Det kunne jo vært verre

Jeg kjenner kroppen begynner å bli urolig. Jeg drar fingrene gjennom håret mitt og puster tungt ut. Avventer, mens jeg stirret tomt foran meg. Til slutt reiser jeg meg likevel og fyller et glass vann. I stillhet finner jeg frem de riktige medisinene og fyller hånden opp med dem. Jeg svelger dem én etter én med tårer i øynene.

Jeg vet han ser på meg. Jeg vet at han kjenner den tunge stemningen og jeg vet at han uroer seg for meg. Han kommer aldri til å vite hvordan disse månedene har vært, eller hvordan det var å stå i en parkeringsgarasje og få vite dårlige nyheter.

«Det kunne jo vært verre», sier han.

Jeg vet at han har rett, men jeg blir så uendelig trist likevel. Skal jeg bli fratatt retten til å være opprørt over min sykdom, bare fordi det kunne vært verre?

Så jeg gråter litt i skjul. I bilen, i dusjen, under dynen. Jeg er så sliten, at i blant lurer jeg på hvordan det er å være normalt sliten, sånn tobarnsmor-sliten, og gleder meg veldig til det.

«Du er veldig sensitiv ovenfor medisinene», sier hun. «Strumaens størrelse kan indikere at du kommer til å få tilbakefall», sier hun. Jeg nikker matt og sier det kunne vært verre. Hun ser på meg og sier at slik kan jeg ikke tenke. At dette er en sykdom som er forferdelig slitsom og krever mye av en. Jeg forsøker å skjule tårene som fyller øynene mine og bare nikker stille.

«Hvordan har du det?», spør han. Jeg smiler matt og sier «fint», men vi ser begge at jeg er lilla under øynene og at det har vært nok en natt jeg knapt har sovet. «Det kunne vært verre», sier jeg og ser tomt fremfor meg.

Øynene hennes lyser bekymring, og den dype bekymringsrynken mellom øynene er tydeligere enn noensinne. «Ja, huff. Dette må være tøft for deg. Men det kunne jo vært verre», sier hun. Jeg nikker stille og stirrer tomt på henne.

Jeg kjenner jeg synker litt mer sammen, hver eneste gang. Jeg skammer meg. Hvorfor er jeg i det hele tatt sykemeldt? Det finnes jo folk som ligger og dør og lider og jeg klager over noe som vil gå over.

Men jeg er ikke de andre, og jeg har det ikke verre.

Jeg har det ille nok.

Jeg har trodd det var noe gale med hodet mitt, at jeg var i ferd med å miste meg selv, at hjertet mitt skulle implodere og jeg skulle aldri igjen orke å smile. Over et halvt år uten nesten noen søvn, energi, ingen kontroll over følelser, og vonde symptomer i kroppen som har gjort at jeg har følt meg syk over lang tid. I mens har sønnen min gått fra å være nyfødt baby, til snart 1 år, og jeg føler jeg har gått glipp av alt det. Jeg har kjempet meg igjennom hver eneste dag og gitt alle smilene mine til barna mine. Mannen min har måttet nøye seg med de andre symptomene mine, som sinne. Rastløshet, søvnløshet.

Nå skal jeg reparere. Både familien min og meg selv, og ekteskapet.

Ja, det kunne vært verre. Men for meg? Har det vært ille nok.