller meg sammen. Det er mørkt ute, og det er fortsatt en liten stund til du kommer. Svett etter øving, glad for å se meg.

Jeg åpner sidene og ser skriften min. Den samme som alltid, men full av sorg. Og ordene jeg har valgt, er nøytrale – men beskriver likevel kjærligheten som en gang var for faren hennes, slik at det treffer meg i magen. Jeg hadde glemt hvor høyt jeg elsket, og hvor hardt jeg falt.

Jeg skriver ordene i håp om forsoning. Ikke med ham, men mellom meg og henne. Tanken om at hun en dag vil hate meg for valgene jeg har tatt, er alltid med meg. Tanken om at hun ikke vil forstå, og mene jeg frarøvet henne noe viktig. En som elsket henne.

For hvordan forklarer jeg at den kjærligheten han har til henne, er basert på en romantisk idé om hvordan det skal være? Og at han alltid satte sine behov først – deretter seg selv igjen? Hvordan forklarer jeg at rusen hadde et så sterkt grep om han, at han snublet når det virkelig gjaldt. At han selv etter fallet, aldri klarte å reise seg igjen? Hvordan forklarer jeg at jeg kunne velge ham vekk, hvordan får jeg henne til å forstå at det var for hennes del – og ikke min?

Kjærligheten visket han ut gradvis, med et tungt slør av elendighet etter seg. Det var ikke lenger plass til kjærlighet, bare til rus. Rus, løgn og svik.

Jeg kjenner meg ut av balanse og ser ut av vinduet. Opp på vakre Ulriken og masten som lyser der i det fjerne. Tenker på noen dager tilbake, hvor du og jeg hadde vår første virkelig ubehagelige prat. Du har kanskje glemt det allerede, du er skrudd sammen slik. Jeg har ikke. Vi kranglet ikke en gang, men klumpen ligger tungt i magen min. En forventning om at det blir verre, en forventning om at du en dag slutter å elske meg, en forventning om at det skal gå galt – og at jeg – sitter igjen med et pulveristert hjerte som aldri vil la seg reparere helt igjen. Ikke denne gangen.

Jeg forsøker å tenke at du er annerledes, at jeg denne gangen har funnet en fantastisk mann. For du bruker hver eneste dag på å gjøre meg glad. Du gjør alt du kan for å glede meg og jeg ser kjærligheten din til meg i selv de minste ting.

Hvordan kan jeg egentlig beskrive hvor høyt jeg elsker deg? For du er alt jeg drømte om, og enda mer.

For jeg har snublet, gang på gang. Hvorfor skulle plutselig jeg lære meg å gå uten å falle?

Du kommer hjem, jeg hører deg allerede idet du setter nøkkelen i døren og låser opp. Du kommer inn med et lite smil om munnen og skyndter deg bort til meg. Jeg ler av deg, for det virker som om du har hastverk. Du tar hendene mine og puster litt. Du har sikkert løpt opp trappen, tenker jeg. Du slår blikket ned, men ser fort opp på meg igjen. Jeg ser at du leter etter ordene mens stillheten sluker oss begge inn.

– Hva sier du? Skal vi prøve å få barn? sier du.

Du ler en lykkelig latter og jeg ser på deg et øyeblikk og lurer på om jeg egentlig hørte rett. Du sier det igjen og jeg smiler til deg. Jeg klemmer deg hardt og lenge og glemmer helt å svare deg – for alt jeg egentlig tenker på er at jeg aldri vil gi slipp på deg, og at jeg håper at du aldri vil gi slipp på meg. Frykten for å gjøre alt alene – en gang til – med knust hjerte og søvnløse netter, overvelder meg.

Du tar et steg bort fra meg, men holder fortsatt hendene mine. Du sier at det vil bli annerledes denne gangen og at du skal jobbe mindre og at du aldri ville forskjellsbehandlet barna våre. Jeg smiler når du sier barna våre. Du snakker så fort og oppglødd, så jeg ler av deg og svarer deg mens du prater.

– Ja. Ja, det vil jeg, svarer jeg.

Du løfter meg opp og bærer meg til sengen og holder hardt rundt meg lenge. Så lenge at det føles ut som vi sitter fast i evigheten.

Men med deg, høres evigheten bra ut.

Frøken Hvordan og Hvorfor.

7 Sep

– Det æ møkt ute, sier hun med trøtt og søvnig stemme. Det blonde håret er bustete og øynene hovne av søvn. Jeg trekker henne inntil meg og kjenner at hun enda er varm etter natten. Jeg lukter henne inn, og kjenner kjærligheten er overveldende.

Jeg forsøker så godt jeg kan å forklare henne at det er mørkere ute om morgen og om kvelden når det er høst og vinter. Mens jeg famler med ordene og jeg ser ansiktet hennes blir stadig mer forundret, skjønner jeg at det høres helt absurd ut.

Det er mange ganger hun setter meg litt fast, og jeg blir mer fristet til å svare «fordi det bare er sånn», selv om jeg vet at det svaret bare skaper mer spørsmål. Og flere ganger kan jeg være enig med henne. Det er helt absurd at det er mer mørkt ute på vinterhalvåret og at noen ganger kommer ikke bybanen når den egentlig skal. Jeg kunne begitt meg ut på lange forklaringer og mulige årsaker, men jeg gir meg. Jeg trekker på skuldrene og undrer meg sammen med henne. Det er fint å være nesten fire, i blant.

Som når hun spør meg hva fremmede mennesker heter. Hun ser jo på meg som en som kan absolutt alt, så hvorfor vet jeg ikke navnet på damen med gul kjole? Eller mannen med like langt hår som Elsa? Eller når hun sier at jeg må kjefte på den voksne damen som sykler, fordi hun ikke har på seg hjelm. Eller at vi kan si høyt at noen har krykker eller rosa jakke. For det har de jo. Og så spør hun hvor mange minutter det tar for såret på fingeren å gro og hvor mange ganger man kan vaske hendene før neglelakken faller av. Hun spør hvorfor hun ikke har nok penger til å kjøpe en rosa bil til meg og en trampoline til seg selv (og et hus med hage til å sette trampolinen i) og hvorfor det tordner. Hun spør hvorfor jeg er glad i henne og og hvorfor jeg vil kose med henne. Hun spør hvorfor vi ikke kan spise is til middag og hvorfor chips faller under kategorien «godteri». Hun spør meg hvorfor det er så mange søledammer og hvorfor det er onsdag og ikke lørdag. Hun spør meg hvor lenge det er til bursdagen sin og vil at jeg skal vise det på fingrene.

Og så kommer de mer vanskelige spørsmålene, som kanskje er lettest å svare på av alle.

«Pappaen min som jeg hadde da jeg va liten, kan ikke væle med oss.»
«Ja, han er syk. Så noen andre må passe på han, det kan ikke vi»
«Pappaen min æ syk, men jeg ha fått en ny pappa.»
«Ja, hvis du vil at han skal være pappaen din, så bestemmer du det.»
«Ha han sagt at han vil væ pappaen min?»
«Ja, min venn – det vil han.»
«Flott, da kan han væle det og vi kan væle i familie og deje to kan væle kjæsten min»

Tenk å være bare nesten fire år.

 

Build a home

17 Aug

Før.

Hjertet mitt slo alltid litt fortere, hendene alltid knyttet og nervene alltid på utsiden. Skyggene var enorme, og jeg var liten. Tynnskrapt, hul og tom. Redsel, frykt. Sinne, usikkerhet. Han sørget for at tårene alltid lå rett bak øynene. Ville han dø, dersom han gikk ut av døren? Ville han noensinne komme tilbake? Jeg var avhengig. Av han. Han var også avhengig. Men ikke av meg.

Lange netter. Såre, hovne øyne. Skrik som svant hen i nattemørket. Sorgen som slukte meg helt, og noen ganger bit for bit. Redelsen som satt i ryggmargen, som gikk som rystninger gjennom kroppen. Noen ganger var han her. Andre ganger var han her, men var egentlig borte. Han var en skygge av den mannen jeg en gang kjente. Som jeg en gang forelsket meg i. Som jeg en gang elsket. Han hvisket vekk alle spor av kjærlighet, med sitt tunge slep av elendighet etter seg.

Men jeg holdt fast. Følte jeg ikke kunne svikte nå. Trodde det ville bli lyst igjen. At drømmen og håpet aldri ville slukkes.

Men han sørget for det, for hver eneste dag han tok et steg nærmere tilværelsen som spøkelse. Og jeg svant hen med han. Jeg ble tynnere, jeg ble mindre, jeg ble minst. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å le, eller hvordan det var å føle glede. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å føle seg trygg, eller elsket. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å stole på noen, å lene seg til noen. Til slutt, mistet jeg meg selv av syne. Jeg var redusert til ingenting. Til nesten ingenting.

Jeg sørget for at han forsvant. For plutselig hadde en del av meg, løsrevet seg. Og hun hadde de fineste øyne og vekket igjen en kjærlighet jeg ikke visste var i meg. Han betydde ikke noe mer lenger. Han skulle ikke få såre oss, eller hviske oss ut. Han skulle ikke få oss til å føle oss utrygge, redde eller sinte. Han skulle ingenting lenger.

Sårene var dype. Så uendelig dype. Men hun fylte dem med kjærlighet hver eneste dag. Og dagen hun kom til verden, var dagen jeg igjen lærte meg å le, elske og føle noe annet enn redsel og sorg. Hun hvisket han vekk, slik han hadde hvisket meg vekk. Hun tegnet konturene av meg, og fikk meg til å blomstre i full farge igjen.

Nå.
Jeg sitter i mørket. Jeg er så utkjørt. Hodet dunker, kroppen verker. Jeg går inn på rommet hennes, bare for å høre pusten hennes. Bare for å kjenne at jeg er nær. Jeg setter meg utenfor soveromsdøren, og tenker hvor mange ganger jeg har sittet på gulvet slik, i vårt hjem. Før hun kom. Hvor mange tårer jeg har grått på gulvet, hvor mye sorg og redsel som ble spredd utover.

Du kommer lydløst ut i gangen og tar meg i hånden. Du løfter meg opp og legger ansiktet mitt i hendene sine. Jeg smiler svakt og legger hodet på skakke. Jeg puster tungt ut og legger hodet mitt på skulderen din. Tryggheten er overveldene.

Du følger meg hvor enn jeg går, holder hånden min. Noen ganger er det du som leder, andre ganger jeg. Vi er jevnbyrdige, du og jeg. Og ikke minst, spiller vi på samme lag. Krigen jeg en gang levde i, er uthvisket og finnes bare i historiebøkene. Arrene fins fremdeles, men sårene er grodd. Hjertet mitt banker i normal rytme, men av og til raser det avgårde når du kysser meg ømt. Hendene mine er aldri knyttet mer, bare rundt dine. Skuldrene mine er lave, for børen er ikke bare lenger min å bære.

Jeg kjenner glede, latter og lykke. Du har gitt livet en ny farge, sammen med henne. Noen ganger lekeslåss vi, og du lar meg alltid vinne. Noen ganger later jeg som jeg furter, bare for at du skal legge armene dine rundt meg. Noen ganger ler vi til tårene triller, av et bilde vi har funnet. Og noen ganger, sitter vi sammen i stillhet og eksisterer sammen. Vi står stille og nyter verden.

Jeg stoler på deg, fordi jeg vet at du aldri ville gjort meg vondt. Jeg føler meg trygg, fordi jeg vet du setter meg foran deg selv. Slik jeg setter deg og henne foran meg selv. Jeg føler meg elsket, for du viser det i hver eneste handling. Jeg føler meg fri, fordi du aldri ville lagt bånd på meg. Jeg føler meg sett og forstått, fordi du aldri dømmer og skjønner hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Og de kveldene jeg er så sliten at tårene triller lydløst, tørker du dem og klemmer meg hardt og lenge. Uten et ord.

Jeg elsker deg fullt og helt, herfra til evigheten. Du er han. Han jeg alltid drømte om, men aldri trodde fantes.

En ny epoke

30 Jun

Jeg ser de små skuldrene hennes, som ligger så tett inntil deg. Hun sover nesten, svinner hen etter en dag med å utforske verden. Sammen med meg. Sammen med deg.

Den lille tynne stemmen hennes sier at du kan være pappaen hennes, siden den hun hadde først er syk og ikke kan være med henne. Hun smiler stort til meg, og jeg stryker henne over kinnet mens jeg smiler og svarer ja.

Når du ikke er her, så savner hun deg. Og hver eneste kveld, løper hun mot deg og klemmer deg så inderlig. Deretter spretter hun lykkelig og glad mot sengen sin og sovner mens hun synger seg selv i søvn.

Lykken er komplett. Vi er din, helt og totalt.

Dagene flyter, og vi er som en familie. Jeg nyter hvert øyeblikk, selv om jeg noen ganger må knipe meg selv i armen. Kan dette være virkelig? Får jeg lov til å ha det så bra? Hvordan må jeg betale for dette? Vil noe forferdelig skje?

Men øynene dine, så mørke, dype og uendelige, roer meg ned. Om kveldene visker du at du elsker meg, og jeg sovner trygt i armene dine.

Om kveldene planlegger vi ferien vår. Vi tre. Vi som skal være sammen i tre hele uker, vi som skal prøve å være en familie, selv om den siste puslebiten først kom til nå. Det føles som om du alltid har vært her. Det føles som om du alltid har tørket tårene mine når jeg har blitt rørt, som spør meg om hvordan dagen min har vært, som klemmer meg hardt og lenge når jeg er sliten.

Vi snakker om fremtiden, og jeg bobler av lykke. Vi har så mye fint å se frem til. Et helt liv fullt av gleder. Plutselig en dag får jeg en ny jobb, og jeg tror det nesten ikke selv. Jeg har fått drømmejobben, jeg – av femti stykker som ville ha drømmejobben min. Lille, store meg. Du smiler til meg og sier at jeg fortjener det. At jeg har jobbet hardt og målrettet mot akkurat dette. Det er mange som gratulerer meg, som mener jeg er perfekt til jobben og som gleder seg til å samarbeide med meg.

Kan dette være sant? Kan man være så lykkelig?

Noen kvelder tenker jeg på veien hit. På veien mot denne vanvittige lykken. Og jeg deler det med deg. Jeg forteller hvor vanskelig det var å stå oppreist, når mørket var som svartest. Jeg forteller deg hvor redd jeg var, da han andre forsvant inn i rusen. Jeg forteller deg hvor vondt jeg har hatt i kroppen, i hodet, i magen. Hvordan frykten nesten slukte meg hel. Hvordan jeg ble slått ned på knærne, og hvor vanvittig hardt det var å reise seg. Jeg forteller deg hvor ensom jeg var da jeg var gravid, og om tomrommet han andre etterlot da jenten min var 5 uker. Jeg forteller deg om alle nettene jeg har grått, bak alle butikkhyller jeg har tørket tårer og alle dagene jeg har vandret rundt med et hamrende hjerte og våte øyner.

Jeg sier til deg at det føles uvirkelig. Som om det ikke har vært mitt liv. Men jeg kjenner fantomsmertene enda, som en evig påminnelse om alt som har vært, alt som tvang meg under vann, alt som gav meg kraft til å kjempe.

Nå fyller jeg straks tredve år. Det har for det meste vært mange fine år, men også fryktelig mange vonde. Men når regnskapet gjøres opp, ser jeg at jeg kan være stolt. Til tross for alle dumme valg jeg har tatt, og alle feile steg jeg har tatt – så kan jeg være stolt.

Og lykkelig. Endelig lykkelig.

Hva nå?

10 Jun

Jeg sitter krøllet sammen i stolen. Lar fingrene gli over saueskinnet. Drikker rett fra kartongen og priser meg lykkelig for skummet melk. Og deg. Alltid deg.

Vi har nettopp hatt en lengre diskusjon om krydder, og jeg erklærer meg inkompetent, siden jeg strengt tatt ikke kan lage mat. Vi ler og gir hverandre en high five. Og plutselig sier du det.

Jeg elsker deg, jeg.

Jeg ser på deg og lurer på om det er high fiven eller fordi jeg ikke kan lage mat. Før jeg sier noe annet, svarer jeg at du virkelig bør vite at jeg faktisk ikke kan lage mat. Du ser på meg og ler og begraver hodet ditt i puten.

Du mente det, tenker jeg.

Gjør du? spør jeg.
Ja, jeg gjør visst det, sier du.

Jeg elsker deg også, jeg.

Vi lar det blir med det. For plutselig så reiser du. Og jeg kjenner for første gang at jeg er med noen jeg virkelig stoler på. Selv når jeg sitter med en lett bris, alene i kurvstolen min og drikker skummet melk rett fra kartongen.

Bekreftelsen kom da du sa at du var glad i både meg og henne. Selv om du var på guttetur, hundrevis av kilometer unna, og sannsynligvis brisen. Men du tenkte på meg – og på henne – før du la deg.

Når du kommer hjem, står jeg og henne på flyplassen og venter. Selv om det er fryktelig mange år mellom meg og henne, kjenner vi begge på forventningene og nervene. Hun kaller deg «sin», og jeg kaller deg «min». Men du er begges, og det vet du så inderlig godt.

Du er akkurat den samme når du returnerer, og på kvelden ligger vi på gulvet sammen og prater og ler helt til vi sovner. En gang på natten vekker du meg og vi ler sammen, søvndrukken og i ørsken.

Du drar igjen. Og jeg sitter på et tak, i en annen verden og ler med noen av dem som har sett meg på mitt verste, og mitt beste. Jeg føler meg så uendelig lykkelig. Kan det være sant? Kan du være sann? Jeg forsøker å ikke prate så mye om deg, i tilfelle du ikke er ekte. I tilfelle jeg tar feil igjen.

Men innerst inne vet jeg. Du er ekte, du er virkelig. Du gir meg håp, og lar meg drømme. Jeg drømmer om en fremtid med deg, jeg drømmer om flere barn, et hjem, en familie. Jeg drømmer om sene kvelder med like mye latter som vi alltid har mellom oss. Jeg drømmer om vanskeligere kvelder hvor vi er uenige, jeg drømmer om løsninger. Om grå hår og voksne barn og deg. Jeg drømmer om en fremtid. Med deg. Deg.

Du er her igjen. Og jeg er like lykkelig. Selv om fortiden i blant hjemsøker meg, og at jeg iblant våkner på natten, svett av mareritt og elendighet – så våkner jeg like lykkelig. Like lett.

Og ensomheten. Han har ikke vært her på lang, lang tid.

 

nós

27 Apr

Hvis jeg tenker på alle somrene, alle vintrene. Hvis jeg tenker på alle sekundene, ukene, årene. Hvis jeg tenker på alle gatene, husene og skogene. Hvis jeg tenker på alle dagene, og alle nettene.  Hvis jeg tenker på alle øyeblikkene som har passert og forsvunnet, som bare er bevart i minnene og hukommelsen. Hvis jeg tenker på alle tårene, på alle smilene. På alle flyktige møter. Hvis jeg tenker på all sorgen, og all kjærligheten jeg har øset ut i mørket, og i fullt dagslys. Hvis jeg tenker på all den tiden som er gått, og at alt som har skjedd har ledet opp til dette øyeblikket – da har alt vært verdt det.

Hver gang noen nevner navnet ditt, sprekker ansiktet mitt i et smil. Jeg slår blikket ned og kjenner hjertet slår fortere. Jeg har så lyst å fortelle alle hvordan du får meg til å føle meg, men jeg klarer det ikke. For første gang finner jeg ikke de rette ordene, som om ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg elsker. Eller hvor inderlig og ekte.

Om natten drømmer jeg at du er en skygge. Og når jeg rører ved deg, blir du til støv. Jeg våkner med gråten i halsen og kjenner at du holder rundt meg. Jeg forsøker å komme enda nærmere deg, men jeg vet ikke om det er mulig.

Noen ganger, når du ser på meg med de store, mørke øynene dine, føles det ut som om du ser rett inn i det dypeste, mørkeste og hemmeligste i meg. Først får jeg lyst til å løpe, men så kjenner jeg at det er fint. At jeg våger å la deg trå inn i skyggene mine.

Jeg er ikke redd lenger. For første gang på mange år, er følelsen av redsel borte. Redselen for å bli såret, knust, pulverisert er borte. Som om den aldri har eksistert.

Og selv når det er natt, og de mørke skyggene skulle konsumert hele meg – kjenner jeg håp og glede. Jeg vet jeg har mye å se frem til, at kanskje det er du som vil bli ankeret mitt i livet. Kanskje det er du som skal dele gleden og dele sorgen med meg.

– Jeg skal gifte meg med deg en dag, sier du.
– Ja, takk, sier jeg.

 

5 Apr

Hun har følt seg ulik så lenge hun kan huske. Annerledes, utenfor. Hun har så lenge følt at hun må finne ut en måte å presse seg inn i en form hun ikke helt passer. Som å få en firkant i en sirkel.

Hun kunne sitte lenge i det høye gresset. Kjenne på gresset. Glatt den ene veien, hard og ru den andre. Og det var slik hun følte seg. Hun lukket øynene lenge, og lengtet etter å bli voksen. Kanskje hun ville føle seg annerledes da. Kanskje hun ville passe inn. Hun plukket forsiktig på de små sårene som sommeren hadde merket beina hennes med. Det var første gang hun virkelig kjente det, uten å kunne gi det et navn. Hun lurte på hvor lenge hun kunne være borte før noen la merke til det. Før noen savnet henne.

For hun trodde aldri at hennes stemme var viktig. At hun var betydningsfull. Hun forsøkte å late som om hun var som alle andre, slik at hun kanskje ble viktig. Slik at hun ble verdt å høre på. At det hun sa, ikke ville være dumt eller feil.

Hun reiste seg fra det høye gresset, og begynte å gå oppover skråningen. Hun gjemte seg i det lille huset, det som rommet hundrevis av minner. Det som tilhørte barn, som var fullt av leker, gamle blader og maur. Hun tenkte hun skulle sitte der og vente på at de kom og letet etter henne. Da ville de bli glade når de fant henne. Og de ville forstå at også hun var viktig.

Men ingen kom. Og heller ikke den dagen følte hun seg betydningsfull.

Hun ble større, og stadig kjempet hun for å bety noe. For å være viktig. Hun ønsket at alle ville høre på henne når hun snakket. Hun ble kjapp i replikken, og alle synes hun var morsom. Og hun ble glad, for endelig hørte de på henne. Men innerst inne, følte hun seg aldri betydningsfull. Selv om tristheten og ensomheten erobret henne, smilte hun hver eneste dag. Hun undret seg over hvorfor ingen så at hun egentlig ikke smilte. Hvorfor alle trodde hun hadde det så bra. Kanskje ingen brydde seg, sånn helt på ordentlig. For hun betydde jo ikke så mye, gjorde hun vel?

Hun ble voksen. Og nå forsøkte hun å erobre alle med humor og kløkt. Hun leste alt hun kom over, og ble skarp. Men hun var fortsatt ikke viktig. For menn var hun en dame redusert til en verpesyk, gifteklar hobbykokk. Men hun var ingen av delene. Ikke egentlig. For kvinner, var hun redusert til konkurranse. Men det eneste hun ønsket, var å være betydningsfull.

Hun ble mor. Og det slo pusten ut av henne. Hun så den lille skapningen, med mørkt hår som ble blondt. Den lille blåøyde, morsomme, glade jenten som tviholdt seg fast. Først i fingeren, deretter rundt halsen. Den lille jenten som ropte etter henne om natten. Den lille jenten som aller først satte mamma. Den lille jenten som tegnet hundrevis av tegninger og perlet hundrevis av smykker til henne. Den lille jenten som søkte trygghet i mammas armer. Den lille jenten som gråt på mammas fang eller stilte de vanskelige spørsmålene. Den lille jenten som lærte å sykle, eller våget å bade. Den lille jenten som frydehylte når mamma kom og hentet henne i barnehagen. Den lille jenten som febersyk sluknet på mammas fang. Den lille jenten som sa «mamma, jeg elsker deg».

Plutselig innså hun at det var ikke så viktig å være viktig for alle. Men det var viktig å være betydningsfull for noen.

 

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.