Tag Archives: gravid

Vanlige-meg versus Gravide-meg

2 jan

Pappaen min har plutselig blitt hard på kameraet dette siste året og knipser bilder som ville gjort en Se og Hør-fotograf til skamme. Dette har forsåvidt vært greit, for nå har vi jo bilder av alt mulig…

Denne oppussings-modusen jeg er i om dagen har til og med fått meg til å tenke at bilder må fremkalles og klaskes opp på veggen. Så jeg lånte pappas minnekort og gikk igjennom med liv og lyst.

Og der, dere… fikk jeg den midt i fleisen.. Jeg kom til et bilde som jeg det første sekundet ikke skjønte hvem det var bilde av, helt til jeg – til min store forskrekkelse – så at det var jeg som var gravid.

Og akkurat da forstod jeg hvor de tjue kiloene jeg la på meg hadde havnet.

Joda, i trynet.

For å illustrere hvordan jeg føler forskjellen er, har jeg tatt meg gooood tid til å snekre sammen noe i paint:

gravidnese

Pappa har av en eller annen grunn ofte sett at damer er gravide, ved ett tilfelle faktisk før de visste det selv.
Hvordan, lurer dere? Åjoda, gravid-nesen.

På bildet av meg så jeg ikke riktig klok ut! Jeg er riktignok ikke fotogen sånn i dagliglivet, men det synet der gav meg frysninger og jeg lovde meg selv dyrt og hellig at jeg må bli mer bevisst på kosthold og trening. Forebyggende, om ikke annet.
Jeg som alltid har syntes at «for mye» er mye flottere enn «for lite» – innser nå at jeg ikke kler førstnevnte…

Heldigvis er jeg meg selv igjen og har ikke den digre gravid-nesen eller det hovne ansiktet av alt vannet som fant det for godt til å ta bolig i meg. Men jeg kan jo lure på hvordan folk rundt meg har hatt det (inkludert Mannen), som har måtte sett på dette monster-trynet og likevel til stadighet bedyret hvor bra jeg så ut som gravid…

Uh.

Reklamer

40+2 Termin!

28 okt

Ja, så da var jeg tilbake til å stirre katatonisk inn i veggen, på samme måte som da vi fant ut at jeg var gravid. Jeg er superambivalent om dagen. På ene siden er jeg møkklei av å være gravid, ha vondt og være tung og vil bare bli ferdig med hele fødselen. På andre siden gruer jeg meg sånn til hva som skal skje, at jeg nyter hver dag uten action.
Sånn helt oppsummert kan jeg vel si at følelsen som er aller sterkest, er gleden over å snart skulle få se vår lille jente.

Termin: I dag, 28. oktober.
Magebilde: Yes sir! Har vel strengt tatt ikke vokst noe de siste ukene, vil jeg tro. Her trøkkes det bare nedover.

På vei: 40+2
Kjønn: En liten frøken.
Navn: Det er klappet og klart 🙂 Mannen har allerede brukt navnet i noen måneder.
Aktivitet innenfra: Mye aktivitet, som alltid. I blant slår hun pusten ut av meg..
Babyens leie: Hun ligger fortsatt oppned på venstresiden, og hodet er festet – hurra!! Hører rykter om at hun ligger laaaaangt nedi bekkenet også – så det får vel være bra.
Utålmodig: For det meste, så svarer jeg vel ja på akkurat det.
Innkjøp til babyen: Check! Vi har alt vi MÅ ha.
Utstyr som mangler: Litt sånt som er mer kjekt å ha, enn absolutt ha.
Vektøkning: MYE. Eller, kanskje ikke. Men er nok noen kilo ekstra i tillegg til selve graviditeten og alt vannet i kroppen..
Barnerom ferdig: Njao. Det er malt, møblene er skrudd sammen – men trenger blant annet gardiner etter hvert. Og bilder. Og jeg har store planer om å bygge/lage noe greier! Any day now…
Strekkmerker: Muligens ingen, kanskje ett over der jeg har hatt navlepiercing. Hvem vet.
Kynnere: Mye! Og noen av dem har begynt å bli vonde og ubehagelige..
Matkikk: Julebrus.
Plager: Heftig halsbrann, og generelt en følelse av å alltid vøre ukomfortabel, tung og sliten.
Fødselen: Tenker minst mulig på hele fødselen. Men i blant stikker det i magen når jeg tenker på hva jeg egentlig skal i gjennom. Jeg har allerede lokalisert avdelingen hvor du får dop på sykehuset..
Tungt: Bekkenløsningen er no’ drit, men ellers føler jeg meg tung. Tungt å reise seg, snu seg, legge seg. Og så videre og videre..
Søvn: Etappe-soving. Våkner nesten på minuttet annenhver time for å gå på toalettet. Sover veldig lett i tillegg.
Humør: Ikke noe å hoppe i taket for, men er ved godt mot.
Sykehusbagen: Jadda. Den står klar, den!
Neste kontroll: I morgen skal jeg til jordmor, på fredag skal jeg på overtidskontroll på sykehuset..

Så nå er egentlig hverdagen vår ganske merkelig. Vi går rundt hverandre og bare venter. Koser oss i overkant for mye, med fyr i peisen, under dynen og julebrus i hånden. Dette blir.. sprøtt.

En bitter forsmak på mamma-tilværelsen.

25 okt

Jeg har i løpet av disse månedene overrasket meg selv flere ganger. Blant annet ved at jeg ikke har vært så superbekymret som jeg trodde jeg ville bli. Sett bort i fra hele «magen din har ikke vokst på to uker»-fadesen – så er det vel strengt tatt ingenting jeg kommer på i forbifarten som har sørget for økt puls og bekymret rastløshet.

Men i går, dere. Jeg satt i min egen verden, mannen satt fordypet i en eller annen bok. Plutselig så jeg på klokken som var blitt 21:00, og innså at jeg ikke hadde kjent liv i magen siden kvelden før. Gjennom svangerskapet har jeg egentlig ikke hatt behov for å «telle» antall bevegelser i magen, fordi det hver dag har vært ekstremt mye aktivitet. Den siste tiden har sparkene blitt byttet ut med større bevegelser som gjør at magen buler ut fra side til side. Ser ut som noe vil sprenge seg ut av magen min, som om jeg er i en Alien-film.

Uansett.

Så jeg orienterte mannen om hva jeg tenkte på og begynte en hel maraton med forskjellige triks. Det som har pleid å være mest bankers – dytte litt på forskjellige steder på magen. Ingen respons. Drikke noe iskaldt. Ingen respons. Bevegelse, og deretter legge seg ned. Ingen respons. Etter en times tid med masse forsøk, ringte jeg sykehuset. Lang historie kort, så fikk jeg to forskjellige beskjeder på to timer; drikk noe søtt og spis en sjokolade og legg deg ned. Og til slutt; drikk en halvliter iskald cola fort og legg deg ned.

Ingen respons.

Bare masse kynnere. Da jeg ringte sykehuset igjen, omtrent tryglet jeg jordmor om å si at alt var bra og at kynnere var mer enn godt nok tegn. Jeg hadde ingen behov for å troppe opp på sykehuset, som jeg allerede er mer enn nok redd for. Eller å være et hysterisk kvinnfolk i det hele tatt. Men da jeg fortalte om sjekken på sykehuset, ba hun meg komme opp likevel. Kynnerene fortsatte, men disse er som regel et resultat av stress for min del. Mannen innrømte også at han ikke ville la være å dra på sykehuset, selv om det sikkert ikke var noe å bekymre seg for – i tilfelle det faktisk skulle være noe gale.

Jeg klarte å la være å bryte ut i voldsom gråt, da jordmor festet noe greier på magen min og hjerteslagene til vår lille frøken fylte hele rommet. Men inne i meg, var det en eksplosjon av lettelse. Sikkert mer enn jeg noen gang har følt. Pulsen min senket seg, kynnerene gav seg gradvis og jeg ble med ett så voldsomt trøtt.

For sikkerhets skyld koblet de meg på et apparat som målte hjerteslag og kynnere og jeg måtte trykke for hver gang jeg kjente spark. Meg og mannen var så lettet at vi lo så vi gråt av den minste ting. Mannen lo ekstra godt når jeg fikk mitt hundrede glass med søt saft, som jeg kylte nedpå motvillig med et halvkvalmt tryne og kjente at jeg hadde nådd sukkermengden for den dagen. Frøken nektet derimot å våkne, så de serverte meg glass etter glass.

Og plutselig – så kjente jeg endelig de velkjente bevegelsene i magen min, hjerterytmen hennes tok seg opp og mannen overvåket grafene og konstantere fornøyd hver gang en kynner kom. Tror det var ekstra spesielt for han å se. Kanskje han endelig tror på meg med alle disse svangerskapsgreiene. Jeg mistenker at han tror at jeg dikter opp halvparten.
Etter en liten times venting, kom en lege som omtrent slo meg ned i stolen min igjen, fordi han var så vanvittig intens – og det ble for mye for meg midt på natten. Det ble ikke bedre da han i begynnelsen gav kontinuerlige oppdateringer på at alt han så på ultralyden var bra, helt til han kom til hjernen og ble stille veldig lenge. En halv evighet, spør du meg. Plutselig rykket han til, myste mot skjermen og så alvorlig ut.

Jeg byttet på å se på han og på skjermen, som ikke sa meg noe som helst. Han målte tydeligvis noe aktivitet i årene i hjernen, der han satt alvorlig og myste. Og han var fortsatt stille. Mannen ble hvit i ansiktet bak legen, hjertet mitt satte fart igjen – helt til legen plutselig forsvant ut av transen, beklagde seg og sa at alt var fint, han bare ble så konsentrert.

Fyyy faen. Meg og mannen danset omtrent ut av sykehuset, stupte ned i sengen og sovnet etter noen minutter begge to.

Jeg begynner å tro på mamma nå. Hun har fortalt meg at så snart du får barn, så slutter du egentlig aldri å bekymre deg.

Ventetid-schmentetid

11 okt

Selv om det føles ut som om jeg nettopp var i uke 14, så har det begynt å demre for meg at fødselen nærmer seg med stormskritt..
I natt, mens mannen lå og vridde seg og gruet seg til å stå umenneskelig tidlig opp – gikk det opp for meg at imorgen.. imorgen er vi 38 uker på vei. Og her har jeg drevet og fornektet, til tross for at jeg trodde jeg hadde gitt meg med det.

Selv om jeg for det meste holder meg hjemme, bygger rede og styrer på med småplukk – så flyr dagene avgårde. Jeg har blant annet ambisjoner om å begynne å bli flinkere til å bake (fantaserer om kaker hele tiden), strikke mer og generelt bli litt mer husmor. Til mannens store glede, selvfølgelig. Det han derimot ikke vet, er at jeg bruker store mengder tid på å drømme meg vekk i nettshopping og oppdaterer ønskelisten min på amazon hver dag.


Og legger til søte, men muligens ubrukelige ting her i Bergen. Som disse støvlene. Sukk.. Her i Bergen burde vel man optimalt sett vært polstret fra topp til tå, lave støvler er vel kanskje litt vel optimistisk. Men hvem bryr seg. Jeg har knapt shoppet noe til meg selv de siste 9 månedene, så det betyr vel bare at jeg får shoppe mer når jeg blir meg selv igjen…?

Termin: 28. oktober.
Magebilde: Ja, okey då.

På vei: 37+6
Kjønn: Med mindre damene på KK bommet helt, så får vi en jente!
Navn: Oh yes! Jeg hadde aldri trodd at vi skulle bli enige, men jammen klarte vi det til slutt! Eventuelt hadde jeg planer om å dra mitt siste kort, nemlig å forlange mitt navneønske mens jeg ligger på føden i store smerter og Mannen fortviler over ikke å kunne gjøre noe.
Aktivitet innenfra: Selv om det er «mindre» aktivitet nå enn før da hun svevde rundt i livmoren, er det til gjengjeld begynt å bli ganske kraftig aktivitet! Jordmor oppdaget at hun ligger pinadø meg så høyt under ribbeina mine, at det er ikke rart jeg i blant føler meg skambanket og kortpustet.
Babyens leie: Hun ligger fortsatt oppned på venstresiden.
Utålmodig: Njao. Egentlig ikke. Synes dagene flyr avgårde uansett, så er ikke der helt enda. Spør igjen nærmere termin!
Innkjøp til babyen: Check! Bare noe småknask og tulleting til føde/barsel-bagen.
Utstyr som mangler: Hm.. Litt sånt som er mer kjekt å ha, enn absolutt ha. Som for eksempel en vugge til å ha i stuen. Ellers tror jeg det hadde vært kjekt med bleier.
Vektøkning: MYE. Eller, kanskje ikke. Jeg veier langt mer enn man skulle tro. Det er strengt tatt ingen som tror meg når jeg forteller vekten. Men jeg er høygravid og er MYE vann i kroppen. Har hørt rykter om at selve svangerskapet kan ta 10-12 kilo, så da er det vel ikke så mye likevel da.
Barnerom ferdig: Njao. Det er malt, møblene er skrudd sammen – men trenger blant annet gardiner etter hvert. Og bilder. Og jeg har store planer om å bygge/lage noe greier! Any day now…
Strekkmerker: Ingen hittil, får krysse fingrene for mammas gener.
Kynnere: Vel.. plutselig gikk det opp for meg! Jeg kjenner kynnere noen ganger daglig, helst når jeg skal ut og gå eller stresser. Men det er mer ubehagelig og rart, enn vondt.
Matkikk: Akkurat de siste dagene har jeg hatt mest lyst på plommer, sjokomelk og kokosboller. Og kirsebær-drikkeyoghurt.
Plager: Har jeg vel strengt tatt beskrevet her, men om dagen er det for det meste bekkenløsning og heftig halsbrann som plager meg.
Fødselen: Når jeg klarer å legge fra meg alle grafiske detaljer folk tydeligvis har hatt en voldsom trang til å fortelle meg, så tenker jeg ikke særlig på det. Har sykehus-skrekk – men har bestemt meg for å stole på folka som jobber der. Skal derimot sies at jeg er i overkant positiv til smertelindring og spyr litt i munnen når jeg hører «jeg skal føde naturlig, jeg!» Good for you, liksom.
Tungt: Bekkenløsningen er no’ drit, men ellers føler jeg meg tung. Tungt å reise seg, snu seg, legge seg. Og så videre og videre..
Søvn: Har faktisk fått flere timers sammenhengende søvn enn på lenge! Så nå får jeg sove tre timer før jeg må tisse igjen!
Humør: Ikke noe å hoppe i taket for, men er ved godt mot.
Sykehusbagen: Den ja.. Jeg tok endelig mot til meg og gjorde det! Hurra for meg!!
Neste kontroll: 16. oktober. Jordmor sa at hun skulle ønske meg lykke til da.

(Hjelp).

På tide og innse realiteten.

4 okt

Jeg fikk en realitycheck her for en stund tilbake da jeg åpnet mailboksen og så hva som lyste mot meg: «På tide å pakke fødebagen!»

Det føltes nesten som om setningen smilte mot meg, hånlig, ertende og utfordrende. Jeg gråt en skvett i skumringen og logget meg ut av hele mailen. For hvis jeg pakker den jævla bagen, betyr jo det at fødselen er rett rundt hjørnet! Jeg har vel fornektet realiteten en stund nå, og fortrengt hva dette svangerskapet faktisk betyr.

Jeg burde luktet lunta, da jeg fikk panikk under babyklær-shopping og unngikk diskusjoner om navnevalg med Mannen. Lurte meg selv ved å si at det var en seriøs ting det, å finne navn til folk. Og at vi ikke skulle ta så lett på det. Og at vi måtte nesten vente med å kjøpe babyklær, siden det kunne jo være vi arvet noe (og jammen fikk jeg rett!).

Etter hvert turde jeg likevel å lese mailen samt tråle blogger om tips til pakking av fødebagen. I neste skumring tuslet jeg inn på soverommet, bare for å erklære til mannen som sov søtt, at det var på tide å pakke fødebagen. Han mumlet noe som «Jeg vil ikke amputere beina» og jeg trakk på skuldrene og syntes det var svar godt nok.

Siden jeg aldri har vært i gjennom dette før, og jeg innså at jeg ikke er riktig skrudd sammen – gjorde jeg som jeg alltid gjør. Tar det litt etter hvert. Jeg tror jeg allerede kan formidle at det beste tipset var hårføner til et skambanket underliv! Sånne tips liker jeg..

Jeg liker å tro at jeg aldri overlater noe til tilfeldighetene (…), så jeg har vel dobbeltsikret meg samt utelukket ting jeg ikke klarte å forholde meg til. Hadde vel egentlig ikke trodd at det skulle så mye greier til for å føde, liksom.

Trikset mitt var egentlig å pakke mens Mannen var på jobb. Det er utrolig hvor mye den mannen kan pakke for å være borte bare for en helg. På det punktet er det ikke jeg som er kvinnfolket i forholdet.. Men det skal også sies at Mannen mang en gang har reddet meg på hyttetur, når han har vært foutseende nok til å pakke ullundertøy og termosdress til meg også. Han er til og med gentleman nok til å ikke nevne min arrogante «Jeg er ferdig å pakke på 3 minutter, jeg. Skyndt deg!»

Uansett. Dette her er dritskummelt:

Nå er det liksom bankers. Opp og avgjort. Jeg er 36+6 idag, men likevel.

Ellers går no dagan. Jeg klarer å få tiden til å gå superfort ved å gjøre mirakuløst lite.

Jeg var ganske sur i går, etter jeg erkjente ovenfor meg selv t at lommeboken min (the love of my life) var bortevekk. Og jeg mister aldri sånne ting, jeg. Jeg kan vaske mobiler i vaskemaskinen og legge nøklene på «lure» steder – men jeg mister aldri noe. Derfor fornektet jeg faktum i noen dager, før jeg endelig sperret kortene mine. Jeg hulket meg i søvn forrige kvelden fordi jeg savnet den fine lommeboken min kjøpt på salg på Accessorize for noen år siden.

Humøret kom seg derimot litt rundt lunsj-tider, da jeg var på «avslutnings-lunsj» på jobben. Det var masse kaker og godis, jeg forsynte meg så grovt at jeg nesten trillet ut derifra. Så var det en superklein tale fra avdelingslederen min, før de gav meg en gave som bestikkelse. De vil gjerne at jeg kommer tilbake, skjønner du. Selv etter jeg lurte dem med at «det er lenge til jeg skal reprodusere meg!» og plutselig var jeg smelt på tjukken likevel.
Det skal sies at jeg mente det nå jeg sa det, men livet forandrer seg fort, gitt.

Beklager for møkkakvalitet på bildene. Jeg er nemlig så trendy at jeg har et lilla kompakt-kamera. Ingen vil kjøpe speilrefleks til meg, fordi jeg bare «mister ting». Sikkert. Men skal heldigvis få låne mammas speilrefleks veldig hardt, nå som vår lille frøken skal ankomme verden. Hun er bortskjemt allerede.

Jeg var svært skeptisk til hva som skjulte seg i boksen, da jeg hørte at det var kontorets mest alternative dame (type økologisk mat, tankefelt-terapi, lilla tunikaer, pesto-oster osv) som hadde valgt ut gaven til meg. Heldigvis er hun like flink til å se an mennesker, som hun er fantastisk – så jeg ble kjempeglad for et fint smykke fra Snö of Sweden! Mannen rynket på nesen da han så det. Skulle gjerne sagt at han er mann og ikke eier smak. Men han gjør det.

Så det var liksom spikeren i kisten. Selv om jeg har vært sykemeldt i noen uker nå, så var liksom dette min siste dag på jobb før permisjon (!). Nå skal jeg bare eksistere og ruge, la Mannen få behandle meg som en dronning og ikke tenke på hva vi står ovenfor.
Jeg har nemlig bestemt meg for å bruke tiden på å glede meg til å få se vårt lille underverk, enn å bekymre meg for rifter!

Redebygging.

1 okt

Jeg flyttet inn i leiligheten vår allerede for en del år siden, noen år før meg og mannen slo oss ihop. Dette betyr da naturligvis at det ekstrarommet som er her, har blitt utleid til en venninne og to kamerater i tur og orden. Det har i tillegg vært et roterom, og et fiske- og friluftsrom. Rommet har til tider blitt disponert av kameraten min som dro med seg hjem en ny blondine hver helg, samt en superrotete håndballspillende, takleggende venninne som nærmest grodde fast i veggene den tiden hun bodde her. Med andre ord har ekstrarommet vært igjennom en hel del i de årene vi har tilbrakt sammen, leiligheten og jeg.

Mannen ryddet ut alt fiske- og friluftsutstyret sitt og igjen satt vi med et slitt rom som definitivt både trengte maling, grønnsåpe og kjærlighet. Så jeg begynte likegodt med å male over brunfargen som hadde preget rote-/pule-/party-/fiskerommet.

Det som derimot har vært utfordringen, er en bekkenløsning jeg fornektet fra uke 7. Da fysioterapeuten i tillegg påpekte at hun kunne se at bekkenet mitt var skjevt og smertene hadde blitt uutholdelige, jeg innså at jeg måtte kalle det en bekkenløsning – og ikke bare et kranglete halebein…

Derfor beroliget jeg mannen med at jeg skulle male ekstrarommet, som skal bli barnerommet – i etapper. Jeg vil ikke beskrive nærmere hvordan dette gikk til, men etter et utall banneord og en fjerdedel av malingen på meg og ikke veggen, ble jeg i alle fall ferdig. Og selv om jeg elsker interiørblader og å fantasere om huset vi engang skal kjøpe – er jeg ikke akkurat en ekspert på området. Men rommet blir i alle fall laget med kjærlighet. Jeg klasket litt Larvikitt fra Jotun Lady Vegg 10 på veggene og var storfornøyd etter endt jobb. Etter en lang hvit periode, var det forfriskende med noe annet kjedelig på veggene. Men så er jo grått, hvitt og rosa søtt sammen. Lille frøken tilgir meg sikkert, når jeg forteller henne om hormoner som gjør et hvert kvinnfolk ustabil.

Rommet mangler enda en hel del. Som gardiner, leker og andre barne-greier. Jeg finner vel ut etterhvert hva som egentlig mangler. Broren min er plutselig i Portugal, og jeg tviler sterkt på at han maler lerretene han lovde mellom ølene.

Er det noe vi absolutt ikke mangler, er det klær. Dette er bare de to første størrelsene…

Mamma har i tillegg begynt å strikke en garderobe av klær samt funnet frem slagere fra godt over tjue år siden da undertegnede selv var en liten, tjukk unge.

Øverst til venstre er hentesettet, til høyre er anorakken som var favoritten min som liten bolle og det aller gøyeste er under: Sengeteppet som ble heklet av min oldemor, som min mormor vant på basar da hun var liten pike. Ingenting som litt gammelt og historisk, eller hva?

Heldigvis er frøken uvitende om at rommet ikke er ferdig til ankomst. Hadde hun vært det, hadde det vel blitt sure miner og furting i dagesvis..

Jeg tror nemlig at  hun er en luring, som later som om hun er mindre enn det hun egentlig er. Dette bildet er fra uke 35, og de aller fleste liker å lage en scene og late som de dåner når de finner ut hvor kort tid det er til termin. «Åååååå, så liten mage du har!!»

Jeg er 36+3 idag. Jordmor bekreftet derimot mistanken min – hun er ikke akkurat en liten frøken. Sånn litt over gjennomsnittet. Akkurat stor nok til at jeg drømmer om at jeg vil revne herfra til helvete.

Så nå begynner alt å falle på plass, og vi begynner å bli klare for at lille frøken skal overta tilværelsen. Nå gjelder det bare å samle mot til å pakke fødebagen. Det blir som å innrømme for seg selv hva som egentlig skal skje…

Milepæl og underliv.

27 sep

Siden reproduksjon er nytt i mitt liv, så hører jeg på ekspertene. Jeg bestemte meg tidlig for å prøve å forholde meg til få kanaler med informasjon, da det var mye gamle kjerringråd og myter som skremte ræven av meg. Og når jeg i tillegg tar det meste bokstavelig, så hører jeg selvfølgelig på de skumle jordmødrene som sender meg brev i posten og ber meg vennligst om å ikke barbere musen den siste måneden før fødselen. Jeg erklærte dette til mannen, som trakk på skuldrene og overså meg.

Denne biten av informasjon kom imidlertidig i posten for altfor mange måneder siden, så for en lang periode gikk dette i glemmeboken. Her i sted satt jeg med strikkepinnene mine og funderte (les: satt neglebitende og skjelvende i et mørkt hjørne) og tenkte på at det er kort tid igjen til termin. Og plutselig gikk det opp for meg – imorgen er siste frist for hårfjerning – da er jeg nemlig 36 uker.

(Skjønner dere nå hva jeg mener at jeg tar alt bokstavelig?)

Nå skal det sies at det er flere måneder siden jeg mistet kontrollen over tilstanden nedentil, så noe voldsom forandring tviler jeg på at det vil bli. Så mens jeg sitter her og planlegger hvordan den siste hårfjerningen skal foregå, og hvordan den på best mulig måte skal kunne gjennomføres – jeg innser at ting jeg gruet meg til og fryktet for flere måneder siden – ikke betyr en dritt lenger.

Et ubarbert underliv var et uromoment, skal det trist nok innrømmes. Nå er det nok andre ting som uroer meg mer.

Fødsel blant annet.
Er det dette man kaller perspektiv?

eksfruer

Om den kaotiske hverdagen vår

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om den kaotiske hverdagen vår

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om den kaotiske hverdagen vår

Om den kaotiske hverdagen vår