Det kunne jo vært verre

Jeg kjenner kroppen begynner å bli urolig. Jeg drar fingrene gjennom håret mitt og puster tungt ut. Avventer, mens jeg stirret tomt foran meg. Til slutt reiser jeg meg likevel og fyller et glass vann. I stillhet finner jeg frem de riktige medisinene og fyller hånden opp med dem. Jeg svelger dem én etter én med tårer i øynene.

Jeg vet han ser på meg. Jeg vet at han kjenner den tunge stemningen og jeg vet at han uroer seg for meg. Han kommer aldri til å vite hvordan disse månedene har vært, eller hvordan det var å stå i en parkeringsgarasje og få vite dårlige nyheter.

«Det kunne jo vært verre», sier han.

Jeg vet at han har rett, men jeg blir så uendelig trist likevel. Skal jeg bli fratatt retten til å være opprørt over min sykdom, bare fordi det kunne vært verre?

Så jeg gråter litt i skjul. I bilen, i dusjen, under dynen. Jeg er så sliten, at i blant lurer jeg på hvordan det er å være normalt sliten, sånn tobarnsmor-sliten, og gleder meg veldig til det.

«Du er veldig sensitiv ovenfor medisinene», sier hun. «Strumaens størrelse kan indikere at du kommer til å få tilbakefall», sier hun. Jeg nikker matt og sier det kunne vært verre. Hun ser på meg og sier at slik kan jeg ikke tenke. At dette er en sykdom som er forferdelig slitsom og krever mye av en. Jeg forsøker å skjule tårene som fyller øynene mine og bare nikker stille.

«Hvordan har du det?», spør han. Jeg smiler matt og sier «fint», men vi ser begge at jeg er lilla under øynene og at det har vært nok en natt jeg knapt har sovet. «Det kunne vært verre», sier jeg og ser tomt fremfor meg.

Øynene hennes lyser bekymring, og den dype bekymringsrynken mellom øynene er tydeligere enn noensinne. «Ja, huff. Dette må være tøft for deg. Men det kunne jo vært verre», sier hun. Jeg nikker stille og stirrer tomt på henne.

Jeg kjenner jeg synker litt mer sammen, hver eneste gang. Jeg skammer meg. Hvorfor er jeg i det hele tatt sykemeldt? Det finnes jo folk som ligger og dør og lider og jeg klager over noe som vil gå over.

Men jeg er ikke de andre, og jeg har det ikke verre.

Jeg har det ille nok.

Jeg har trodd det var noe gale med hodet mitt, at jeg var i ferd med å miste meg selv, at hjertet mitt skulle implodere og jeg skulle aldri igjen orke å smile. Over et halvt år uten nesten noen søvn, energi, ingen kontroll over følelser, og vonde symptomer i kroppen som har gjort at jeg har følt meg syk over lang tid. I mens har sønnen min gått fra å være nyfødt baby, til snart 1 år, og jeg føler jeg har gått glipp av alt det. Jeg har kjempet meg igjennom hver eneste dag og gitt alle smilene mine til barna mine. Mannen min har måttet nøye seg med de andre symptomene mine, som sinne. Rastløshet, søvnløshet.

Nå skal jeg reparere. Både familien min og meg selv, og ekteskapet.

Ja, det kunne vært verre. Men for meg? Har det vært ille nok.

Et år siden sist

Til sommeren blir gutten min ett år. I løpet av dette året har jeg født, elsket, grått, ledd og sørget.

Fødselen gikk ikke slik jeg hadde tenkt, slik som det sikkert er for de fleste som føder, men den gikk fint. Bare 12 timer etter han kom til verden, dro vi hjem.

Han var den fineste lille gutten jeg noen gang hadde sett, og den første tiden var vidunderlig. Den var trygg, god, rolig og fin. Storesøster var fantastisk og taklet det nye livet på en utrolig måte.

Etterhvert som månedene gikk, begynte jeg imidlertid og forstå at selv om alt var fantastisk, så hadde ikke jeg det. Jeg var sliten, trøtt, slet med å sove (selv med en baby som sov hele natten igjennom fra tidlig av), skalv, hadde hjertebank, svettet, var mye frustrert, nedfor, øynene var tørre som ørken og jeg orket ingenting. Alt jeg hadde gledet meg til i permisjonen, ble et ork. Frustrasjonen og sinnet tok overhånd hver eneste dag, jeg ble skremt – jeg hadde ingen kontroll over mine egne følelser, og mannen min var den som måtte stå i det. Hver. eneste. dag.

Etter langt om lenge, bestilte jeg en time til legen. Tenkte han ville bekrefte at jeg hadde lite jern. Men da han prøvde å skylde på babyen min «men det er jo slitsomt med en liten én i hus», da kjente jeg noe skjedde inni meg.

Jeg insisterte på at det var noe annet. Og det var det.

Allerede neste dag, ringte legen min meg mens jeg var på handletur.

«Du har Graves sykdom», sa han.

Jeg har ikke noe sykdom, tenkte jeg. Resten av samtalen husker jeg ikke, men jeg husker at jeg skalv.

Jeg fullførte handleturen min, dro hjem og ringte mannen min. Han kom hjem.

Jeg søkte på nettet. Sykdommen er autoimmun, den gir høyt stoffskifte. Struma, øyeproblemer, hjertebank, sinne, skjelvinger, svette, søvnproblemer, problemer med hukommelse. Det eneste jeg ikke hadde av symptomer var vektnedgang. Typisk min flaks.

De neste månedene er jeg hos legen, oftere enn jeg er hos mine foreldre. Og da jeg endelig skulle begynne på jobb igjen, fikk jeg beskjeden. Jeg får ikke jobbe enda.

Enda flere legetimer, enda flere medisiner, enda mer blod som skal tappes.

Jeg går først i kjelleren da jeg skal hente de siste medisinene og farmasøyten gir meg en brosjyre med tittelen «God start med din hjertemedisin».

Jeg gikk rett hjem, åpnet en flaske vin og gråt resten av kvelden.

Jeg har lenge unngått å forholde meg til dette. Brosjyrene jeg fikk av legen på sykehuset ble liggende i skapet. Medisinene ble tatt, men ikke snakket om.

Nå skal jeg forholde meg til det, og nå skal jeg akseptere at jeg ikke kan jobbe, helt enda.

Og snart, snart skal jeg føle meg bedre.

 

 

Svangerskapet dag 272

– Åh, bare vent. Om noen måneder savner du gravidmagen, kvitrer hun. Øynene mine presses såvidt sammen, og jeg kjenner at en ny hetetokt er i anmarsj. Egentlig har jeg lyst til å slå henne i strupen, men jeg vet at dette svangerskapet har vært preget av hormoner og at jeg ikke burde gjøre det. Jeg ler og mumler vel, og sier at jeg må rekke barnehagen.

På vei til bilen, tenker jeg at det er fint å ha barn, i grunn. Man kan alltid bruke dem som en unnskyldning. «Jeg må gå, jeg skal rekke barnehagen», «får ikke tak i barnevakt», «hun er ikke helt i form, så da må vi holde oss hjemme» og slike ting. De gangene det ikke er fint å ha barn, er når man er høygravid og har vært forstoppet så lenge at man ikke husker hvordan det er å drite normalt og man har en blodig kamp på det altfor varme badet (eller var det hormonene?), mens hun på 4,5 år klorer på døren fordi radaren hennes sa at nå hadde du et øyeblikk alene.

– Mamma vil være alene på badet!, brøler jeg. Men det stopper ikke hun på 4,5 år. Hun fortsetter kloringen på baderomsdøren. Fordi «hun må bæsje» og veien ned i første etasje til det andre toalettet vi har, blir altfor lang.

I de øyeblikkene, hvor hemoridene pulserer av smerte, svetten har klistret alle klærne til kroppen din og hormonene koker så hardt at hjertet ditt slår fortere enn noen gang – da er det ikke så stas å være mamma.

Nå har jeg snart fullført mitt andre svangerskap, som på mange måter har vært annerledes enn det første. Jeg vil fortsatt konkludere med at det er et rent helvete å være gravid. Altså, jeg gleder meg mer enn noe annet til å få treffe sønnen min og til å få holde ham i armene mine, men prosessen dit – unner jeg ingen. Nesten.

Jeg har tidligere hatt kolleger som har trippet rundt i høye hæler hele svangerskapet og som for det meste har kunnet gått i sin vanlige garderobe omtrent hele svangerskapet. De har løpt opp Stoltzekleiven hver helg (og noen ganger i hverdagen også), sydd sitt eget babynest og innredet et helt babyrom alene.

Mitt andre svangerskap har omtrent forløpt seg på denne måten:
Oppdaget at jeg var gravid fordi jeg var så vanvittig kvalm og buksene ble raskt stramme. Bekkenløsningen ankom også denne gangen, som ikke bare gir vanvittige smerter – men om du våger å være i ro litt for lenge, føles det som om noen har superlimt skjelettet ditt sammen i underkroppen. Så har vi halsbrann. Du drikker og spiser medisiner for det, men hver gang du legger deg bakover, føles det ut som om spiserøret ditt etser i stykker. Og hvis du spiser, så klarer du nesten ikke få ned maten – så du kaster den like gjerne opp. Hvert eneste måltid. Jeg har løpt på do og tisset sikkert en milliard ganger siden starten, og jeg kan ikke forestille meg hvor mye penger jeg har brukt på Pierre Robert-truser på Kiwi’en, fordi et nys kom overraskende på meg midt i arbeidstiden. Nå har jeg sikkert nittiåtte Pierre Robert-truser i skuffen hjemme, fordi jeg ikke kan planlegge.

Og så hormonene.

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig plaget av hormoner (som påvirker humøret), hverken i fobindelse med mensen eller da jeg var gravid med førstemann. Men dennne gangen har hormonene ridd meg som en hingst. Det er et under at mannen min fortsatt ville gifte seg med meg, og at han fortsatt kan smile til meg. Jeg har flere ganger følt meg som en utro mann som kjøper blomster til kjæresten sin, bare jeg har kjøpt playstation 4-spill og skrevet unnskyld førtiåtte ganger på et kort. Går det an å være SÅ sint? SÅ lei seg og SÅ frustrert? Jeg har flere ganger sagt unnskyld til mannen min MENS jeg har vært helt psyko, fordi jeg selv har vært klar over at jeg har vært ute av kontroll.

For noen dager siden, sa han at han ikke lenger husker hvordan jeg er uten hormoner. La oss håpe at jeg er hakket mer urimelig når hormonene er borte, og at følelsene mine er LITT mindre sterke når den tid kommer.

Hadde vi reflektert litt mer over hvordan dette svangerskapet kunne påvirket oss, tror jeg ikke vi hadde besluttet å selge to leiligheter, gifte oss, kjøpe hus OG flytte (og pusse litt opp) på bare 6 måneder.

Jeg har dessuten aldri veid så mye og selv gravidbuksene er nå ubehagelig å ha på seg. Preglife-appen på mobilen min forteller meg at det er 10 dager igjen til termin, men hver eneste dag håper jeg at dagen er kommet, fordi jeg som regel ligger i fosterstilling og er så kvalm at jeg spyr bare av tanken på lukten av NOE og har så vondt at selv det å reise seg fra sofaen gjør at jeg nesten er på gråten hele tiden. Ja, og nevnte jeg at jeg sjelden sover mer enn tjue minutter i strekk?

Hjelp meg.

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

Farvel fortiden, hallo fremtiden

Jeg drar med meg ubrettede pappkasser opp trappen, med gravid mage og halsbrann. Jeg svetter, banner og må på do igjen. Jeg faller nesten over dørstokken inn i leiligheten, og når jeg er ferdig og tisse og endelig har brettet noen pappkasser, puster jeg tungt ut. Jeg åpner skapet mitt og trekker pusten. Her inne ligger et liv, og nå skal jeg videre.

Endelig.

Jeg er ikke pur ung lengre. Ung, ja. Men ikke ny. Ikke uerfaren eller ubevandret. Men når vi to går hånd i hånd inn i hus etter hus, føler jeg meg plutselig som 19 år igjen. Som den gangen jeg skulle ut i verden, men ikke lengre enn å kjøpe leilighet sammen med min første kjæreste. Jeg smiler for meg selv og kjenner at det er godt å føle seg litt ny og usikker i blant.

I hvert eneste rom vi går, ser vi for oss livet vårt sammen. Vil denne stuen klare og romme nok leker, kjærlighet og latter? Vil denne gangen tåle mange unger som slenger seg inn etter en dag i barnehagen eller på skolen? Vil dette kjøkkenet tåle de alvorlige samtalene våre og den svidde maten? De aller fleste hus lever ikke opp til det vi ønsker. Men så en dag, spaserer vi hånd i hånd ned en koselig gate mot neste hus på agendaen, og jeg blir varm.

Med ett er jeg 21 år igjen. Da meg og min første kjæreste skulle kjøpe vårt andre hjem sammen, og jeg visste at vi hadde funnet det. Jeg tør nesten ikke si noe til deg. Vi snakker om vannskap og alder på taket, om at badet må renoveres og gulvene er slitte. Men mens vi går igjennom huset, ser jeg for meg barn lekende i stuen, kosestunder på soverommet, latterkuler på kjøkkenet, sene kvelder på terrassen, gråt i gangen og krangling på badet.

Jeg prøver å holde hodet kaldt, jeg sier til deg at vi får gå hjem og se på papirer, drøfte muligheter og lage en liste: for og i mot.

Vi lager aldri den listen. Vi lager derimot en liste over kostnader for oppussing og hvor mange år vi skal bruke på det. Du stryker meg på magen og sier at jeg må klare å være tålmodig. Vi klarer nesten ikke legge oss den kvelden, men før vi gjør det – legger vi inn et bud.

En natt og en del timer og telefoner seinere, eier vi et hus. Vi. Et hus.

Et hjem.

Jeg er alene hjemme nå. Jeg går igjennom tingene mine og pakker dem ned i esker. Jeg legger noe til side, som skal gis vekk. Jeg teller årene jeg har bodd her. 9 år. Jeg teller måneder. 9 måneder.

9 år og 9 måneder med kjærlighet, latter, sorg, ensomhet, mørke og elendighet. Det føles allerede ut som et helt liv.

Jeg husker alle ganger jeg har ledd, smilt og følt meg elsket. Alle sene kvelder med gode venner. Alle tårene, mitt knuste hjerte og den uendelig sorgen og ensomheten som fulgte. Alle milepæler jenten min har nådd, hennes første latter og første steg.

Jeg er ferdig her nå. Denne epoken av livet mitt er over. Jeg er klar for å gi slipp, helt på ordentlig og begynne helt på nytt med blanke ark.

Med mannen min, datteren min og snart sønnen min også.

Jeg skal gå videre på ordentlig, og alt det vonde skal være fjerne minner som jeg bærer med meg et sted, langt langt inne. Det er ferdig jobbet, ferdig sørget. Selv om jeg ikke er 21 år lengre, men faktisk snart 31 år – skal jeg bære med meg alle minner – både gode og vonde – og gå videre sammen med familien min.

Tenk at livet, som har vært så uendelig vondt – kan bli så uendelig godt.

En hyllest til deg.

Om bare 10 dager, utveksler vi ringer foran familie og venner og high fiver som en signatur på at dette er for livet.

Og dette, dette er en hyllest til deg.

Fordi du high fiver med meg og fordi du skraper isen av bilen min hver eneste morgen det trengs. Fordi du skriver «GID» på et kaffefilter når det er Valentins dag. Fordi du ikke overøser meg med kliss, men sier at jeg er den du vil tilbringe resten av livet ditt med. Fordi når jeg gråter av utmattelse og dårlig samvittighet, stryker du meg på skulderen og sier at jeg er den beste mammaen som finnes. Fordi du rotter deg sammen med jenten min og pønsker ut hemmelige planer jeg aldri får vite noe om. Fordi du står opp tidlig hver eneste helg, slik at jeg får sove litt lenger. Fordi du spiser sushi med meg, selv om du egentlig ikke er så begeistret.

Fordi du parkerer utenfor strekene, bare for å se meg bli irritert. Fordi du alltid prioriterer meg og henne, foran absolutt alt. Fordi det som er viktigst for deg, er fremtiden vår sammen. Fordi du lar meg kjøpe en lang pute til fjortenhundre kroner, i håp om bedre nattessøvn. Fordi du vet mer om graviditet enn meg. Fordi du hver kveld vil diskutere navn til babyen i magen. Fordi du alltid stiller opp, fordi du er trygg og god.

Fordi du er til å stole på og fordi du elsker oss høyere enn noe annet.

Om 10 dager blir vi herr og fru. Om 5 måneder får vi en sønn. Om en stund, kjøper vi vårt første hus sammen.

Og om noen få timer, kommer du hjem fra øving mens jeg sover og legger deg tett inntil meg.

Og for alltid, vil vi ha latteren og kjærligheten for hverandre og for våre små – som er større enn noe annet.

Jeg elsker deg!

Ensom

Et øyeblikk, mens jeg går ved din side, en gang på kvelden, mens det duskregner og er helt stille ute, føler jeg med ett gammel.

Kanskje det er fordi jeg har gått ned disse gatene så mange ganger før. Jeg løp i dem som liten, sjanglet i dem som ung voksen, tørket tårer i dem, holdt barnet mitt i hånden i dem og nå går jeg her og føler meg komplett.

Jo eldre jeg blir, jo flere tanker, minner og følelser må jeg gjøre plass til. Jeg tenker ofte tilbake på hvordan jeg var før, hvordan jeg følte meg som liten jente – annerledes og så uendelig ensom.

Ensomhet er den eneste konstante følelsen i livet mitt. Jeg har ikke alltid følt meg elsket, eller tatt vare på. Jeg har ikke alltid følt meg lykkelig, eller ulykkelig. Jeg har ikke alltid kjent på gleden, eller sorgen som i perioder nærmest har slukt meg hel.

Men ensomheten, den har alltid vært der, på sett og vis.

Jeg var ikke voksen engang, da jeg innså at vi mennesker er alene. Vi er så veldig alene. Tankene vi kan holde hemmelig, minner vi aldri ytrer, følelser vi aldri setter ord på. Noen ganger føler vi oss mindre alene, fordi vi føler oss sett, elsket og forstått. De fleste av oss som er heldige nok til å føle oss som en del av noe, som en familie, et forhold, et vennskap, en uventet relasjon – vil kanskje være uenige med meg.

Jeg har ofte følt at ingen kjenner meg helt, ikke hundre prosent. Både familien min, mannen min, vennene mine, kolleger beskriver meg og definerer meg annerledes enn jeg selv ville gjort. Noen ganger skaper de forventninger med beskrivelsene av meg – som at jeg er «sterk», «modig», «morsom». Og like mange ganger har jeg snublet ned i det svarte hullet mitt, fortvilet over min evne til å ikke innfri andres forventinger om meg.

Det er noen år siden jeg godtok at jeg på sett og vis alltid vil være alene. At alt ved meg ikke kan deles, byrden jeg ofte føler er min alene, uansett om noen elsker meg så høyt at de ønsker å dele vekten av den.

Jeg tenker i neste øyeblikk, når duskregnet stopper og du klemmer hånden min hardere, at for det aller meste føler jeg meg ikke ensom lenger, og at selv om vi mennesker på sett og vis alltid er alene, så føler jeg meg aller minst ensom med deg.

Hverdagsromantikk

En kveld, som egentlig ligner veldig på de aller fleste andre kvelder, sitter jeg og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg. Jeg grubler gjennom livet mitt og snubler over minner. De aller fleste minnene jeg har er langt i fra lykkelige. De er vonde, såre og enorme.

Før tok alle disse vonde minnene mesteparten av plassen inni meg. De sprengte ut og vokste sammen med ensomheten og sorgen. I blant føltes det ut som jeg skulle revne.

Jeg revner enda. Men ikke av vonde minner, ensomheten og sorgen. Jeg revner av lykke, latter, gode minner og hverdagen.

Magen min vokser ikke fort nok, sier hun. og nesten alle setninger starter med «Når jeg blir storesøster….» og alle dager avsluttes på sengekanten med drømmer om hvordan livet vil bli når babyen kommer.

Hun forteller til alle at jeg har en baby i magen. Og jeg ser at du har lykke i øynene dine hver gang babyen blir nevnt. Du virker så uendelig lykkelig. Så trygg, god, forventningsfull.

Vi planlegger en romantisk helg sammen, fordi vi endelig skal ha litt alenetid. Og før jeg vet ordet av det, planlegger vi også noe helt annet.

Det er mens vi spiser fløteis vi har rørt til softis du spør meg om jeg vil gifte meg med deg. Jeg sier såklart, fordi jeg skjønner ikke at du faktisk mener det. Jeg legger fra meg skjeen når det går opp for meg at du mener alvor. Jeg ser på deg lenge og jeg klarer ikke svare deg, fordi jeg sitter nok en gang og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg.

Slik som når hormonene rir kroppen min og jeg er urimelig og kjempeteit med deg og sier unnskyld på innpust. Slik som når jeg ikke orker noe mat, men du løper ut i stormen for å hente sushi til meg. Sånn som når jeg ikke får sove fordi hodet mitt sprenger av tanker, og du stryker meg over håret og ser på meg med de mørke øynene dine.

Ja, sier jeg til slutt. Jeg sier at jeg ikke vil noe annet enn å være gift med akkurat deg, så lenge vi gjør det på vår måte og så lenge vi ikke har et stort bryllup.

Øynene dine lyser av lykke når vi planlegger vårt bittelille, korte, søte bryllup som ikke er romantisk for noen andre enn oss. Du prater om det hver dag og jeg nyter hvert eneste øyeblikk av det.

Jeg ser kjærlighet i alt du gjør, og jeg gleder meg så inderlig til å være din for alltid.

For evig og alltid.

3 + 1

Hverdagen tar oss også, slik som alle andre. Vi blir oppslukt i rutiner og glemmer å sette verden på pause og bare puste. Vi laster ned en felles familiekalender og high fiver over en ny, forutsigbar hverdag. Jeg legger meg i blant på kjøkkengulvet mens du lager middag og klager over hvor mye vi må gjøre, som vi ikke gjøre for vår egen del. Som vi gjør for andre skyld. Som vi egentlig ikke har lyst til. Du legger deg ned ved siden av meg, så svir middagen seg og jenten vår kommer inn på kjøkkenet og hiver seg på oss og tror vi skal lekeslåss. Så ler vi alle sammen og jeg er så lykkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av alt sammen.

Jeg innser at jeg er blitt kjedelig. At jeg ikke lenger har noe å fortelle, annet enn hvor lykkelig jeg er. Trygg, tilfreds og glad. I mine venners liv er jeg blitt en bisitter som hører på drama og sorg og er en sjelesørger for dem som trenger det. Jeg har vandret vekk fra det livet jeg en gang kjente, inn i noe trygt og godt og uvant.

Men livet mitt er langt i fra kjedelig. Alt som har vært vondt og vanskelig, all sorgen og ensomheten er med meg i kofferten. Ting er i endring, og jeg kjenner det på hele kroppen. Følelsene mine spriker til alle kanter og jeg er heldig at jeg har deg, at du forstår og holder ut.

Vi bærer på en liten hemmelighet, du og jeg.
Og om litt, blir det nytt liv.

Det som en gang var, og det som er.

Da hun var liten, skrev jeg et brev til henne. Faktisk skrev jeg brevet med knust hjerte, men med overbevisningen rett ved siden av meg. Jeg finner brevet, og krøller meg sammen. Det er mørkt ute, og det er fortsatt en liten stund til du kommer. Svett etter øving, glad for å se meg.

Jeg åpner sidene og ser skriften min. Den samme som alltid, men full av sorg. Og ordene jeg har valgt, er nøytrale – men beskriver likevel kjærligheten som en gang var for faren hennes, slik at det treffer meg i magen. Jeg hadde glemt hvor høyt jeg elsket, og hvor hardt jeg falt.

Jeg skriver ordene i håp om forsoning. Ikke med ham, men mellom meg og henne. Tanken om at hun en dag vil hate meg for valgene jeg har tatt, er alltid med meg. Tanken om at hun ikke vil forstå, og mene jeg frarøvet henne noe viktig. En som elsket henne.

For hvordan forklarer jeg at den kjærligheten han har til henne, er basert på en romantisk idé om hvordan det skal være? Og at han alltid satte sine behov først – deretter seg selv igjen? Hvordan forklarer jeg at rusen hadde et så sterkt grep om han, at han snublet når det virkelig gjaldt. At han selv etter fallet, aldri klarte å reise seg igjen? Hvordan forklarer jeg at jeg kunne velge ham vekk, hvordan får jeg henne til å forstå at det var for hennes del – og ikke min?

Kjærligheten visket han ut gradvis, med et tungt slør av elendighet etter seg. Det var ikke lenger plass til kjærlighet, bare til rus. Rus, løgn og svik.

Jeg kjenner meg ut av balanse og ser ut av vinduet. Opp på vakre Ulriken og masten som lyser der i det fjerne. Tenker på noen dager tilbake, hvor du og jeg hadde vår første virkelig ubehagelige prat. Du har kanskje glemt det allerede, du er skrudd sammen slik. Jeg har ikke. Vi kranglet ikke en gang, men klumpen ligger tungt i magen min. En forventning om at det blir verre, en forventning om at du en dag slutter å elske meg, en forventning om at det skal gå galt – og at jeg – sitter igjen med et pulveristert hjerte som aldri vil la seg reparere helt igjen. Ikke denne gangen.

Jeg forsøker å tenke at du er annerledes, at jeg denne gangen har funnet en fantastisk mann. For du bruker hver eneste dag på å gjøre meg glad. Du gjør alt du kan for å glede meg og jeg ser kjærligheten din til meg i selv de minste ting.

Hvordan kan jeg egentlig beskrive hvor høyt jeg elsker deg? For du er alt jeg drømte om, og enda mer.

For jeg har snublet, gang på gang. Hvorfor skulle plutselig jeg lære meg å gå uten å falle?

Du kommer hjem, jeg hører deg allerede idet du setter nøkkelen i døren og låser opp. Du kommer inn med et lite smil om munnen og skyndter deg bort til meg. Jeg ler av deg, for det virker som om du har hastverk. Du tar hendene mine og puster litt. Du har sikkert løpt opp trappen, tenker jeg. Du slår blikket ned, men ser fort opp på meg igjen. Jeg ser at du leter etter ordene mens stillheten sluker oss begge inn.

– Hva sier du? Skal vi prøve å få barn? sier du.

Du ler en lykkelig latter og jeg ser på deg et øyeblikk og lurer på om jeg egentlig hørte rett. Du sier det igjen og jeg smiler til deg. Jeg klemmer deg hardt og lenge og glemmer helt å svare deg – for alt jeg egentlig tenker på er at jeg aldri vil gi slipp på deg, og at jeg håper at du aldri vil gi slipp på meg. Frykten for å gjøre alt alene – en gang til – med knust hjerte og søvnløse netter, overvelder meg.

Du tar et steg bort fra meg, men holder fortsatt hendene mine. Du sier at det vil bli annerledes denne gangen og at du skal jobbe mindre og at du aldri ville forskjellsbehandlet barna våre. Jeg smiler når du sier barna våre. Du snakker så fort og oppglødd, så jeg ler av deg og svarer deg mens du prater.

– Ja. Ja, det vil jeg, svarer jeg.

Du løfter meg opp og bærer meg til sengen og holder hardt rundt meg lenge. Så lenge at det føles ut som vi sitter fast i evigheten.

Men med deg, høres evigheten bra ut.